[Toronto] Faktisk så det ofte ut som om de personlige problemene og individuelle krisene som karakterene i mange filmer gjennomgikk, var et tegn på at altfor mye lå på festivalens skuldre, ren filmatisk sett. På den ene siden hadde man for eksempel, Roy Anderssons Venezia-vinner
En due satt på en gren og funderte på tilværelsen, som fikk sin nordamerikanske premiere her, avslutningskapittelet i hans trilogi om å være menneske. På sin helt enestående måte er Anderssons allegori og ville satire et helt surrealistisk blikk på vår verden. Bunuel og surrealistene ville nikket fornøyd.

På den andre siden hadde man Jason Reitmans ikke helt vellykkede, men til tider effektive
Men, Women and Children, en multi-karakter studie om tapet av personlig kontakt i vår verden som besatt av tekstmeldinger, online videospill og Facebook oppdateringer. Men som vanlig, får Reitman i hvert fall en rekke gode skuespillerprestasjoner, inkludert Adam Sandler i en uvanlig dramatisk rolle.

Personlige kriser

Men mest av alt var det noen svært alvorlige personlige kriser som fikk mye oppmerksomhet av filmskaperne. Flere amerikanske filmer omhandlet kvinnelige karakterer som måtte takle sine problemer, hver på sin måte. Jean-Marc Valle følger opp fjorårets store suksess
Dallas Buyers Club med
Wild, igjen basert på en sann historie, denne gangen om Cheryl Strayed, en tilfriskende stoffmisbruker som, etter sin mors død, bestemmer seg for å gå på en 1000-kilometers reise gjennom Vest-Amerikas fjell. Reese Witherspoon bærer bokstavelig talt hele filmen på sine skuldre (inkludert en stor ryggsekk), på en glimrende måte, og Valle gir oss igjen et sterkt karakterportrett uten unødvendig sentimentalitet.

Komplisert kvinne

Jennifer Aniston, på den annen side, fikk mye ros for sin beste dramatiske rolle i
Cake, som en komplisert kvinne i en selvhjelpsgruppe for mennesker som lider av kroniske smerter, og som forgjeves prøver å snu sitt liv rundt, helt til en tragisk hendelse gir henne en sjanse til. Men sannsynligvis er den modigste skuespillerinnen Kirsten Wiig som i den tragikomiske
Welcome to Me spiller en kvinne som har en bipolar lidelse. Etter at hun vinner i Lotto, bestemmer hun seg for selv å produsere et reality-show, om seg selv. Siden den til tider er tragisk, like deler morsom og pinlig, er det først og fremst Wiigs tapre skuespillprestasjon som bærer filmen.

Middelalderkrise

Når det gjelder menn, handlet det stort sett om forskjellige aspekter ved middelalderskrisen. Noah Baumbachs “dramedy”
While We’re Young gir Ben Stiller sjansen til å spille en lykkelig gift dokumentarfilmregissør i 40-årene som begynner å innse at han ikke er så “cool” lenger. Så da han treffer et par kunstnere som er 20 år yngre, er det som om han blir transportert tilbake i tiden. Han og hans kone (Naomi Watts) begynner å tilbringe mer og mer tid med sine nye venner, men det spørs om generasjonskløften er altfor stor. Baumbach gir oss som vanlig presise innblikk i sine karakterers indre problemer, og gjør det i denne filmen med mye mer medfølelse enn vanlig.

Mannlig middelalderskrise ble også behandlet i flere nordiske filmer, fra Ruben Östlunds Cannes-suksess
Turist til Ole Giævers helt enestående
Mot Naturen, mens Dome Karukoskis glimrende
The Grump ga filmskaperen sjansen til ikke å bare lage en film som behandler eldrebølgen, men også å lage en analyse av generasjonskløften mellom faren og sønnen, og hvordan menns perspektiv på verden har forandret seg mellom de to generasjonene.

Seksuelle identiteter

Men noen mannlige karakterer led av en identitetskrise som ikke hadde noe å gjøre med alder. Francois Ozon er en av de fremste analytikere av kjønns- og seksuelle identiteter, og hans nye film
The New Girlfriend er intet unntak. Ozon undersøker nå hva som skjer da Claire finner ut at David, mannen til hennes nylig avdøde bestevenninne Lea, faktisk er en entusiastisk “cross-dresser” og at Lea visste om det. Men filmen handler like mye om Davids nye identitetssøken, som må forbli en hemmelighet, som den handler om Claires seksuelle oppvåkning. Ozon klarer, med mye omhu, å bringe frem både komedie og drama mens han skildrer karakterenes indre kamp og dens innvirkning på deres forhold (og ved hjelp av fine og flersidige prestasjoner av Romain Duruis og Anais Demoustier).

Hyllest til friheten

Søken etter seg selv og sitt eget sted i verden ble også skildret på forskjellige måter i et par andre glimrende filmer. Jan-Willem van Ewijks
Atlantic er både en hyllest til friheten som vindsurfing bringer og en poetisk skildring av migrasjon og dagens søken etter et bedre liv. Marokkaneren Fettah er en ivrig vindsurfer som har gode venner blant mange vest-europeiske og amerikanske vindsurfere som hvert år kommer til Marokkos strender. Men det er bare da han treffer kjæresten til en av sine vestlige kompiser at en hel ny verden åpner seg for ham. Fettah beslutter seg å dra på en farlig reise etter sin uoppnåelige kjærlighet ved å vindsurfe til Europa. Van Ewijk forvandler hans indre reise til et vidunderlig visuelt dikt, og han gjennomsyrer filmen med en uimotståelig følelse av nostalgi og vemod, mens fremragende fotografi klarer både å skildre skjønnheten og faren på det enorme havet.      

Basehopp

Marah Strauchs dokumentar
Sunshine Superman er en historie om faren ved basehopp, om Carl Boenish som døde i en hoppulykke i Trollveggen dagen etter han fikk verdensrekorden i 1984. Gjennom intervjuer med hans kone og venner, effektive dramatiseringer, og ikke minst en utrolig mengde videomateriale som Boenish filmet selv, klarer Strauch å formidle både hans enorme energi, entusiasme og livsglede, og spenningen ved basehopping på en glimrende måte. Nesten halvparten av filmen ble filmet i Åndalsnes og Strauch klarer å fange både skjønnheten og ærefrykten som Trollveggen vekker. Gå ikke glipp av denne filmen på de store lerretene når den kommer på norske kinoer.