– Jeg har sagt i årevis at jeg har lyst til å jobbe med Andrea Arnold, sier Barry Keoghan om å spille i regissørens nye film Bird. I dette intervjuet forteller han også at han ikke liker å være overeksponert, etter flere profilerte roller den siste tiden.

(CANNES) – Det som appellerer til meg, er prosjekter som får meg til å stille spørsmål. Jeg vil ikke lese et manus og tenke «ok, jeg vet hva dette er». Jeg vil ha noe som gjør meg nysgjerrig, rørt og beveget. Og at jeg ikke vil gjøre det. Når jeg føler at jeg kanskje ikke kan spille en rolle, gir det meg lyst til å gjøre den.

De siste årene har Barry Keoghan spilt i filmene The Green Knight, Eternals, The Batman og The Banshees of Inisherin, samt TV-seriene Top Boy og Masters of the Air.

Nå er han aktuell med en sentral rolle i den premiereaktuelle britiske spillefilmen Bird, regissert av Andrea Arnold.

– Det har vært fint. Men det har ikke vært et ønske fra min side å jobbe så mye. Jeg vil ikke bombardere folk, heller. «Less is more». Nå får jeg kanskje la være å spille i ti år framover, sier han om å ha vært så travel – formodentlig uten at det er ment å tas bokstavelig.

Cinema møter den irske skuespilleren sammen med en gruppe journalister på filmfestivalen i Cannes, der Bird deltok i hovedkonkurransen.

Filmen handler om den unge jenta Bailey (nykommeren Nykiya Adams) og hennes møte med en mystisk skikkelse med samme navn som filmen, spilt av Franz Rogowski. Handlingen dreier seg imidlertid også i stor grad om Baileys forhold til sin alenefar Bug, som spilles av Keoghan.

I dette tilfellet var det ikke den generelle motivasjonen han nevnte innledningsvis som var utslagsgivende for Keoghan. Det var isteden muligheten til å arbeide med regissør Andrea Arnold.

– Jeg har sagt i intervjuer i årevis at jeg har lyst til å jobbe med Andrea Arnold. Jeg fikk ikke en gang lese manus, som sier noe om tilliten jeg har til henne. Hun er en av de aller beste filmskaperne der ute, så jeg vil være med på hva som helst hun gjør.

Rått, autentisk og uforberedt

Bird er Arnolds første spillefilm siden American Honey fra 2016, og har flere likhetstrekk med denne og ikke minst Fish Tank (2009), både i sin «coming of age»-fortelling og regissørens særegne, poetiske tilnærming til den britiske tradisjonen for sosialrealistisk film.

I denne filmen tilfører hun dessuten magiske elementer, i det som kan kalles magisk sosialrealisme.

 – Hun skaper et miljø som tillater deg å være ekte, hvor du kan senke beskyttelsen din og føle deg sårbar på en trygg måte, fortsetter Keoghan om samarbeidet med Arnold.

 – Det er en uortodoks side ved det, der du på et vis ikke kan være skuespiller, for da vil du skille deg ut. Du må gi slipp på all innlært struktur. Ikke at jeg har skuespillerutdanning selv, men det er en viss dokumentarisk tilnærming i filmene hennes.

I tråd med Arnolds tilnærming spilles mange av rollene i filmen av ikke-profesjonelle skuespillere. I den grad de involverte foran kamera får lese manuset, skjer det kort tid i forkant av innspillingen.

– Det tvinger deg til å være spontan og følge instinktene. Jeg liker ikke å øve eller å forskuttere øyeblikkene. Istedenfor at det skal føles kjent, foretrekker jeg å bli slengt inn i det uforberedt. Det er der råheten og autentisiteten kommer fra. Samtidig som det også er en viss konstruksjon rundt det. Jeg mener virkelig at denne filmen er den beste kunstneriske erfaringen jeg har hatt, sier Keoghan.

Han nevner regissøren av Marvel-filmen Eternals, Chloé Zhao, som en av regissørene han har jobbet med som besitter noe av det samme.

– Andrea Arnold er veldig finstemt i tilnærmingen sin. Hun evner å skape utrolig rå og ekte prestasjoner også fra de yngste skuespillerne – inkludert noen bærende øyeblikk som man i utgangspunktet ikke kan få fra ikke-profesjonelle skuespillere. Men hun får det, fortsetter han.

– Det løfter også meg som skuespiller å jobbe med ikke-profesjonelle som ikke har øvd inn scenene. Det tvinger meg til å nå det samme nivået, ved å jobbe på samme måte som dem.

Paralleller til eget liv

Keoghans rollefigur Bug er en ung og på flere vis uperfekt far, som forsøker å livnære seg gjennom prosjekter av den noe lysskye sorten.

