Det er sjelden at alt klaffer i denne typen sjangerfilm, men her er manuset, casting, skuespill og regi av uhyggelig god sort.

PÅ KINO FRA 29. NOVEMBER: Det er en delikat balanse mellom å omfavne et større publikum og tålmodig bygge opp en ubehagelig stemning. Vanligvis serveres vi to typer grøss- og skrekkfilmer i dag. Den enkle frammaner uro, ubehag og redsel gjennom velprøvde konsepter supplert med brå bevegelser og høye lyder. Den mer sjeldne og langt vanskeligere andrevarianten byr på et originalt og nøye bearbeidet manus som gradvis bygger opp til angstfull stemning. Heretic (2024) er et høyst utspekulert og vellykket udyr som tilhører sistnevnte.

Søster Barnes (Sophie Thatcher) og søster Paxton (Chloe East) er mormonere i starten av tjueårene. De skiller seg ut i bekledning og verdier, og gjøres narr av de andre ungdommene på hjemstedet. Likevel går de ivrig løs på sitt misjonsarbeid. De har en liste med navn som skal oppsøkes og en dag banker de på hos Reed (Hugh Grant). Først er han noe uvillig til å høre deres innsalg om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men ettersom det regner ute blir de invitert inn.

Dunkel og klaustrofobisk

Castingen av disse to jentene samsvarer med sjangerforventningene. Søster Paxton er undrende, uskyldsren, noe vimsete og ikke fullt så opplyst som sin partner. Søster Barnes er tilsynelatende mer frigjort og er både en sterkere og mer kunnskapsrik type. Sjangerentusiaster vil gjenkjenne Chloe East som den sterke ungdomsjenta Sienna i The Boogeyman (2023).

Settingen er av den enkle sorten. Reeds stue er til tross for den joviale beboeren intet innbydende sted med sin dunkle belysning og lettere klaustrofobisk stemning. Innendørs påpeker Barnes og Paxton at deres kirkesamfunn har en regel om at det må være en kvinne til stede når de er inne hos noen. De blir dog beroliget etter at Reed har snakket med sin kone som vil slutte seg til dem så snart hun er ferdig med å lage blåbærpai. I mellomtiden begynner jentene sin misjonering.

Rollebytte

Det viser seg derimot at Reed er svært bevandret i teologi og imponerer stort da han tar frem sin egen kopi av Mormons bok. Som et slags tidlig vendepunkt kommer et rollebytte der deres misjonering tilsidesettes og Reed overtar som en slags professor. Han foreleser og utspørrer sine gjester om deres personlige meninger om trosreligionen, om grunnleggerens åpenbaringer og deres tanker rundt profet, gud og polygami.

Den pliktoppfyllende søster Paxton blir svært brydd mens søster Barnes viser en slags fascinasjon for hans kunnskap og iver etter å diskutere. Det er på dette stadiet at manusets finurligheter begynner. Den kløktige psykologiske thrilleren begynner sakte, men sikkert å utfolde seg. Ting er ikke lenger like hyggelig. Tilskuerens nerver havner i klemme og man kjenner selv deres anspente stemningen på kroppen. På elegant vis trappes jentenes nervøsitet og engstelse opp før de virkelig skal begynne å føle på frykt. Til tross for at den appellerer til det store publikummet, ligger Heretic hele tiden i grenselandet til elevated horror.

Jovial eller psykopat?

Allerede fra starten av er det noe underlig med Reed. Å caste Hugh Grant i rollen som Reed er innovativt og det motsatte av type casting. Med utsøkt skuespill balanserer rollen på en sylskarp knivegg mellom den joviale karen vi kjenner fra Notting Hill (1999) og Love Actually (2003) og den intellektuelle psykopaten Hannibal Lecter. Hans ansiktet er full av sympatisk mimikk og hans resonnementer er sylskarpe. Mens seeren aldri helt klarer å bli klok på ham begynner jentene å føle seg utilpass. De ønsker å forlate Reeds hus, men av ren høflighet klarer de ikke helt å komme seg ut. Samtidig begynner det å brygge opp til storm, i mer enn en betydning.

Manuset til Heretic er oppfinnsomt og kreativt der det stadig vrir historien i nye retninger. Fremfor å falle i fellen med lettvinte skvettescener, er filmen tilbakeholden og dialogdrevet. Dens styrke ligger i den teologiske samtalen de tre imellom. Duoen Scott Beck og Bryan Woods høstet anerkjennelse for sitt manus til det særegne postapokalyptiske universet i A Quiet Place (2018). Og som tatt fra en filmatisk plottvending var deres debutfilm som regissører den syltynne sci-fi filmen 65 (2023). Heretic derimot ligger flere kvantesprang unna og er en nådeløs revansj og en snuoperasjon av de sjeldne.

A24 gjør det igjen 

En uvanlig god oppbygning og selvsikker historiefortelling suppleres med utsøkt håndverk fra Park Chan-wooks faste filmfotograf Chung-hoon Chung som også har gjort sjangerfilmer som It (2017) og Last Night in Soho (2021). Heretic er klippet på kløktig vis og har et elegant musikk fra Chris Bacon. Det utvikler seg ikke bare til en katt og mus lek rundt religion, tro og vantro, men også rundt populærkultur. Det uforutsette skjer ikke bare i dialogen, men også på lydsiden hvor vi får et uventet og finurlig dypdykk i populærmusikkens historie fra The Hollies´ «The Air That I Breathe» til Radioheads «Creep». Det er som en Halloween-spesial av NRKs radioprogram P.I.L.S. – Populærmusikk Ispedd Litt Sladder.

Mye av årsaken til at Heretic fungerer så godt som det gjør er produksjonsselskapet A24. Som et alternativ til Hollywood-studioenes popcornknaskende lettvektere har A24 de ti siste årene vært en dønn solid leverandør av innovativ og uforutsigbare grøss. Med It Comes at Night (2017), Hereditary (2018) og Midsommer (2019) har de utforsker angst, traumer og samfunnsfrykt med en form for mer intelligent skrekk. Heretic føyer seg sådan inn i rekken av moderne skrekklassikere.

For den ubevandrede vil det nok oppleves at Heretic tar sjangeren i en ny retning. Sentralt, uten å avsløre for mye, er det en filosofisk og gudommelig diskurs som intensifieres. Idet det hele eskaleres sendes filmen ned i enda mørkere avkroker. Det oppleves som en utspekulert og sadistisk hybrid mellom en Shyamalanske plottvending og ubehagelige Martyrs (2008) fra den franske ekstreme bølgen. Avslutningsvis føles det overveldende samtidig som man undrer seg på om det var smart og genialt eller kanskje for enkelt løst? Dette åpner riktignok opp for et ønske om et nært forestående gjensyn med filmen.

Heretic har ordinær premiere 29. november.