Forventningens sommerfugler kribler i magen der jeg krysser Nytorget i Stavanger en forblåst januarkveld. De fuktige dråpene ovenfra klarer ikke å ødelegge humøret mitt. Det er alltid stas å treffe Kristoffer Joner, byens mest berømte filmskuespiller, for et intervju om hans ferskeste prosjekt.

Lyktene legger et varmt rødskjær over bordene utenfor Martinique, der Joner har valgt å møte meg. Utestedet ligger i behagelig gange fra Storhaug der han bor, men et godt stykke fra lysløypa av restauranter nede i sentrum der så mange vil stoppe ham for en småprat eller autograf.

Idet jeg setter foten på trappa opp til døra, begynner en litt plagsom tanke å summe i bakhodet, som en stikkende veps. Den Joner jeg traff i juli 2015 like før premieren på katastrofefilmen Bølgen, var snakkesalig og fornøyd. Velvillig og ytterst drevent tok han regi for å gi fotografen spillerom til å ta sine bilder.

Men noen måneder før hadde jeg opplevd en utslitt mann, akkurat hjemkommet fra del to av en serie opptak i Canada for
The Revenant, med selveste Leonardo DiCaprio i hovedrollen og meksikaneren Alejandro González Inárritu i regissørstolen. Da var han vrien å intervjue og full av irritasjon over hvor anstrengende det var å snakke engelsk på settet.

En skikkelig klem

Tidligere på dagen har jeg sett Hjertestart og hørt stavangerskuespilleren prate masse engelsk fordi hovedrollefiguren, Kjetil, oppholder seg lenge i Colombia. Idet jeg dytter opp døra til Martinique og ser Joner stå ved bardisken, vet jeg at vi på ny må snakke om språk og utenlandsopphold.

Men også nærme oss den vonde erfaringen, The Revenant. Er Joner i humør til det? summer vepsen i bakhodet.

Jeg strekker fram hånda og sier hei. Han svarer med et hyggelig smil, tar meg i armen og gir meg en skikkelig klem. Spør om jeg vil ha noe å drikke, noe jeg svarer er min jobb å besørge.

– Jeg vil bare ha vann, sier han blidt.

På bordet han har holdt av innerst i lokalet, ligger en eske med snus. Joner legger en pris under leppa, lukker munnen og lar fingrene vri rundt på den lille barten.

– Du ser godt ut, sier jeg.

– Synes du det? svarer han fornøyd. – Men egentlig er jeg sliten.

En pappa som sliter

24. februar er det kinopremiere på Hjertestart. Det er ingen barnefilm, men et voksendrama som utforsker farsrollen. Regissør Arild Andresen jobbet med filmmanuset i tre år sammen med Jorge Camacho og Hilde Jægtnes.

Det handler om offshorearbeider Kjetil og kona Camilla som aldri klarte å få barn sammen. Men fordi hun så fryktelig gjerne ville bli mor har ektemannen gått med på å adoptere. Dermed dro de til et barnehjem i Colombia og fikk med seg treåringen Daniel tilbake til Stavanger.

I åpningsscenene har gutten fylt seks. Han har glemt det lille han kunne av spansk og snakker norsk som en innfødt. Jeg røper ikke for mye ved å fortelle at tidlig i Hjertestart dør Camilla.

Brått står Joners rollefigur alene med ansvaret for et barn han aldri har stått særlig nær, av den enkle grunn at han i ukevis jobbet offshore i Nordsjøen.

Joner tar en slurk med vann før han slår fast at det ikke er vanskelig å kjenne igjen følelsen av å være for lite til stede for sin egen unge.

– Datteren min er blitt 13 år og bor i Bergen med moren sin mens jeg har base i Stavanger. Problemet med jobben min er at jeg reiser opp mot 200 dager i året fordi jeg ofte filmer i andre land. Jeg har gått glipp av mange hendelser i livet hennes. Da hun var åtte år, spurte hun om jeg ikke heller kunne bli kokk. Jeg skulle gjerne sett henne mer og må nok tilstå at jeg av og til kan ha dårlig samvittighet.

