Foto: Geir Kamsvåg

– Jeg spiller mennesket, ikke helten: Sjur Vatne Brean om «Nr. 24»

30. oktober er det premiere på «Nr. 24», spillefilmen om Norges største krigshelt, Gunnar Sønsteby.I spissen for det unge ensemblet står stjerneskuddet Sjur Vatne Brean som har rollen som den unge Sønsteby.

Han er mest kjent fra TV-serien Rådebank og spilte ifjor den unge Jens Stoltenberg i vinterens store snakkis, Makta. I Nr. 24 inntar han sin første hovedrolle som Gunnar Sønsteby, Norges høyest dekorerte borger gjennom tidene – en rolle han har tatt på seg med stor ærefrykt.

Vatne Brean forteller at kanskje han var den som var mest overrasket da tilbudet om rollen kom:

– Det var vanskelig å tro. Jeg synes det var utrolig stas! Selvfølgelig hopper man opp og ned av glede. Og så, plutselig, kommer alvoret – den jobben man faktisk skal gjøre. Da ble det også litt skummelt. Så det var rett på arbeid. Men først og fremst var det en utrolig ære.

Selv om Vatne Brean håpet at rollen som krigshelt ville gi ham muligheten til å trene seg sterk, innså han raskt at Sønsteby var en spinkel mann med veltrente legger på grunn av sykling. (Foto: Pål Ulvik)

– Hva slags research har du gjort?

– Jeg har lest alt jeg kan komme over. Alt som finnes om emnet, om andre verdenskrig, og også om motstandsbevegelsen og Gunnar. Dessuten er det overraskende mange små filmklipp tilgjengelig på YouTube, hvor man kan se litt av disse motstandskjempene. Så jeg endte opp med å dykke ned i noen dype YouTube-hull, hvor jeg også har kost meg litt.

Det er vanskelig å finne stoff som ikke bare handler om heltene og de store aksjonene, men som faktisk går inn på personene bak. Jeg har funnet noen steder hvor de virker litt usikre i intervjuer, eller der de fremstår som mer menneskelige, og det har vært veldig nyttig.

Vatne Brean erkjenner presset ved å spille Norges største krigshelt, men for ham handler rollen om å finne mennesket bak heltestatusen. (Foto: Geir Kamsvåg)

Fysisk forberedelse og utfordringer

Selv om Vatne Brean håpet at rollen som krigshelt ville gi ham muligheten til å trene seg sterk, innså han raskt at Sønsteby var en spinkel mann med veltrente legger på grunn av sykling. Dermed besto mye av forberedelsen i daglig sykling for å matche Sønstebys fysiske form.

– Så du har sett litt på sykkelstatuen?

– Ja, han var ganske spinkel han også. Men han hadde noen veldig store legger, fordi han syklet og løp mye i fjellet. Så jeg prøvde å få til det samme, men det fikk jeg ikke helt til. Men jeg jobbet i hvert fall hardt for å trene opp leggmusklene!

Filmen Nr. 24 er én av flere filmer om andre verdenskrig som slippes samtidig, inkludert Quisling og dokumentaren Rinnans rival. Vatne Brean tror at slike filmer fortsatt er viktige fordi de hjelper oss å forstå den fysiske og mentale effekten av krig, noe som føles spesielt relevant i dagens geopolitiske klima.

– Jeg tror det er vanskelig for oss i Norge å forstå hvordan det føles når noen kommer og prøver å ta landet ditt. Vi leser om krig på nyhetene, men vi klarer ikke å føle det på kroppen, slik folk i krigsområder gjør. Derfor er disse filmene viktige. Når man ser nazister gå ned Karl Johan, skjer det noe fysisk med deg – du merker at det er feil. Det er en måte å vise hva som skjer med mennesker når noen prøver å ta landet deres, og det gjelder ikke bare andre verdenskrig, men alle konflikter i verden i dag.

Det er også interessante historiske koblinger, som for eksempel mellom Quisling og Ukraina. Han var jo der i åtte år og jobbet sammen med Nansen. Så det finnes linjer, og med Ukraina-konflikten som bakteppe er det fortsatt relevant.

– Jeg har lest mye historie og gjort mye research, men når jeg er på sett, må jeg fortelle historien på en måte som er ærlig og balansert. (Foto: Pål Ulvik)

Presset ved å portrettere en nasjonalhelt

Vatne Brean erkjenner presset ved å spille Norges største krigshelt, men for ham handler rollen om å finne mennesket bak heltestatusen. Han har forsøkt å fremstille Gunnar Sønsteby som en vanlig mann, og la heltestatusen være noe som kom i ettertid.

– Å spille den mest dekorerte borgeren i Norge er skummelt. Men man må legge bort det presset. Jeg skal ikke spille en krigshelt – jeg skal spille en vanlig fyr. Jobben min som skuespiller er å finne mennesket Gunnar, ikke krigshelten Gunnar. Heltestatusen er noe som kommer i ettertid. Det handler om å vise det menneskelige, ikke prøve å spille en helt.

Jeg tror ikke de så på seg selv som helter da de gjorde det de gjorde. Jeg vokste opp i Arendal, omgitt av mange krigshelter, og mange av dem fikk en dårlig behandling etter krigen. Flere fikk nerveproblemer. Jeg husker de satt på kaia og drakk, for å si det sånn.

– Hvorfor tror du Gunnar Sønsteby kom seg gjennom det så godt mentalt?

– Det er et godt spørsmål, og jeg tror ikke engang Gunnar selv hadde svaret. Men han hadde en bakgrunn som revisor, og han var god på systemer og arkivering. Han klarte å kategorisere ting i hodet sitt, litt som han beskrev med de «fem skuffene». Han var rett mann på rett sted til rett tid.

Liker filmer om andre verdenskrig

– Har du noen favorittfilmer om andre verdenskrig-sjangeren?

Jeg vokste opp med «Max Manus», så det er definitivt en film som har gjort stort inntrykk på meg. Det var også mitt første møte med Gunnar Sønsteby. Så den står høyt på listen.

Det er kanskje ikke så kult å si, men «Inglourious Basterds» er jo også fantastisk. Og «Jojo Rabbit». Jeg synes det er fint når man håndterer krigsfilmer på forskjellige måter. Det samme føler jeg at «Nr. 24» gjør – det er en egen type krigsfilm.

Møtet med Gunnar Sønstebys etterkommere på settet mot slutten av innspillingen var en stor opplevelse for Vatne Brean. Selv om filmen handler om et viktig historisk tema, har skuespilleren vært bevisst på å balansere følelser og fortelling for å gjøre historien mest mulig troverdig..

– Det var en stor opplevelse å møte menneskene som er etterkommere av den mannen jeg har levd med i et halvt år. Det var veldig intenst.

For meg har det også vært viktig å ikke bli for emosjonell. Jeg har lest mye historie og gjort mye research, men når jeg er på sett, må jeg fortelle historien på en måte som er ærlig og balansert. Jeg må håndtere det på samme måte som om det var en fiksjonsfilm.