«Biru Unjárga – Føkkings Nesseby» handler om Elvira, en urolig tenåring i identitetskrise, som sliter med å finne sin plass i verden. Hun er splittet mellom en barndomsfantasi og en virkelighet hun må forholde seg til.

Filmen gir et satirisk, men skarpt blikk på utfordringene med å vokse opp som en minoritet. Elvira vokser opp med sin alenemor i den samiske bygda Unjárga, eller Nesseby, i Øst-Finnmark, uten noen gang å ha kjent faren sin. Moren har fortalt henne at hun ble unnfanget på en fertilitetsklinikk i København.

Historien begynner som en lett og humoristisk fantasi, men utvikler seg snart til en dyp og reflektert utforskning av identitetens komplekse natur. Elvira (Sarah Olaussen Eira). Hun har alltid trodd at hun ble unnfanget ved hjelp av en sæddonor, og i fantasien hennes er det ingen andre enn den danske skuespilleren Nikolaj Coster-Waldau, kjent fra «Game of Thrones», som er faren hennes. Når virkeligheten innhenter henne, tvinges hun til å se sin egen identitet i et nytt lys.

En knust illusjon

Elvira er fast bestemt på å forlate det lille samfunnet for å finne faren hun tror er den danske skuespilleren. Hun ser for seg at han kan gi henne en følelse av tilhørighet og lære henne hva det betyr å ha en far. I sin frustrasjon over den samiske kulturen, som hun opplever som «kjedelig», søker hun trøst i fantasien om en annen virkelighet. Når moren, Beate (spilt av Ingá Elisá Påve Idivuoma) kommer ut som skeiv og kunngjør at hennes nye kjæreste flytter inn, øker Elviras desperasjon etter å unnslippe det landsbylivet hun forakter.

Elviras naive distanse til sin egen kultur dytter henne dypere inn i en identitetskrise, spesielt når hun oppdager at hennes virkelige far er en same som nylig er løslatt fra fengsel. Denne avsløringen utløser en eksistensiell krise der hun tvinges til å revurdere både sin identitet og sine ambisjoner. Kampen mot sin egen samiske arv og forsøkene på å finne tilhørighet utenfor sitt eget samfunn blir sentrale temaer i filmen.

Endringer i familien

Elvira opplever også en dyp misnøye overfor morens nye liv, spesielt når moren kommer ut som skeiv og begynner å date en kvinne. Dette forsterker følelsen av at alt rundt henne er i endring, mens hun selv føler seg fanget i sin egen søken etter identitet og tilhørighet. Morens livsvalg skaper ytterligere avstand mellom dem, og Elvira føler seg stadig mer fremmedgjort.

Elviras kamp for å tilpasse seg miljøet rundt seg blir enda mer komplisert når klassekamerater begynner å utnytte hennes samiske bakgrunn for egen vinning. Spesielt en klassekamerat manipulerer både Elviras samiske arv og morens legning for å fremme seg selv som en autentisk influencer.

Overbevisende hovedrolle

Selv  om filmen byr på samiske veteraner som Mikkel Gaup og Sverre Porsanger er det Sarah Olaussen Eira som virkelig imponerer i sin debut som Elvira. Hun formidler sømløst karakterens mange følelsesmessige skifter, fra sårbarhet til styrke, og gir en autentisk og nyansert fremstilling av en tenåring i dyp konflikt med seg selv. Eiras prestasjon gjør Elvira til en kompleks og troverdig karakter, noe som gjør det vanskelig å tro at dette er hennes første store filmrolle. Dette lover godt for hennes fremtidige karriere.

Manuset og regien av Egil Pedersen balanserer humor og alvor på en imponerende måte. Pedersen utforsker seriøse temaer som identitet og tilhørighet med en satirisk tilnærming, uten at det noen gang føles malplassert. Hver karakter og hver scene bidrar til å skape et komplekst og nyansert bilde av identitetskriser.

En visuelt levende fortelling

En av filmens styrker er hvordan Pedersen lar hver karakter kjempe med sin egen identitet på forskjellige måter. Elviras mor strever med å finne sin plass i sitt nye liv, vennene har sine egne kamper med hvordan de ser på verden, og farens uventede ankomst tilfører filmen ytterligere lag av kompleksitet.

Gjennom Elviras reise mot selvaksept får publikum også en dypere forståelse for de sosiale og kulturelle utfordringene hun står overfor. Ved filmens slutt har Elvira funnet en viss klarhet, og som seere føler vi at vi har vært vitne til en reell, emosjonell utvikling.

Det har skjedd mye innen samisk siden Nils Gaups «Veiviseren», den første samiske spillefilmen regissert av en samisk regissør, som også ble nominert til en Oscar. Pedersens spillefilmdebut er den første samiske ungdomsfilmen og er som eneste norske film med i kampen om European Film Awards – en imponerende start.

Selv om «Biru Unjárga – Føkkings Nesseby» tar for seg samiske erfaringer, er dette en film som vil resonere med alle som har opplevd en identitetskrise, særlig tenåringer. Tematikken om aksept, arv og søken etter bekreftelse gjør filmen universell i sitt budskap.