Når det nå omsider nærmer seg premiere på Denis Villeneuves Dune, har vi sett nærmere på noen av de tidligere forsøkene på å filmatisere Frank Herberts klassiske sci-fi-roman – hvorav det aller mest spennende aldri ble realisert.

Det er ikke rart at flere har ønsket å adaptere Frank Herbert Dune til lerretet eller tv-skjermen før Denis Villeneuves nye storfilm, som hadde verdenspremiere forrige uke på filmfestivalen i Venezia og slippes på norske kinoer allerede 15. september.

Herberts roman fra 1965 er en rikholdig og episk sci-fi-fortelling lagt til ørkenplaneten Arrakis mot et bakteppe av intergalaktisk maktkamp og renkespill, med en ung mann som skal innse at han er en slags utvalgt leder med særegne evner i sentrum av handlingen. Her er mange elementer som kan minne om Star Wars, og det er ikke helt søkt å trekke visse paralleller til Game of Thrones – med andre ord sci-fi- og fantasy-historier som har vist seg å virkelig appellere til massene.

Gjennom fem tiår har Dune vært toneangivende for utallige science fiction-filmer, samtidig som fortellingen omhandler kolonialisme, økologi, religion og karismatisk lederskap – for å nevne noen av dens mest sentrale temaer.

Herbert, som døde i 1986, skrev hele fem oppfølgere til Dune, mens Villeneuves film angivelig kun dekker noe mer enn halvparten av den første romanen. I tillegg har sønnen Brian Herbert sammen med Kevin J. Anderson skrevet en rekke flere bøker fra samme univers. Så det er mer enn nok å ta av for den som ønsker å skape en ny franchise, og fanskaren har allerede eksistert i årevis. Fortellingens økofilosofiske aspekter – hvor det ettertraktede «krydderet» kan leses som en metafor for vår verdens olje – har heller ikke blitt mindre aktuelle med årene.

Dune: The Sisterhood er en tv-serie under utvikling hos HBO Max om Bene Gesserit-ordenen, og skal være en prequel til Villeneuves film.

Regissør Villeneuve har da også uttalt at han ønsker å lage en ny film om den resterende delen av første bok, og skal dessuten være involvert i HBOs kommende prequel-serie Dune: The Sisterhood.

Men flere har forsøkt seg på å adaptere dette materialet tidligere, med hva man vel må kunne kalle vekslende hell.

David Lynch’ Dune

Mest kjent er David Lynch sin film fra 1984, med Kyle MacLachlan i sin første filmrolle som Paul «Muad’Dib» Atreides og Virginia Madsen, Patrick Stewart, Sean Young, Dean Stockwell, Sting og Max von Sydow blant de øvrige skuespillerne. Det er nok få som vil anse Dune som et høydepunkt i den bejublede regissørens filmografi, og Lynch’ Dune ble heller ingen kommersiell suksess.

Det står imidlertid ikke på ambisjonene i denne påkostede produksjonen, men filmen roter det litt til med noen underlige valg (og da ikke i positiv forstand, slik underlighet oftere er i Lynch sine filmer) – ikke minst den utstrakte bruken av voice over, som føles påtatt og kunstig. Det sistnevnte kan man også si om spesialeffektene, og da spesielt energiskjoldene karakterene ikler seg for beskyttelse under kamp. Disse er bokstavelig talt nokså klossete utført, da det ser ut som skuespillerne går i en slags gjennomsiktige legobrikker.

Det er nok få som vil anse Dune som et høydepunkt i David Lynch’ filmografi, og filmen ble heller ingen kommersiell suksess.

En gjengs kritikk mot denne første Dune-filmatiseringen har rett og slett vært at den er veldig vanskelig å forstå, noe jeg også opplevde da jeg så den for første gang. Et gjensyn etter å ha lest romanen gjorde imidlertid at jeg syntes den var mer severdig enn sitt rykte – selv om det nok må anses som en svakhet at man muligens bør lese boka for å kunne henge med på filmen. Men den har like fullt sine styrker, deriblant noen påtakelig «Lynchske» elementer. Eksempelvis de til dels psykedeliske sekvensene når hovedkarakteren Paul har sine drømmevisjoner, som ikke er helt ulike de mest «trippy» partiene i regissørens langt senere Twin Peaks: The Return.

Sci-Fi Channels miniserie

I 2000 kom Sci-Fi Channels miniserie Dune (også kalt Frank Herbert´s Dune), en internasjonal samproduksjon med amerikanske John Harrison som manusforfatter og regissør. Blant den tilsvarende internasjonale rollebesetningen finner vi William Hurt som Duke Leto Atreides, mens den ikke like kjente skotske skuespilleren Alec Newman spiller Paul.

Alec Newman som Paul Atreides i miniserien Dune (2000). Rollen som Chani spilles av tsjekkiske Barbora Kodetová.

Å adaptere romanen til tv-formatet var ikke nødvendigvis noen dårlig idé, da denne serien evner å gjenfortelle mesteparten av Herberts første roman gjennom tre episoder på rundt halvannen time hver. Noen friheter har man dog også tatt seg her, særlig er prinsesse Irulan (Julie Cox) gitt en mer framtredende rolle enn i boka. Likevel er denne nokså vellagde serien langt på vei tro mot sitt forelegg – faktisk så til de grader at den tidvis virker litt stiv i sitt forsøk på å gjengi så mye og så korrekt som mulig. Og selv om heller ikke dette er en billig produksjon, føles spesialeffektene unektelig ganske så daterte, noe som formodentlig har sammenheng med at serien ble laget på en tid da tv-produksjoner stadig hadde en merkbart annerledes estetikk og snevrere budsjettrammer enn kinofilmer. Ikke desto mindre ble miniserien belønnet med to Emmy-priser i 2001, for henholdsvis foto og nettopp visuelle effekter.

