Med rollefiguren som bærer hennes eget fornavn i vennskapsskildringen Det som en gang var, har skuespilleren fått spille ut mye hun lenge har hatt lyst til.

– I slutten av tyveårene eller begynnelsen av tredveårene opplever man en generell forventning om å etablere seg med mann og barn. Men det har ingen av de to heltinnene i denne filmen gjort. Det som da kan skje mellom to venninner, er at man knytter seg mer og mer til hverandre. Venninnen blir en erstatning for alle de andre tingene man føler at man mangler, forteller skuespiller Marte Germaine Christensen.

– Det kan være en veldig god ting, men det kan også bikke over i noe usunt og negativt – og kan stå i veien for at man kommer seg videre i livet, utdyper hun.

 

Filmen hun snakker om heter Det som en gang var, og slippes på kino 18. mars. Her spiller hun og skuespillerkollega Silje Storstein to venninner, i en historie de begge har vært med å utvikle i samarbeid med filmens regissør og manusforfatter Patrik Syversen.

– Det hele begynte egentlig med at Patrik og jeg en tid tilbake snakket om at dette kunne være kult å ha som utgangspunkt for en historie. Fordi det er noe udramatisk over det, samtidig som det er ganske skjellsettende for de involverte.

Så gikk det et par år, før Syversen sendte henne en mail og lurte på om de skulle plukke opp ideen, fordi han plutselig hadde litt tid og overskudd.

– På det tidspunktet passet det meg perfekt å begynne å jobbe med ham på dette. Så koblet vi på Silje Storstein, som jeg hele tiden hadde hatt i bakhodet som en kandidat til den andre rollen. Og så begynte vi å utvikle prosjektet. Selv om det hele tiden var Patrik som skrev ut manuset og dialogen, har Silje og jeg har vært svært involvert i utviklingen av karakterene og historien, forteller hun. 

– I tillegg var vi så heldige at vi fikk med oss Benjamin Helstad og Tobias Santelmann, som bragte inn litt maskulin starpower, hehe. Det er vi veldig takknemlige og glade for, for de er to flotte typer og veldig gode skuespillere, sier Christensen, og legger til at de har vært heldige hele veien under arbeidet med filmen, som er et slags kammerspill laget på et svært lite budsjett.

 

Bruker sine egne navn

Det som en gang var følger de to venninnene Silje og Marte gjennom halvannet døgn, som inkluderer et fuktig og konfliktfylt nachspiel med deres felles venn ved navn Benjamin, som spilles av Helstad. I en annen scene møter karakteren Silje sin ekskjæreste Tobias, spilt av Santelmann.

– Dere bruker konsekvent skuespillernes egne fornavn på rollefigurene. Betyr det at dere har brukt mye av dere selv i filmen?

– Det med navnene er rett og slett litt tilfeldig. Da vi begynte å utvikle karakterene, omtalte vi dem bare med skuespillernes navn. På ett eller annet tidspunkt hadde vi kommet så langt i manusprosessen og blitt så vant til disse navnene, at det føltes rart å plutselig skulle kalle dem Trine, Lise, Peder og Truls, eller noe tilsvarende. Men det var ikke noe bevisst valg at de skulle ha våre navn.

– Så det reflekterer ikke nødvendigvis at det er noen flytende grenser mellom fiksjon og virkelighet her?

– Nei. Jeg skjønner om publikum kan lese noe sånt inn i filmen, men det var aldri vår intensjon, svarer skuespilleren, som ikke vil si at rollefigurene speiler deres personligheter i virkeligheten.

– Karakteren Marte, som det er mest naturlig for meg å uttale meg om, er først og fremst en sammensetning av ting jeg hadde lyst til å jobbe med på dette tidspunktet, forteller hun.

– Drivkraften og motivasjonen var å gjøre det vi syntes var mest gøy, og som utfordret oss mest som skuespillere. Marte er et slags svar på det. Men hun har nok også noen berøringspunkter med meg som person.

– Kunne du og Silje dra nytte av at deres eget vennskap fra virkeligheten?

– Absolutt. Silje er en fantastisk god skuespiller, som jeg har kjent i mange år, og som jeg også har jobbet med tidligere. Jeg kunne nok ikke har gjort dette med noen andre enn henne. Det at vi vet så mye om hverandre – vi kjenner hverandres hemmeligheter og vet hvilke knotter vi skal trykke på hos den andre – var noe vi kunne bruke i filmen, sier Christensen.

– Det gjorde også at mer sto på spill, og det var utfordrende. Men i ordets beste forstand. Å lage denne filmen har vært en gjennomgående svært positiv opplevelse, understreker hun.

