De jakter høyreekstreme i Europa i «Furia – sesong 2»

«Furia» – sesong 2 er akkurat ute på Prime Video. Her møter vi igjen Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen i rollene som PST-agenter som er sendt ut for å konfrontere det høyreekstreme miljøet i Europa. Cinema har møtt de to.

Første sesong hadde fokus på Norge. I sesong 2 er fokuset flyttet til Sentral-Europa med fokus på Polen og Ungarn hvor de drar ut på oppdrag for å bekjempe høyreekstremisme og valgmanipulering.

De kjemper mot klokken for å avdekke en ny terrorplan. Den fører dem til Budapest og videre inn i hjertet av Warszawa. De to PST-agentene dras inn i en virvel av vold, politikk og AI-drevne operasjoner, alle designet for å rive Europa og NATO fra hverandre før den norske NATO-lederens avgang.

For Ine Marie Willmann  og Pål Sverre Hagen ble det en interessant reise inn i serieskaper Gjermund S. Eriksen mørke, politiske univers.De to har har etterhvert jobbet mye sammen – både i Krigsseileren og Exit har de hatt bærende roller sammen.

–Hva gjør det med samspillet i Furia?

– Det gjør det jo først og fremst veldig komfortabelt for oss da. Det er jo viktig at det fungerer bra, og at man har tillit til hverandre. Vi trives med å være på settet sammen. Så det gjør jo bare alt bedre, sier Ine Marie og fortsetter:

– For seeren er vi med i denne serien sammen. Men vi hadde jo dessverre ikke gleden av å være sammen så mye. Fordi det er så mange parallellhistorier. Så vi har egentlig ganske få fysiske møter. Det var jo på en måte en opptur. Sånn, «Åja, du er her i dag!»

–Det er jo virkelig en serie med så mange forskjellige spor, fortsetter Pål Sverre: «Det er skuespillere her i dag som jeg aldri har møtt på jobben.» Så det er jo bare sånn det er.

– Det er jo veldig fysiske roller dere har begge to. Hva slags trening har dere gjort i forhold til det?

– Jeg fikk jo gleden av det før sesong 1. Da hadde jeg en kropp som var vant til kunstløp og ballett, en slags hard trening. Og skulle begynne med boksing og grappling. Og kaste folk i bakken og bruke våpen og sånt. Men det ga mersmak for meg, forteller Ine Marie og fortsetter: – Så jeg har mine egne boksehansker. Så det var veldig gøy å skulle gå i gang med nummer 2 igjen. Og fortsette med det. Jeg synes det er veldig gøy med den fysiske delen av det. For for meg har det så mye med hvem karakterene er å gjøre. Hvordan de bærer seg i verden. Så det er også en del av rollearbeidet. Det å gjøre den fysiske delen av jobben. Det er mye som skjer i kroppen automatisk. Som man ikke trenger å spille. Så det synes jeg er veldig gøy

–Og det er med de som har trent. De har jo en sånn beredskap i seg. Det er en viktig del av sånne typer mennesker, skyter Pål Sverre inn.

– Jeg er mye alene i mine scener – eller slåss med stuntfolk. Det må gjøres riktig for å se bra ut, sier Ine Marie Willmann. (Foto: Kristoffer Sandven)

Kompleks og utfordrende

– Hvor stor frihet får dere til å forme deres egen karakter?

– Det er jo litt forskjellig. I alle disse prosjektene man gjør. Dette er jo en thriller der karakterene skal drive handlingen fremover i en ganske kompleks historie.. Så det er jo en litt annen type inngang synes jeg, sier Pål Sverre: – For min del handlet det mye om å fokusere på far og datter forholdet og har jeg fått lov til å fokusere mest på.

– Så er det jo at man har en del ansvar. Det er jo et ganske så plotdrevet manus. Men særlig i sesong 1, fordi vi har fått følge disse karakterene over tid, føler jeg at manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen fra starten med sesong 1 var interessert i å snakke om psykologi. Hva er det som driver dem? Han er jo opptatt av og ønsket i sesong 2 at publikum skulle få bli litt mer kjent med våre karakterer. Så det å få lov til å på en måte dikte inn og skape dette mennesket sammen og eie det sammen med serieskaper da er veldig fint. Så er det den balansegangen med hva som føles riktig og hva man må gjøre for å drive det frem. Det er et komplekst univers, så det gjelder også å bare henge med i svingene, fortsetter Ine Marie.

Gjermund Stenberg Eriksen er kjent for å være en energisk serieskaper med komplekse handlinger. Det kan være krevende for skuespillerne forteller Pål Sverre:

– Det er ofte jeg må ringe til ham og si «hva er det som skjer her nå?» Gi meg historien her nå, bare walk me through it. Fordi det er mange tråder som han greier å ha oversikt over med sin hjerne.

