De 66. nordiske filmdagene i den berømte Hansa-byen er nettopp avsluttet, med flere ukjente mesterverk og dobbeltpris til den norske barnefilmen Lars er LOL.

Et stort antall spillefilmer, kortfilmer, barne-, ungdoms og dokumentarfilmer fra Norden og Baltikum deltok i filmdagene, sammen med en rekke spesialvisninger i en 360gr kube midt i byen. Kinosenteret Cine Star, med sine 7 saler er filmdagenes Schwerpunkt, sammen med noen mindre, men sjarmerende filmklubb-aktige kinoer.

Hovedprisen, på 12 500 Euros, donert av Nord-Deutsche Rundfunk, samt den baltiske filmprisen på 5000 Euros, gikk til den danske filmen Min evige sommer, i regi av dansk-fransk-britiske Sylvia Le Fanu. Hun er utdannet ved den norske filmskolen på Lillehammer og har med seg et team fra skolen på denne filmen. Den gjorde sterkt inntrykk. Et mesterlig lavmælt eksistensielt drama i Éric Rohmers ånd, om en mor som kjemper sine siste dager mot kreften, sammen med sin datter og ektemann. En stort oppbud av velmenende, men akk så klossete venner omgir henne på siste fødselsdag i sommerhuset på Fyn, hvor også filmen er innspilt, takket være midt-danske midler, sammen med New Danish Screen-støtten fra Det Danske Filminstituttet. Filmen er tidligere vist ved San Sebastian-festivalen.

Det er påfallende så effektivt historien fortelles uten snev av påtrengende visuelle virkemidler og hyper-realisme, som ofte preger nyere nordiske filmer, iberegnet flere av de andre deltagende filmene i Lübeck. Dramaet om morens siste dager er smertefull men klar i sin virkelighets-beskrivelse, den inneholder intet av mulige tanker om dødshjelp eller selvmord, til tross for den gryende diskusjonen i enkelte europeiske land den siste tiden. Det var ikke min historie, sa Le Fanu etter visningen, jeg måtte fortelle den slik den var.

Fortellergrepet i filmen er også interessant, ettersom det er datteren og ikke moren som er hovedpersonen, det er hun som gjennomgår en utvikling. Faren er tilstedeværende, men noe fjern, han lar datteren leve sitt eget liv, med venner og kjærester, hans fokus er selvsagt på moren, noe som leder til at begge kvinnene føler en sjalusi mot den andre, lavmælt og stillferdig skildret, med få virkemidler. Det er blikkene som driver handlingen fremover, nærbildene av ansiktene, øynene og utstrålingene.

Filmen kunne også godt inngå i en mulig nordisk regional presentasjon en gang, den viser hva lokale filmmidler og landskapet som dramatisk fortellerkomponent, i skjønn forening, kan utgjøre som en motvekt til hovedstadsfilmen. De talende sand-dynene på Fyn er illustrerende for morens kamp, de understeker dramaets virkelighet på en treffende måte.

Jeg anbefaler distributører, cinematek og festivaler å vurdere dette mesterverket, den fortjener sin plass på norske lerreter så raskt som mulig!

Islandsk kvinnedokumentar

Dokumentarfilmprisen gikk til den islandske The day Island stood still, i regi av amerikanske Pamela Hogan, men produsert av en av landets mest erfarne fjernsynsprodusenter, Hrafnhildur Gunnarsdóttir. Filmen forteller gjennom klarttalende, ofte humoristiske intervjuer og unike arkivbilder om FN dagen i Reykjavik i 1975, da islandske kvinner, unge og gamle, fra hovedstad og utkant, i alle samfunnslag og aldersgrupper, tok en dag fri, eller streiket, som Rødstrømpene kalte det, og lammet landets handel og industri, offentlig virksomhet, flyselskap og infrastruktur, gjennom en gedigen demonstrasjon for likelønn og medbestemmelse. Islands tidligere president, Vigdís Finnbogadóttir, spiller en sentral rolle i filmen.

Det er underlig at denne viktige hendelsen har gått oss hus forbi. Vi var kanskje alt for mye opptatt av vår egen nye stjerne, miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og vår egen feiring av Kvinneåret?

Filmen er allerede påmeldt til Tromsø-festivalen, vi får håpe de aksepterer den. Men NRK må også kjenne sin besøkelsestid, og Kosmorama må bare vise den på 8. mars!

Gud er med oss

Lübeck er ofte gjenstand for økumeniske (felleskirkelige) filmtreff, jeg har selv deltatt på noen. Og deres filmpris gikk til det nylig norsk-premierte islandske ungdomsdramaet Ljósbrot i regi av Rúnar Rúnarsson, som faktisk også fikk kortfilmprisen, til filmen O.

Og barna leker

Som nevnt innledningsvis fikk Eirik Sæter Stordahl to priser for sin utmerkede barnefilm Lars er LOL, først fra barna selv i en jury med prispenger fra byen Lübeck og straks etter fra den «voksne» barne- og ungdomsfilmjuryen med tilsvarende 5000 Euros fra den regionale bank-stiftelsen. Stordahl er utdannet ved den danske filmskolen, så ungdommen krysser virkelig utdanningsgrensene her i Norden. Gunnbjörg Gunnarsdóttirs morsomme og oppfinnsomme Victoria må dø fikk hederlig omtale av den første juryen.

Nordic noir igjen

Lübeck-dagens Venneforening har også en pris, på hele 7 500 Euros. Den tilfalt Unmoored, regissert av en svensk debutant, Caroline Ingvarsson, som hadde gitt seg i kast med Håkan Nässers oppfinnsomme krimbok Levande och döda i Winsford (2013). Og det med stort hell, filmen er drivende, spennende og tankefull, om en TV journalist som er så dritlei sin notorisk slu, dominerende og infame ektemann at hun stenger ham inne i en forlatt bunker på den polske Østersjøkysten og drar til England for å glemme det hele og tenke på seg selv, for en gang skyld. Filmen er en svensk-polsk-britisk co-produksjon og utnytter miljø og landskap i de tre landene på en oppfinnsom og utmerket måte. Sterke og overbevisende skuespillere bidrar til å høyne filmens kvalitet. Den var først vist ved London International Film Festival i fjor.

Retrospektive blikk

-Årets tema var Is og Snø, med en rekke klassikere fra alle nordiske land blandet med litt skrekk og gru, som de norske Nord og Fritt vilt. Hovedfilmen fra vår side var imidlertid Hamsun-klassikeren Markens Grøde fra 1921 og undertegnende hadde gleden av å introdusere den for et fulltallig og lydhørt publikum.