 

Intimt og kronologisk

I Det som en gang var følger kameraet gjerne karakterene i nære bilder, ofte i nokså lange tagninger uten klipp. Den intime atmosfæren forsterkes av svært naturtro dialog, hvor skuespillernes formuleringer lett kan tas for å være improvisert. Marte Germaine Christensen avkrefter imidlertid at det var snakk om særlig med improvisasjon av dialogen på sett.

– Vi holdt oss i veldig stor grad til manus, faktisk. Det som sies i filmen, er 90 prosent slik Patrik skrev det i manuskriptet, sier hun.

– Når det er sagt, så var det noe med stemningen som oppstod underveis. Patrik er veldig ålreit å jobbe med, fordi han aldri trer noe ned over hodet på deg. Han gir deg mye frihet og stort spillerom, samtidig som han er god til å dytte deg i riktig retning hvis du er i ferd med å bevege deg feil. Så stemningen var veldig løs og naturlig, selv om vi holdt oss nokså strengt til den skrevne dialogen.

Opptakene er også gjort kronologisk ut ifra filmens handling?

– Ja. I utgangspunktet handlet det om at vi ikke hadde så mye utstyr, og var en veldig liten stab. I leiligheten min, hvor vi filmet nachspielet, hadde vi for eksempel kun lampene som allerede var der til rådighet, pluss stearinlys, svarer Christensen, og forklarer at de derfor var avhengig av å bruke det naturlige lyset utenfra, og følgelig filme på samme tider av døgnet som handlingen utspiller seg.

– Disse scenene begynte vi derfor å filme midt på natta. Tidlig morgenen etter skulle vi filme scenene hvor vi våkner etter nachspielet. Da var vi jo så trøtte at vi holdt på å kollapse, hele gjengen. Men jeg synes det funker som faen, så jeg er veldig glad vi gjorde det på den måten. Man merker at den svette dagen derpå-stemningen ligger tykt over rommet, sier hun.

– Alle begrensningene vi har hatt på grunn av mangel på penger, har vi på en måte brukt til vår fordel. At vi for eksempel måtte filme kronologisk for å få det riktige lyset, har også gjort at vi har fått mye annet fint, oppsummerer hun.

 

Sammensatt og sårbar

På spørsmål om hvordan hun vil beskrive karakteren sin, sier Christensen at Marte er uforutsigbar og ganske manipulerende – men forhåpentligvis også morsom og sjarmerende.

– Jeg håper at publikum vil synes at hun er morsom å være sammen med, i hvert fall til et visst punkt. Men hun er også en veldig sårbar og utrygg person, som sliter med å kommunisere sine ønsker og behov til omverdenen. Og jo mer sårbar og utrygg hun føler seg, jo mer plass tar hun, sier skuespilleren om rollefiguren sin.

– Hun ender ofte med å skyve folk fra seg, selv om hun bare trenger å bli sett.

 

– Var det en bevisst balansegang der, for at publikum ikke skulle oppleve henne som for usympatisk?

– Ja, og som sagt så var hun et resultat av ting jeg hadde lyst til å utfordre meg selv på som skuespiller. Jeg har alltid vært utrolig tiltrukket av sånne karakterer, som balanserer på en knivsegg. De kan være de største skurkene og oppføre seg forferdelig usympatisk, men likevel blir man tiltrukket av dem på en eller annen måte. Det handler om det lille glimtet av sårbarhet. Du trenger ikke nødvendigvis å like karakteren, men få en slags forståelse av at dette kommer fra et sted som egentlig bare er sårt. Så Patrik og jeg var veldig bevisst på at hun på et vis måtte være alle disse tingene på en gang, forteller hun.

Christensen forteller videre at hun alltid prøver å se for seg rollefigurene sine som barn.

– Det er noe med at da er viljen så tydelig. Som voksen blir man så sammensatt og komplisert. For å koke det ned til hva karakteren vil, kan det være godt å jobbe ut i fra et mer barnlig perspektiv. Og det gjorde jeg mer enn noen gang med denne rollen. Hun er til dels som et barn, som kan kaste ting i veggen for å bli sett. Hun trenger bekreftelse hele tiden – og hvis hun ikke får det på godt, så vil hun ha det på vondt.

 

Ingen jentefilm

Det har lenge vært et uttalt savn fra mange etter gode kvinneroller i norsk film. Det som en gang var er imidlertid en film om to kvinner og deres vennskap – samtidig som den er skrevet og regissert av en mann.