– Og som jeg tror, eller håper og tror da, at publikum også vil gjøre sier Ine Marie: – I alle fall når jeg leser manus så møtte jeg noen underveis i innspillingen som ble litt forvirret av manus. Men da kan jeg forklare det: «Nei, nei, men det er jo sånn det er nå, det henger sammen sånn nå.» Jeg tror det kommer til å være gøy for publikum da. At man faktisk ikke vet hvordan det skal gå.

– Det er ofte jeg må ringe til Gjermund og si «hva er det som skjer her nå?» Gi meg historien her nå, bare walk me through it. (Foto: Kristoffer Sandven)

Internasjonalt thrillerdrama

Sesong 2 har har et veldig internasjonalt cast hvor skuespillerne snakker morsmålet sitt og engelsk med hverandre hvor det også i virkeligheten ville vært naturlig.

Pål Sverre Hagen synes det har vært en fin opplevelse.

– Den har vært veldig fin. Vi har jobbet mye med Borys her da, som jeg har jobbet mest med. Super type. Stjerne! -Ja, ja, han er stor i Polen. Det er veldig fint å møte skuespillere fra hele verden. Det er som en familie. Det er det samme man holder på med. Og man forstår hverandre. Det opplever jeg  som veldig fint.

–Det var en glede å møte de polsk kollegaene. Kunne dra og se noen spille teater mens vi holdt på med innspilling. Det er veldig likt livet vi lever, sier Ine Marie og fortsetter: Innspillingen var hovedsakelig i Polen, og nå var vi på deres domene. Man møtes i et fellesskap. Jeg er jo mye sammen med, ikke skuespillere, men stuntfolk, forteller hun:

– Jeg er mye alene i mine scener – eller spiller mot og slåss med stuntfolk. Det må gjøres riktig for å se bra ut. Jeg innbilte meg at polske stuntfolk var litt harde, men de er de snilleste folka. De er veldig opptatt av sikkerhet. «Are you okay?» Og veldig, veldig mye mildhet samtidig som man kaster seg rundt med våpen.

Vi har jobbet mye med Borys her. Super type. Stjerne! -Han er stor i Polen. Det er veldig fint å møte skuespillere fra hele verden. Det er som en familie. Det er det samme man holder på med. Og man forstår hverandre. Det opplever jeg veldig, veldig bra. Det var en glede å møte kollegaene. Kunne dra og se noen spille teater mens vi holdt på med innspilling. Det er veldig sånn livet vi lever. Innspillingen var hovedsakelig i Polen, og nå var vi på deres domene. Man møtes i et fellesskap.

– Det handler mye om det digitale, og det går jo så utrolig fort. Bare det med deepfakes, og hvordan internett og den type identitetstyveri i serien blir brukt. (Foto: Kristoffer Sandven)

– Første sesongen gikk i Australia og har vært kjempesuksess der.

– Du vet mer enn oss. Det er spennende å høre.

– Jeg snakket med en australsk kollega. Hun beskrev den som «Homeland fra Norden».

– Har Gjermund fått vite det? Det var jo hans mål, sier Ine Marie.

– Hvorfor tror du at den fungerer så godt internasjonalt?

– Jeg tror faktisk det hjelper at den er skremmende tett opp til virkeligheten. Jeg tror det gjør at det er lettere å hekte seg på enn at man prøver å lage noe generelt. Temaene er jo overførbare. Verden er jo så sammenkoblet i dag på grunn av digitalisering og grenseoverskridende aktiviteter. Det er jo det serien også tar tak i på en måte.

Orakel med hotline

– Det er jo en veldig politisk og digital verden dere drar deg inn i. Hvordan har dere jobbet med det? Har dere hatt noen kontakter med PST for å finne ut hvordan de tenker?

– Det som er veldig bra med dette materialet er at Gjermund har vært overalt i sin research og oppbygging av det; forteller Pål Sverre: – Så han er som et orakel. Så for meg så har det vært mest interessant å se hvordan de forholder seg til det de gjør. Mye får vi jo fra Gjermund og det han har gravd frem. Det mest interessante for meg med mennesker som har yrker om våre karakterer her, er kanskje ikke hva de gjør, men hvordan de forholder seg til det. Det er veldig behagelig at han har gjort all forskningen – at det er så riktig. Og som sagt, ringer du Gjermund om et eller annet så får du jo stories og bakgrunnsinformasjon, uansett når på døgnet. Han er som en hotline.