– Men det var nå en gang det valget barnets mor og jeg gjorde. Vi visste at jeg kom til å reise mye. Og jeg tror ikke egentlig hun har tatt skade av det. Jeg tror faktisk at jeg er en god far som elsker barnet mitt og har gitt henne mye kvalitetstid.

Elsker ikke barnet sitt

Det er her den vesentlige forskjellen ligger, understreker Joner, mellom hans egne følelser for sin datter og filmfiguren Kjetils forhold til Daniel.

– Unger kan være et helvete å oppdra, men vi holder ut fordi vi elsker dem så høyt. Problemet for Kjetil er at han erkjenner at han ikke elsker det adopterte barnet.

– En biperson i filmen uttaler at ”det finnes så mange måter å være foreldre på”. Er ikke det trøstefullt for Kjetil?

Han griper snusdåsen og triller litt rundt med den på bordet før han svarer.

– Jo, så lenge barn får kjærlighet og vet at de voksne alltid er der for dem, kan foreldre gjøre mye rart. Men for hver ny dag med krangel mellom far og sønn vokser det fram en innsikt i Kjetil om at han ikke har den rette connection til gutten. Han skjønner at dette ikke er bra for Daniel fordi han innser at han trenger en som elsker ham ubetinget.

Slik blir filmens motor til. Faren bryter opp fra Stavanger, tar med seg barnet og reiser til Colombia i håp om å finne noen som kan og vil gi gutten mer kjærlighet og nærhet.

Vanskelige scener

– Hvordan fant dere den rette skuespilleren til å framstille Daniel?

– Vi lette en stund etter en gutt med et latinamerikansk utseende, men med norsk som morsmål. At sjuåringen Kristoffer Bech – morsomt nok med samme fornavn som mitt – ble plukket ut, var ikke opp til meg. Det er sånt som Arild og folkene hans tar seg av.

– Fordi Kristoffer var fra Oslo, måtte Daniel ha en mamma som snakker østlandsk. Da passet det veldig bra at Ellen Dorrit Petersen ble valgt til å spille moren. Hun mestrer Oslo-målet utmerket selv om hun er fra Rogaland. Hun er flott som Kjetils kone og guttens norske mamma.

– Daniel og du skulle spille en rekke nære, men vanskelige scener sammen. Hva gjorde dere for å bli kjent og trygge på hverandre?

– Vi fant tonen med en gang, mye gjennom lek. Er jeg sint nok nå? kunne jeg spørre. Nei, prøv enda mer, svarte han. Noen ganger hadde vi skrikekonkurranse. Det var nyttig, for du aner ikke hvor flaut det er å skrike når mange mennesker står rundt og hører på.

Øvde på det fysiske

– I flere scener må du være skikkelig fysisk hard med Daniel. Hvordan forberedte dere det?

– Vi snakket en del om at akkurat sånn som voksne av og til slåss på film, men uten å skade hverandre, kan også foreldre og barn måtte gjøre det. Så prøvde vi hvor hardt det gikk an å klemme eller riste. Har jeg lov til å gjøre det hardere? spurte jeg. – Jaja, rist mer, sa Kristoffer, helt til han fant ut at nå var det vondt nok.

– De vanskelige scenene mellom faren og adoptivsønnen er øvd inn på forhånd slik at alle har følt det behagelig og trygt, også sjuåringen Kristoffer.

– Hva krevde det av deg å spille Kjetil?

– Jeg måtte lete fram øyeblikk jeg ikke er stolt av. Jeg tror alle kan ha smakt på den forbudte følelsen som kan dukke opp på en dårlig dag: «Hva om du ikke hadde det barnet?» Enda mer skamfylt blir opplevelsen hvis du har lyst til å riste ungen din og faktisk gjør det.

– Finnes det menn som ikke passer til å være far?

Han tar et nytt tak i barten, snurrer rundt mens han tenker seg om.

– Jo, det eksisterer nok de som ikke er glad i barna sine og føler at de er i veien. Men slike menn er sjeldne, tror jeg.

Flere mulige utganger

Den motvillige adoptivpappaen er klok nok til ikke bare å dumpe Daniel straks han ankommer barnehjemmet i Bogotá der Camilla og han i sin tid hentet gutten. I stedet lager Kjetil et prosjekt som er godt ment: Å spore opp den biologiske moren, Yuli.