– Han har et veldig søskenaktig forhold til datteren. Det er noe man ser ofte for tiden, at foreldre og barn har forhold som ligner søsken. Min tilnærming var å nærmest behandle henne som en lillesøster. Jeg tror han av og til glemmer at han er far, sier skuespilleren.

– Samtidig er det ok å ikke ha svar på alt mulig der og da, det er bare menneskelig. På et vis er det innprentet i oss at fedre og mødre skal vite alt. Men sånn er det ikke.

Keoghan mistet sin mor, som kjempet med rusavhengighet, da han var 12. I løpet av oppveksten bodde han og broren på flere fosterhjem før de ble oppdratt av andre familiemedlemmer.

Med sin skildring av ustabile familieforhold og en ung hovedperson som må ta mye ansvar for sine søsken, er det ikke unaturlig å spørre om Keoghan tenkte på sin egen oppvekst i arbeidet med rollen.

 – Det kommer inn ubevisst. Jeg setter meg ikke nødvendigvis ned og tenker på visse øyeblikk, men det forer likevel alt jeg gjør. På et ubevisst nivå kan jeg høste fra smerte, fra erfaringene mine. Ikke alltid fra smerte, heller. Jeg kan høste fra alt jeg har opplevd, svarer han.

– Han har et stort hjerte, som jeg kjenner igjen i mange folk, også min egen onkel. Bug har en egoistisk side, uten at han egentlig mener å være egoistisk. Det er mer en sånn barnslig oppførsel som en del voksne menn har, og som noen ganger kommer av å ikke ha hatt en far selv. Jeg kan se det i meg selv også. Jeg er selv en nokså ung far, og har heller ikke alle svarene. Det har jeg innsett at er ok, man lærer etter hvert som man gjør det.

Han sier seg enig i at han får vist flere sider av seg selv som skuespiller i rollen som Bug, samtidig som han opplever at hans tidligere roller ofte har blitt sett som mer ensartede enn de faktisk er.

– Det er min oppgave å overbevise folk om at de tar feil, men det irriterer meg når de bare blir sett på som typecastede «skurkeroller». Denne karakteren ligner på ingen måte den jeg spiller i Saltburn, som igjen er helt annerledes enn både Jokeren i The Batman og rollefiguren i The Banshees of Inisherin.

Føler seg overeksponert

Typisk for Andrea Arnolds filmer er også en snedig bruk av popmusikk, som i Bird inkluderer band som Fontaines D.C., Coldplay og Blur, så vel som både synging og dansing.

– Jeg synes det er mer interessant å se noen prøve å synge eller danse enn noen som kan det og gjør det perfekt. Og her skulle det absolutt ikke være perfekt. Tilfeldighetene skulle ha det til at det også var en dansesekvens i Saltburn, sier han lattermildt.

Saltburn inneholder nemlig en scene som har fått mye viral oppmerksomhet, der Keoghan danser i nettoen til Sophie Ellis-Bextors Murder on the Dancefloor.

Den samme hitlåta nevnes på et tidspunkt også i Bird, i det som kan anses som en aldri så liten intertekstuell referanse til Saltburn. Skuespilleren avkrefter imidlertid at dette var hans idé.

– Jeg vil at hver rollefigur og hver film skal stå for seg selv, sier han.

 – Hvordan bygget du opp mot til å gjøre den dansescenen i Saltburn?

– Vel, det er en del av jobben min, av prosessen. Det handler om samarbeid og om karakteren. At motivet bak det driver handlingen framover. Jeg ville aldri ha gjort noe sånt fordi jeg trodde det ville gå viralt, svarer skuespilleren.

– Som med andre scener stiller jeg spørsmål om hvorfor den er med, og regissør Emerald Fennell forklarte det. Det gjelder også scenen med graven, sier han, med referanse til en scene i Saltburn der rollefiguren blir hva man kanskje kan kalle seksuelt utagerende mens han ligger på en grav.

– Jeg ville søke etter noe dypere, og det var ikke nok for rollefiguren å putte hånden ned i graven. På et vis ville han inn i den med hele seg. Om man går i dybden kan man forstå det, men ikke når det tas ut av kontekst, slik man gjerne gjør på internett. Men igjen, det må drive historien framover, sier han.

De mange og profilerte rollene nylig har gjort at det ikke lenger er mulig for Keoghan å leve en anonym tilværelse, og denne formen for berømmelse synes på ingen måte å være noe skuespilleren trakter etter.

Han innrømmer da også at han etter eget syn har fått i overkant mye oppmerksomhet den siste tiden, ikke minst med Saltburn.

– For all del, det er en side av meg som ønsker at det jeg gjør blir lagt merke til. Men jeg synes nok at jeg har blitt litt overeksponert, på en måte som kan ta oppmerksomheten vekk fra rolleprestasjonene. Jeg kommer til å ta et skritt tilbake og være litt mer bevisst på akkurat det.