Ine Marie fortsetter:

–Det går i et rasende tempo. Av og til må man si «wow, wow, ok vent litt». A og B. Men jeg tror det også er fordi vi har sesong 1 bak oss som tok tak i en del av det. Og så er det akkurat sånn at sesong 2 går mer i dybden på det høyreradikale miljøet.

– Det er jo veldig ambisiøst, men også utrolig spennende. At noen vil lage noe som prøver å fortelle noe om virkeligheten som er så realtime at man må oppdatere manusene i forhold til nyhetsbildet. (Foto: Kristoffer Sandven)

Virkelighetsnært

– Det treffer jo veldig på utviklingen i Europa?

Vi hadde et tidligere utkast til manus hvor det foregikk i Kiev og handlet om Russland som destabiliserte, forteller hun: – Så kom invasjonen av Ukraina, og da måtte vi endre. Men da var det sånn «åja, fordi det som skjedde i det manuset vi hadde fått, det skjedde i virkeligheten».

Så hadde vi jo flere slike opplevelser i denne sesongen en også. At ting i manuset som Gjermund har skrevet skjer et halvt år etter. Så det er jo veldig, veldig tett på. Det er også skremmende på en måte. Vi lager spenning, men det er virkelighetsnært. Mer virkelighetsnært enn man kanskje skulle ønske det.

– Ja, men jeg tror det var jo det som trakk oss til dette prosjektet her i utgangspunktet for flere år siden, sier Pål Sverre: – Det er jo veldig ambisiøst, men også utrolig spennende. At noen vil lage noe som prøver å fortelle noe om virkeligheten som er så realtime at man må oppdatere manusene i forhold til nyhetsbildet.

Han treffer jo veldig her, og det går kjapt mellom Oslo, Polen og scener fra Budapest?

– Det handler mye om det digitale, og det går jo så utrolig fort. Bare det med deepfakes, og hvordan internett og den type identitetstyveri i serien blir brukt. Utviklingen skjer så fort. Det de trodde de lå fremme i serien, er allerede utdatert, fordi teknologien går så rasende fort, og den kan brukes på så skumle måter.

Ine opplevde at man hadde gjenskapt stemmen hennes:

– Ja, nå kan du kopiere stemmen, ikke sant? – Jeg kom på ettersynk, og ble spurt om jeg ville høre min egen, altså karakterens, stemme. Det er merkelig å lytte til sin egen stemme som ikke er sin egen stemme og fikk høre hvordan de hadde brukt min stemme til å lage en annen stemme av meg. Det var ganske spesielt. Ja, veldig, veldig skummelt. Du høres jo litt annerledes ut, men også fordi karakteren snakker engelsk, så tror jeg det er en liten forflytning også. Hadde det vært på norsk, ville det vært skumlere.

–Men jeg synes det var veldig skummelt. Våre amerikanske kollegaer har jo gått i streik på grunn av disse tingene her, i forhold til hva studioene kan lage. Vi er jo supereksponert på film gjennom mange år, all informasjonen finnes jo, både stemmer og ansikter og kropper og alt. Det høres sci-fi ut, sier Pål Sverre.

Realistisk og nært

– I mange internasjonale serier skyter man alt på engelsk, men i Furia snakker alle i utgangspunktet morsmålet. Hvordan har det fungert?

– Det er jo det som er Europa, da. Det er jo sånn vi har organisert kontinentet , sier Pål Sverre og Ine Marie legger til:

–Jeg synes det er deilig at det er sånn som det ville ha vært i virkeligheten. Vi snakker norsk med hverandre, vi snakker engelsk med de polske, de snakker polsk seg imellom. Det er sånn det er. Da slipper man å gå rundt og føle at man må gjøre seg til mer enn nødvendig. Jeg tror også strømmetjenestene har bygget ned terskelen vår for å se ting på andre språk. Da jeg var liten, var det helt utenkelig i min familie at vi skulle sette oss ned og se en fransk film, eller en tysk tv-serie. Mens nå er det helt naturlig å gjøre det som å se på en amerikansk.

Pål Sverre opplever det som en stor befrielse, og en stor mulighet som kommer til å bare bli større. Det at denne anglo-dominansen ikke trenger å være så skarp:

–Og så er det noe med å promotere kollegaer fra rundt omkring i Europa, fortsetter Pål Sverre: – Det finnes så mye bra folk, som du ikke vet navnet eller ansiktet på, fordi de ikke er etablert i det engelskspråklige segmentet. Men talentet er jo helt tilsvarende. Det er så fantastiske ressurser, egentlig. Det å bruke hverandre og møte oss, det er veldig kjekt.