I 2003 ble den fulgt opp av den også tre episoder lange miniserien Children of Dune, basert på Herberts andre og tredje bok fra dette universet (Dune Messiah og Children of Dune). Manuset var igjen skrevet av Harrison, men regissør denne gang var Greg Yaitanes. Alec Newman og Julie Cox var blant skuespillerne som gjentok sine roller fra den første miniserien, mens James McAvoy og Susan Sarandon er blant de nye fjesene i oppfølgeren.

Children of Dune (2003)

Jodorowskys ambisiøse filmprosjekt

Tilbake på starten av syttitallet hadde selskapet Apjac International (APJ) og produsent Arthur P. Jacobs først filmrettighetene til den opprinnelige romanen, og forespurte blant andre David Lean om å regissere. Valget er ikke så unaturlig som det nok kan høres ut, siden det er flere klare likhetstrekk mellom Dune og Lawrence of Arabia – men Lean takket angivelig nei. Prosjektet ble imidlertid utsatt fordi Jacobs var opptatt med The Planet of the Apes-filmserien og andre produksjoner, og strandet da produsenten gikk bort i 1973.

Året etter begynte så den chilensk-franske kultfilmskaperen Alejandro Jodorowsky, som hadde gjort seg internasjonalt bemerket med El Topo og The Holy Mountain, arbeidet med en ekstremt ambisiøs filmatisering av Herberts roman. En sammenslutning av franske filmprodusenter hadde nå overtatt rettighetene til Dune fra APJ, og sammen med produsent Michel Seydoux henvendte regissøren seg til en imponerende rekke kapasiteter for ulike funksjoner i prosjektet: Salvador Dali, Orson Welles, Gloria Swanson, Mick Jagger, David Carradine, Udo Kier, Geraldine Chaplin, Alain Delon og Amanda Lear var alle tiltenkt roller i filmen, mens hovedrollen som Paul Atreides skulle spilles av Jodorowskys sønn Brontis, som kun var tolv år da utviklingen av prosjektet startet. Selveste Pink Floyd og den franske gruppa Magma skulle stå for deler av musikken, og tegneserietegneren Jean «Moebius» Giraud og billedkunstneren H.R. Giger – som på dette tidspunktet ikke hadde vært involvert i noen filmprosjekter – ble engasjert for å jobbe med produksjonsdesignet.

På grunn av manglende finansiering ble prosjektet sørgelig nok aldri realisert. Kanskje ikke veldig overraskende, med tanke på at filmens spilletid trolig ville strekke langt utover normal lengde for kinofilmer. Jodorowskys Dune har like fullt blitt et sjeldent sagnomsust filmprosjekt, og den forseggjorte og fyldige visuelle presentasjonen som ble sendt til de ulike Hollywood-studioene skulle sette sitt preg på en mengde filmer som derimot ble produsert. Ikke minst gjelder dette George Lucas’ tidligere nevnte Star Wars-saga, mens Giger noen år senere designet monsteret i Ridley Scotts Alien fra 1979. Og den sveitsiske kunstneren var langt fra den eneste fra Jodorowskys kreative team som ble hyret inn på samme film.

For et langt mer utfyllende innblikk i hva dette fascinerende filmprosjektet kunne ha blitt, samt den betydelige påvirkningen det likevel skulle få på andre produksjoner, anbefales dokumentaren Jodorowsky’s Dune fra 2013, regissert av Frank Pavich.

Via Scott til Lynch – og så Villeneuve

Rettighetene til Herberts roman ble etter hvert overtatt av produsenten Dino De Laurentiis, som i 1979 engasjerte nevnte Ridley Scott for å regissere filmen – eller muligens filmene. Scott ønsket nemlig å fordele fortellingen på to filmer, men gikk isteden videre til å regissere sci-fi-filmen Blade Runner, som kom i 1982.

Etter å ha sett Elefantmannen, ga produsent Raffaella De Laurentiis David Lynch tilbudet om å både skrive manus og regissere filmen basert på boka. Lynch hadde tidligere blitt spurt om å regissere Return of the Jedi, men hadde ikke egentlig hatt befatning med science fiction-sjangeren – og da han takket ja, skal han heller ikke ha visst noe særlig om hva Dune handlet om. Resultatet ble altså den tidligere omtalte filmen fra 1984, som Lynch senere har uttalt at han ikke står inne for, til dels fordi han ga etter for produsentenes forventninger. Opphavsmann Herbert skal på sin side ha vært fornøyd med filmen, om enn naturligvis med en og annen innvending.

Denis Villeneuves Dune (2021)

Nå er imidlertid den nye filmatiseringen av forfatterens klassiske sci-fi-epos omsider klar for kinopremiere, etter flere koronautsettelser. Om man skal dømme ut fra regissør Denis Villeneuves tidligere meritter, og da særlig hans to forrige filmer Arrival og (aller mest) Blade Runner 2049, er det grunn til å tro at han er rett person for denne utfordrende regijobben. Men også ut fra kritikernes reaksjoner etter premieren på Venezia-festivalen. Og om filmen innfrir de økonomiske forventningene, kan vi dessuten ha en fortsettelse på kinolerretet å se fram til.

 

Delta i diskusjonen