– Patrik Syversen er noe så sjeldent som en mannlig regissør som er genuint opptatt av å se kvinnelige karakterer på film. Og ikke bare som ledd i et plott som skal gå opp. Dette har ikke noe med filmpolitikk å gjøre fra Patriks side, han gjør det ikke for å kompensere for mangelen på kvinnekarakterer i seg selv. Jeg skal passe meg for å uttale meg på hans vegne, men jeg tror han synes det er interessant å behandle de temaene han er opptatt av, fra et kvinnelig perspektiv, sier skuespilleren.

– Vi satt oss aldri ned og sa at nå skal vi lage en jentefilm. Vi skulle lage en film om et vennskap, kontra en forventning om voksenliv. Og vi kunne sikkert fortalt historien gjennom to menn også, selv om den sikkert hadde tatt litt andre vendinger, utdyper hun. Men legger til at hun ikke er sikker på om hun ville fått muligheten til å spille en rolle som dette, med mindre hun var med på å skape den selv.

– Det er kanskje det jeg er mest stolt av med denne rollen. At jeg ikke har sett for mange slike kvinnelige karakterer i norsk film, legger hun til.

Marte Germaine Christensen kinofilmdebuterte i 2008 med en mindre rolle i
Den siste revejakta. Siden den gang har hun blant annet spilt i
Snarveien og
Hjelp vi er i filmbransjen (sistnevnte også med Syversen som en av filmens to regissører) samt tv-seriene Erobreren og Lilyhammer. Til høsten blir hun også å se i Aasne Vaa Greibrokks spillefilmdebut Alt det vakre. En film som skildrer et parforhold gjennom flere tiår, hvor de to i ulike aldre gestaltes av forskjellige skuespillere.

– Det er en vakker kjærlighetshistorie fortalt på en kompleks måte. Aasne har tatt noen grep for å fortelle denne historien som i hvert fall jeg aldri har sett på film før, sier Christensen.

– Alt det vakre er et veldig ambisiøst prosjekt. Og Aasne er en helt spesiell regissør, som jeg er veldig glad for at jeg traff på det tidspunktet. Ikke at min rolle i filmen er særlig stor, men hun fikk så mye ut av meg som skuespiller, som ingen andre har klart. Det var et lite vendepunkt for meg å få jobbe med henne og den karakteren.

 

Påfyll i New York

Christensen har bakgrunn fra Statens teaterhøgskole, og kombinerer film og fjernsyn med roller på teaterscenen. 

– I hovedsak er ambisjonen min å jobbe med så bra folk og så interessante og ambisiøse prosjekter som mulig. Og jeg håper at jeg kan fortsette å bevege meg mellom teater og film, for da fortsetter man å vokse og utvikle seg.

For å fortsette sin profesjonelle utvikling, har Christensen dessuten reist to ganger til New York for å videreutdanne seg gjennom skuespillerkurs der.

– Selv om Teaterhøgskolen er en kjempebra utdanning, ville jeg lære mer. Dessuten ville jeg kjenne på hvordan det var å eksponere meg for et miljø utenfor Norge, sier hun.

– Det første kurset jeg tok var litt mer rettet mot film, altså det å jobbe foran kamera – noe vi ikke fikk alt for mye av på Teaterhøgskolen. Den andre gangen studerte jeg Michael Chekhovs metode, som handler om å jobbe mer fysisk, framfor å la alt skuespillerarbeidet sitte i hodet. Fra jeg var fem til jeg var seksten, danset jeg klassisk ballett på relativt høyt nivå. Grunnen til at jeg ville lære Chekhovs teknikk, var at jeg alltid har ønsket å kunne integrere denne danserbakgrunnen i skuespillervirket mitt. Og det fikk jeg masse igjen for, forteller skuespilleren.

Når
Det som en gang var nå skal opp på kino, er det med filmdistributøren Arthaus i ryggen. Selskapet lanserer ikke ofte norske filmer, og gir utvilsomt en viss kredibilitet og prestisje til en nokså liten film laget utenfor det offentlige støttesystemet.

– Alle involverte i denne filmer er kjempeambisiøse, vi leker ikke butikk. Så helt fra begynnelsen var det et overordnet mål at vi skulle få denne filmen på kino. Men først tenkte vi bare at vi måtte få den ferdig, og ta det derfra, sier Christensen.

– Da vi hadde en grovklipp, sendte Patrik den rundt til ulike produsenter og distributører. Så fikk vi napp hos det som må kunne kalles den hellige gral for denne filmen, og hva slags publikum vi hadde lyst til å treffe. At Arthaus ville jobbe med oss, er noe av det feteste jeg har opplevd i min karriere.