– Denne filmen er laget i sinne. Det er ikke noe jåleri på lyden –den er helt naken. Den er et slags Skrik i vår tid. Hvis jeg har klart å overføre noe av det inn i salen så kan jeg ikke si annet enn at jeg trekker et lettelsens sukk, fordi jeg vil ikke spare noen for det, sier Erik Poppe om Utøya 22. juli.

-For hvis dette ikke gjør vondt å virker det ikke. Så kan det være at den vil dele publikum – at noen klapper og noen buer. Dette er ikke  en film du er likegyldig til. For innholdet i filmen er også kontroversielt. Det finnes politiske element i den. Det at jeg velger dette språket i denne filmen – det er klart at det oppleves veldig sterkt for folk.

Har vokst med filmen

Nittenårige Andrea Berntzen fra Oslo  har hovedrollen som Kaja. Sammen med lillesøsteren r hun på AUF-leiren på Utøya. Når skytingen begynner, starter hun en desperat leting etter søsteren.

– Hva er det gjort med dere å være gjennom denne prosessen?

– Alt skuespilleteknisk har jeg lært her. Erfaringene mine fra tidligere er jo fra revy, og det jo helt på siden av det vi opplever her. Å være med på denne filmen har vært en bratt lærekurve som skuespiller. Det er jo merkelig for en nittenåring å si det at ”jeg føler jeg har vokst på opplevelsen. Jeg føler meg som et nytt menneske.

Jeg kan ikke si at jeg er moden og at nå skjønner jeg verden slik som den er. Men jeg gikk jo ut av innspillingen og husker jeg satt på bussen siste opptaksdag og tenke: ”Herregud, lillebroren min er ni år gammel og jeg har aldri sett han spille en eneste fotballkamp – og han har spilt fotball siden han var tre år. Nå skal jeg se hver eneste kamp han spiller – jeg skal ikke miste en eneste fotballkamp.” Så varer det inntrykket kanskje tre uker etter at du er ferdig – og så begynner man å ta ting for gitt. Det snakket jeg med Ingrid om også, som er en av de overlevende og som har vært med hele veien på settet på øya. Og hun sa: ”Ja, det er klart man kan gå ut av hele opplevelsen. Også jeg som er overlevende fra Utøya kan gå inn i opplevelsen med et nytt blikk, men så begynner man å leve normalt igjen.” Jeg føler jeg begynner å verdsette ting på en helt annen måte enn tidligere. Det er jo en erfaringsfølelse som folk gjerne får i tredveåra, men den har jeg fått som nittenåring. Det er jeg veldig takknemlig og glad for.

Endret meg

For regissør Erik Poppe har dette vært en film som har påvirket ham sterkt:

– Det har flyttet meg som filmskaper. Jeg har gått løs på noe, som ikke bare er det mest krevende jeg har gjort, men i en større sammenheng – med alt vi lager i verden i dag er blant det aller mest krevende man kan gjøre. Men også der man lettest kan falle underveis ved å gjøre det spekulativt og ikke ta det på nok alvor. Det strenge fokuset og holde pusten så mye – så lenge i disse årene har jo gjort noe med meg som menneske.

Jeg begynte med dette prosjektet før jeg gikk i premiere med
Kongens nei. Da begynte jeg å jobbe i det stille med det. Jeg hadde ikke snakket hverken med produsentene eller andre involverte, men snakket med politi og andre og begynte å tenke; hvordan kan jeg angripe dette tematisk. Hadde noe andre tenkt tanken hadde jeg trukket meg fra det, men det var først på våren i fjor at jeg begynte å høre om disse andre prosjektene og tolkninger av hva som skjedde. Jeg har nok også på modnet mye gjennom dette prosjektet.

Konsekvenser

– Jeg har snakket med pressefolk som har vært rystet etter å ha sett filmen.

– Ja, hva skal jeg si til det. Jeg har alltid ønsket å gjøre den så virkelighetsnær som mulig. Samtidig har jeg sagt at nå skal vi gjøre en ”anti-film”. Den naturlige utviklingen i denne historien er ikke noe vi har satt opp, de er bare en konsekvens av hva vi har plukket om gjennom samtalene våre med de overlevende. Det har dette blitt til noe helt annet enn folk er vant til.

– Tror du filmen igjen vil vekke den politiske debatten om hendelsen?

– Den debatten føler jeg vi har hatt og at vi har avsluttet den. Den debatten har kommet naturlig til oss som gruppe. Når ingen av oss klarer å ta tak i Breivik og riste ham i filler, så har vi begynt å tenke på hvem andre er det som har gjort feil. Det kommer en automatisk naturlig menneskelig reaksjon hvor vi prøver å ansvarliggjøre andre. Det er viktig å huske å at det bare er
en person som var ansvarlig. Det er selvsagt også viktig å huske å at folk gjorde så godt de kunne. Men det er også viktig å gå hjem og tenke: hva kan vi gjøre bedre neste gang. Å lage syndebukker hjelper oss ikke videre. Jeg tenker på alle de ungdommene som har slitt og sliter med skyldfølelse ”hvorfor døde hun, men ikke jeg?”. Så begynner de å gå inn i slike spiraler. Det er så vondt å se. Du og jeg, vi vet at de ikke har gjort noe feil. Vi ville også ha løpt for livet. Derfor er det godt at noen av ungdommene som har sett filmen har kommet til meg og sagt at filmen forteller den historien de ikke orker eller klarer  å fortelle. Derfor vil de at folk skal se filmen. Lignende episoder har jo skjedd også andre steder. Derfor er det viktig å bringe den hit til Berlin – for å bringe den ut til verden.

Andrea Berntzen spås en lysende fremtid som skuespiller og er av en rekke anmeldere utpekt til favoritt til prisen for Beste kvinnelige hovedrolle. Selv er hun ikke helt sikker på om det er skuespiller hun skal bli.

– Jeg vet ikke. Jeg blir dratt i ulike retninger. Jeg har en familie hvor alle er akademikere. Samtidig er jeg fått en veldig stor mulighet som kanskje leder til noe mer. Jeg vet ikke hva jeg vil bli. Jeg kommer til å gi det litt tid: om det er skuespiller, medisin eller noe annet kreativt eller akademisk som jeg ender opp med.