– Vi snakker norsk med hverandre, vi snakker engelsk med de polske, de snakker polsk seg imellom. Jeg synes det er deilig at det er sånn som det ville ha vært i virkeligheten. (Foto: Kristoffer Sandven)

Polsk stjerne

– Veldig gøy å komme til Polen og møte en god kollega, som Borys Szyc, han er en god og kjempehyggelig å jobbe med. Og så bare skjønner du av alle andre, «Åja, han er stor!» Polen er jo et mye større land enn Norge. Det er ingen der som ikke vet hvem han er. Han har sin egen trailer. Han er overalt.

–Men det er jo forskjellen på å være etablert skuespiller i store Polen og i lille Norge. Jeg har ett hus, han har sikkert fem, kommenterer  Pål Sverre.

– Hva var det mest utfordrende med denne toeren for dere?

– For min del, så tror jeg det er at karakteren min er så utrolig alene, sier Ine Marie:– Og sist gang var hun jo alene, men da hadde jeg min kollega Preben Hodneland, som jeg spilte tett med. Vi jobbet så godt sammen, så da hadde jeg en å kaste ball med hele veien under innspillingen. Vi kunne sitte og jobbe med manus, vi hadde hverandre gjennomgående, men nå var det mer fragmentert og ingen nær over tid. Det var liksom utfordrende. Karakteren er ensom, men da ble det et mer ensomt arbeid. Jeg var sulteforet da Pål Sverre kom på jobb på slutten der

Pål Sverre er enig:–Det er tungt det der, hvis man er veldig alene.

 

Alt skjer fort i dag

.– Blir det en treer med dere?

– Det aner jeg ikke, sier Pål Sverre: – Det er jo et spørsmål for Gjermund. Jeg tenker at det handler jo om verden. Hva som skjer videre med oss alle nå. Det kan forandre seg fort, både til det verre og det bedre. Det tenker jeg nesten mest av alt. Og det er jo… Altså, jeg synes det er en veldig bra oppgave, og skjer jo veldig fort i dag. Jeg satt på fly i dag hit fra Stockholm, og da skjedde det et eller annet. Så piloten måtte vrenge Boeingen til siden, og gasset oppover med flyet. Det var jo en sånn manøver som jeg aldri har vært med på. Alle ble urolige. Senere forklarte piloten at de hadde kommet for nært et annet fly i skyene under nedflying til Gardermoen. Og da kjenner jeg at jeg tenker så, ja… det er hackere som gjør jo noe med de der systemene våre, infrastrukturen. Bare det at jeg får den tanken, forteller noe om tiden. Det ligger bak hodet, det er en ny tid.

Ellers er det bare å holde på hatten for oss alle, i virkeligheten også.

–Gjermunds prosjekt som vi er med på, det er jo et prosjekt som ønsker å kjempe for demokratiet – bevisstgjøre oss om hvor skjørt det er, skyter Ine Marie inn: –Vi tar valg hele tiden, som er med på å bygge det ned eller bygge det opp. Det føles som en ideologisk forankring som jeg setter pris på å være med på. Jeg har en scene hvor jeg holder en tale til folket i Polen. Eller internasjonal tale på en måte. Å si den talen høyt mens jeg mens jeg stod på settet i Polen som virkelig står i denne politiske kruttønna. Det var ganske emosjonelt, fordi det er tett på.

I sesong 2 er fokuset flyttet til Sentral-Europa med fokus på Polen og Ungarn hvor de drar ut på oppdrag for å bekjempe høyreekstremisme og valgmanipulering. (Foto: Prime Video)

Sesong to håper jeg i beste fall kan også bevisstgjøre oss på hvor vi får informasjonen vår fra. Hva velger vi å tro på? Hva velger vi ikke å tro på? Hva velger vi å bygge opp under? Og hva skjer med oss når vi blir redde? At det er noen krefter som tjener på at vi er redde og vender oss vekk fra demokratiske systemer. Søke en sterk mann og begynner å miste tillit til alle institusjonene våre. Det er superskummelt. Institusjonene som er laget for å ivareta demokratiet. Og det er noen som tjener på at vi skal begynne å miste den tilliten.

–Det er også å bli lenge siden den krigen som vi var med i, den 2. verdenskrig avslutter Pål Sverre: – Jeg tror vi har levd lenge på den erfaringen av et demokrati egentlig koster, hvorfor det er viktig og hvorfor samfunnet vårt ser ut som det gjør. Spørsmålet er om vi har tatt det for gitt en stund nå, men hvem skal passe på det og opprettholde det hvis vi som lever nå ikke gjør det? Alle i samfunnet er viktige i det arbeidet. Vi som forteller historier får jo bare prøve å gjøre det, håpe at også det kan være et bidrag.