– Hvilken løsning tenker du selv er best for et barn som opprinnelig ble født i en colombiansk storbyslum?

Joner fører hendene opp i det lange håret og røsker rundt før han svarer.

– Det er nettopp det jeg håper man kan diskutere etter å ha sett filmen. Er det nødvendigvis så mye verre for en gutt å ligge på sovesal med 300 andre unger enn å bo alene i et norsk fosterhjem og kanskje måtte flytte fire ganger? De colombianske barna vokser opp i et røft miljø, men de har iallfall hverandre. Slike spørsmål stilte jeg meg selv i Bogotá. Jeg vet ikke sikkert hva som er best. Og jeg håper filmen får en til å tenke de tankene uten å møte føringer og fasitsvar.

Krevende opptak

– Var det ditt første besøk i Colombia?

– Å nei. For rundt 20 år siden dro jeg på loffen i alle land i Latin-Amerika unntatt Venezuela. Jeg reiste omkring i åtte måneder.

– Så da kan du spansk?

– Niks. Jeg angrer veldig på at jeg ikke lærte meg språket den gang, sier han med et stort sukk.

– Hva var mest krevende med å spille inn
Hjertestart?

– Til vanlig spiller jeg inn film med ett team. Vi pleier å bli som en familie og være veldig trygge på hverandre. Men i Arilds prosjekt brukte vi tre forskjellige team. Først koste jeg meg i Stavanger med å filme med skuespillere fra Rogaland Teater som jeg treffer i sosiale sammenhenger her hjemme. Men så måtte vi til Nederland for å ta opp en del kjøre- og hotellscener med et nytt team. Til slutt brukte vi et colombiansk crew i Bogotá.

– Hvordan opplevde du det?

– Det ble hardere kommandolinjer og mer og mer utfordrende språklig sett. Jeg liker best å snakke stavangersk fordi det gir meg den friheten jeg trenger. Når jeg må bruke et fremmed språk, bli jeg liksom bokset inn.

Ansiktet hans får et lett oppgitt, nesten forpint drag over seg.

– Ble det av den grunn mange flere tagninger på settet i Colombia?

– Det vet jeg ikke. Men det var slitsomt i starten fordi Arild ikke likte måten jeg snakket engelsk på. Mot slutten gikk det bedre. Jeg kom over redselen og skammen ved ikke å snakke bra nok.

Skyting under skyting

Joner prater så uskyldig, slik filmfolk har for vane, om skyting når han beskriver opptakene i Bogotá i fjor. Plutselig presser ordets langt farligere betydning seg fram.

– Vi jobbet i nærheten av et område der narkobander og kriminelle har kontroll. En av politimennene som skulle beskytte oss, kom i skade for å avfyre et skudd like ved der vi skjøt en scene.

– Hvordan kjentes det?

– Jeg var ikke redd. Jeg forsto først etterpå at han skjøt ved en feiltakelse. Men han ble redd for at han ikke lenger kunne verne oss mot gangsterne. Selv merket jeg bare at vi måtte pakke sammen i full fart og kjøre vekk i kolonne. Episoden viser hvor viktig det var at vi hadde sikkerhetsfolk rundt oss mens vi filmet i slumstrøk.

– Hvordan vil du summere opp ditt møte med Colombia?

– På den ene siden at trafikken i hovedstaden er helt insane, svarer han og himler med øynene. – Vi brukte tre timer på å komme til sett. Det må jo gå utover økonomien til colombianerne å ha det slik. For ikke å snakke om familielivet. Folk står opp klokka fem for å komme på jobb klokke åtte, og så skal de gjennom samme rush hjem igjen. Da rekker de aldri å se barna sine i løpet av en dag.

– På den andre siden er Colombia et fantastisk land fullt av klemmemennesker. Ja vel, ting er drit, men la oss smile og klemme, er deres holdning. Så selv om det tok tid å bli kjent med crewet, og selv om de jobbet annerledes enn vi nordmenn, ble jeg smittet av deres positive innstilling. Arild sa at han ikke har sett meg så glad på lenge.

