De siste innspillingsdagene for «Jo Nesbøs Harry Hole», tidenes dyreste nordiske tv-serie, foregår nå på Jar. Med et budsjett på en halv milliard kroner sprenger Netflix-serien alle tidligere grenser. Cinema har vært i filmstudioene på Jar og truffet Jo Nebø.

JAR: Innspillingen av serien startet 23. mai og frem til nå har de vært innom 160 lokasjoner og gjort opptak. Produksjonen nærmer seg slutten. Bortsett fra noen få opptaksdager til våren, skal alt være ferdig innspilt 6. desember.

Oslo blir mørkere

Jo Nesbø forteller at serien er basert på en blanding av forhøyet realisme og en slags «Gotham City»-versjon av Oslo – østkanten er enda røffere, og vestkanten enda mer polert.

– Du har vært involvert i flere filmatiseringer av bøkene dine, med varierende mottakelse, i hvert fall ifølge kritikken. Nå setter du mye mer på spill ved å sette ditt eget navn på prosjektet. Hva tenker du om det?

– Ja, nå er det ikke min idé å sette navnet mitt i tittelen, men det er riktig at jeg har skrevet manuset og er serieskaper. Dette er første gang jeg er involvert på den måten i et av mine filmprosjekter, og det har vært en veldig givende, interessant og sterk opplevelse.

Nesbøs nye rolle som serieskaper

Opprinnelig var serien tenkt som et amerikansk prosjekt. De var i dialog med både amerikanske regissører og skuespillere. Men etter hvert kom vi, sammen med Netflix, frem til at det føltes riktigere – og sikrere – å legge handlingen til Oslo med norske skuespillere og regissører.

– Å være serieskaper involverer deg mye mer i prosessen enn tidligere. Hvor viktig har det vært for deg?

– For meg har det vært betydningsfullt. Jeg kunne tidligere gi fra meg en bok og tenke at min jobb var gjort, som å overlate et barn. Jeg husker jeg snakket med Michael Ondaatje i Toronto en gang. Han fortalte meg om en venn som hadde fått boken sin filmatisert til en dårlig film. Da noen sa til ham: «Se hva de gjorde med boken din,» svarte han: «De gjorde ingenting med boken.» Det perspektivet har jeg også. Når jeg overleverer en bok til en film- eller serieproduksjon, så er mitt arbeid ferdig.

Men nå er det annerledes. Når jeg skriver manus, er det mitt prosjekt. Tidligere, som med Snømannen, var det Thomas Alfredsons prosjekt. Jeg har stor respekt for at han ønsket å lage sin egen versjon. Nå lager jeg min versjon.

Det betyr ikke at jeg ikke vil overlate andre bøker til dyktige regissører i fremtiden. Hvis en regissør jeg tror på, ønsker å lage sitt eget prosjekt basert på en av bøkene mine, ville jeg fortsatt sagt: «Ta boken og gjør den til din historie.»

Mye på gang

– Jeg kikket på IMDb og ser at det er flere filmer basert på bøkene dine under utvikling?

– Ja, det kan se forvirrende ut. Hva står det der?

– Det står Jackpot.

– Jackpot er nok ikke i gang. Det er en norsk film fra før, så jeg vet ikke hvorfor den står der.

–Også står det The Night House.

– Det er veldig tidlig i prosessen. Vi ser på et manus der.

– Blood on Snow?

– Den er kommet litt lenger. Gary Fukunaga er involvert.

–  Og London?

– Det er også på manusstadiet.

– Det virker som om du beveger deg mer mot film og TV enn bøker?

– Jeg vet ikke om det er en trend, men det er riktig at det siste året har vært preget av arbeid med manus til film og TV.

– Tenker du på film og TV når du skriver bøkene dine?

– Ja, det har jeg alltid gjort, men ikke med tanke på at de skal filmatiseres. Jeg skriver filmatisk fordi jeg tilhører en generasjon som har sett like mye film som vi har lest bøker. Tre-akterstrukturen finnes i romanene mine, og de er sikkert påvirket av film. Jeg tror også mange i min generasjon skriver visuelt.

– Jeg har vært i Athen, Berlin, København og London de siste månedene. Det de har til felles er at når jeg går inn på en kiosk for å kjøpe en bok på flyplassene så ligger det en stabel med dine bøker der. Når du ser bøkene dine i stabler på flyplasser, hva føler du da?

– Det påvirker meg ikke så mye. Det som er fint med å være forfatter, er at veldig få vet hvem du er eller hvordan du ser ut. Jeg liker det. Jeg kan sitte ved siden av noen på et fly som leser en Harry Hole-bok, uten at de aner hvem jeg er. Jeg kan til og med spørre om de liker boken. Hvis de sier nei, stopper samtalen der. Sier de ja, kan jeg fortelle hvem jeg er og kanskje signere boken for dem. Å være en anonym forfatter er det beste av to verdener.