MARRAKECH: I  sommer er hun kinoaktuell med
Souvenir i rollen som en middelaldrende sangerinne som for tretti år siden var med i Melodi Grand Prix, men tapte på målstreken for ABBA i finalen. Siden har karrieren bare gått én vei – nedover – og hun jobber nå med å pakke pateer på en fabrikk. Når hennes kollega, den 22-årige Jean gjenkjenner henne – oppstår det søt musikk mellom henne og den unge beundreren. Han vil også være hennes manager og satse på at hun gjør comeback i Grand Prix. Isabelle Hupperts roller er aldri A4. Tidligere i år så vi henne i Paul Verhoevens Elle – i en mer ekstrem karakter.

Fellesnevneren for hennes roller er lidenskap og begjær i ekstremversjoner; voldtekt, drap, prostitusjon og selvfornedrelse er bare noen av stikkordene. I forbindelse med
Elle skrev filmanmelderen i Le Monde om henne ”at aldri har vi sett en skuespiller med slik en pasjon for lidelse. Hun har en sadomasokistisk stahet uten sidestykke i fransk skuespillerkunst.”

 

Øyeblikkets kraft

Noen har glemt å fortelle henne at det ikke finnes gode roller til kvinner over femti. Selv har 63-åringen aldri hatt mer å gjøre enn nå.

Hvordan finner du frem til karakterene?

– Det er litt av meg i dem alle, men situasjonene de befinner seg i er veldig forskjellig fra min, men ingen av dem er ofre. I
Elle blir hun voldtatt og konfronteres med denne opplevelsen som enhver kvinne frykter, men hun nekter å være et offer. Det handler ikke om hevn i
Elle. Det handler om en kvinne som tar makten over sin situasjon for ikke å bli et offer. Karakteren i Souvenir er helt annerledes. Det er mer et eventyr – et melodrama.  Karakteren min nå er en sangerinne som nesten vant Melodi Grand Prix, men så trakk seg tilbake. Nå jobber hun i patéfabrikk. Her møter hun en ung bokser, og han forelsker seg i henne. Det er som om stjernen gjenfødes. Det er en kjærlighetsfilm. Det handler om at livet har sine opp- og nedturer. Livet er ikke forutsigbart. Jeg tror på øyeblikkets kraft – det magiske øyeblikket når alt er fokusert og magiske ting kan skje. Jeg forutsier ikke når noe kan skje – og jeg tenker ikke på det etterpå.

– Hvordan er forholdet ditt til Melodi Grand Prix?

– Jeg ser ikke på det lengre, men jeg gjorde det  da jeg var ung. Det har blitt så strømlinjeformet nå – jeg likte det da det var litt mer camp.

 

Flyktninger

På årets filmfestival i Cannes var hun igjen aktuell i Michael Hanekes
Happy End – et satirisk mareritt om det europeiske borgerskapet med handlingen lagt til flyktningbyen Calais i Nord-Frankrike hvor hun spiller en besteborgerlig overklassekvinne. Mange vil huske henne fra deres forrige samarbeid – Pianolæreren hvor hun har et brutalt forhold til en av sine studenter.

–
Happy End er et portrett av en veldig velstående familie i Calais, ikke langt fra leiren der innvandrerne er. Det handler om våre liv i en privilegerte verden, hvordan vi ofte er døve og blinde for verdens harde realiteter. Vi vet alle om den negative effekten av bilder, de som sirkulerer på Internett, om hvordan bilder kan brukes til å si veldig fryktelige ting, men jeg tror på fiksjon, filmer som disse har også en rolle å spille hvis vi skal forstå hva som er skjer, og slik forstå oss selv.

Du har jobbet med noen av filmens største filmskapere: Paul Verhoeven, Claude Chabrol, Jean-Luc Godard, Michael Haneke. Hva kjennetegner en stor regissør?

Alle de store regissørene er  i stand til å gjenkjenne når noe er korrekt, når det er ekte. Alle regissører er forskjellige, og ting fungerer forskjellig i ulike land, men regissørens blikk og evne til å gripe øyeblikket har de felles.