Arild er sjef

Sist Joner jobbet med Andresen, var da de spilte inn Kompani Orheim i Stavanger, også det en film om en familie.

– Hvordan er Andresen som regissør?

– Jeg har en utrolig tillit til Arild. Han har lov til å være direkte med meg og si at ”dette var crap, spill bedre”, og så le av det etterpå.

– Diskuterer dere mye?

– Vi krangler masse. Vi er begge proffe og har sterke meninger om hvordan scenene skal løses. En gang sa han ”dette er ikke din film, Kristoffer”. Så svarte jeg at ”visst f%&n er den det”. Men så klart, han er sjefen, og da gir jeg meg. Hehe.

– Hvorfor lages det så mange filmer om foreldre/barn-relasjoner?

– Ja, særlig far og sønn går igjen. Det såre i
Kompani Orheim er da Jarle sier: – Han var ikke verdens beste pappa, men han var min far. Det er rart hvor mye barn kan tilgi fordi de er knyttet til foreldrene sine på godt og vondt.

– Kan det bli for mange slike filmer?

Joner har akkurat løftet vannglasset, men setter det ned igjen og tenker seg om.

– Du kan godt stille spørsmålet. Men hør, vi kan ikke slutte å lage filmer om forbudt kjærlighet à la Romeo og Julie, eller om foreldre og barn. Vi liker å se film om mennesker som vi kan kjenne oss igjen i. Da er det faktisk ikke så mange tema å ta av.

Aldri mer Inárritu

Samtalen innerst på Martinique har flytt smidig og lett. Joner vrir barten så fornøyd at jeg tar sats og hopper ut i det ømmeste spørsmålet.

– På tampen av 2014 spurte jeg deg hvorfor du sa ja til en rolle i The Revenant. Du svarte at hadde tilbudet bare vært å spille en bad russer i en action-film, hadde du takket nei. Men å få en rolle i en dramafilm med Leonardo DiCaprio og Tom Hardy var en sjanse du ville benytte. Så slet du vettet av deg under innspilling i Canada, men ble klippet ned til noen få sekunder på lerretet. Hva tenker du i dag?

– Det var en innspilling som kan sammenlignes med Apokalypse nå!. Det var så røft at det vil ta tid før jeg kan smile av den erfaringen. I seks måneder jobbet en mengde dyktige folk under en veldig spesiell sjef fra Mexico.

– Kan du utdype det?

– Hvis du gir for mye makt til én person, ser det ikke alltid bra ut. Jeg respekterer Inárritu som filmskaper, men å jobbe for ham var ikke gøy. Aldri mer.

Til Canada, igjen

Joner begynner plutselig å flire.

– Det utrolige er at jeg nylig var over til Canada igjen, men da for å spille inn en pilot til en tv-serie over Tomas Alfredsons grøsser
La den rette komme inn. Jeg spiller Matheus Volk, han som passer på vampyrjenta og skaffer henne det hun trenger. I motsetning til The Revenant var det nå god stemning, nydelig cast, en europeisk regissør og folk som respekterte hverandre. Det var en meget positiv opplevelse.

– Men pilot?

– Ja, det lages haugevis av piloter av regissører som konkurrerer om å få lage serien. Så nå er dette blitt en sånn ventegreie.

– Hvorfor Canada?

– 60 prosent av alle amerikanske produksjoner lages der nå. Det skyldes dels noen skatteordninger, dels at Toronto ser ut som New York. Det er helt sinnssykt og fører til mangel på crewmedlemmer. Filmarbeidere som drar dit, kan få seg jobb på timen, vil jeg tro.

– Hvor viktig er det at norske filmfolk blir oppdaget av Hollywood?

– Selvfølgelig er det viktig for det lille filmlandet Norge. At vi de siste årene har blitt lagt merke til, har gitt oss ny selvtillit. Jeg tror amerikanerne ser på oss som litt eksotiske der vi bor halve året i mørketid. Det svarer til at vi er litt rå og har en mørk humor. Det som er in nå er dark shit, Breaking Bad, kort sagt dystre serier der vi skuespillere ikke skal være vakre og pene lenger.