Ford v Farrari er nå ute på dvd. I den anledning har vi snakket med Christian Bale om rollen hans som den fryktløse britiske sjåføren Ken Miles.

Ken Miles ble sammen bildesigneren Carroll Shelby som hyres inn av Henry Ford II for å bygge en helt ny racerbil fra bunnen av med mål om endelig å slå de dominerende racerbilene til Enzo Ferrari ved 24-timersløpet på Le Mans i Frankrike i 1966.

Ken Miles er en fascinerende karakter. Hva visste du om at han før du ble tilbudt rollen?

– Jeg visste ingenting om ham, og jeg tror jeg sannsynligvis var i samme båt som folk flest på det teamet. Han er veldig lite omtalt helt fra motorsportbransjen. Han var en engelskmann, fra Midlands i Storbritannia. Før han startet med motorsport var han en militær mann, som tjenestegjorde i en stridsvogn. Han var der, tror jeg, på D-Day pluss to eller tre dager etter, og dro deretter over hele Europa. Han var tilstede da de frigjorde Belsen. Deretter ble han en heldyrket racerbilsjåfør, og han var utrolig lidenskapelig engasjert i det han gjorde. Innenfor motorsportkretser hører man mange historier om ham og om løpet i 66, men de var alle nye for meg.

Er du stolt over å endelig bringe historien hans ut i den store verden?

– Ja, men jeg tror heller ikke at dette var en mann som gjorde det for berømmelsen. Jeg tror det var det som gjorde ham så beundret av andre sjåfører – at han gjorde det bare for kjærligheten til sporten. Han ble innlemmet i [racing] Hall of Fame allerede, og jeg tror han hadde vært veldig glad for å være en mann som menneskene i racingverdenen vet hvem er. Så jeg mistenker at han følte at han fikk anerkjennelse. Jeg tror ikke han lengtet etter noe mer.

Har researchen din til filmen gitt deg en nyvunnet respekt for grensene og farene disse sjåførene presset seg til, tilbake på 60-tallet?

– Og så er det åpenbare spørsmålet hvorfor. Hvorfor gjør de det? Hva slags person er det som vil gjøre det? Disse karene satt på bomber. Bokstavelig talt var dørene i disse bilene fulle av bensin – bensintankene var der! Det var en stor brennende fare. Og den gang var det ikke ekte ambulansemannskap tilstede. Det var mange historier, fryktelige historier, om mennesker som døde på siden av veien, fra ulykker som ville blitt løst på 20 sekunder nå i dag. Sikkerheten var bare ikke der. Og den gang var det også en holdning at: «Hvis du er bekymret for sikkerheten, bør du ikke være en racerbilsjåfør.» Den enorme forskjellen nå for tiden er at på stort sett alle kjøretøy du kommer inn i så er den sterkeste delen av bilen bremsene. Mens det var ikke tilfelle i det hele tatt på den tiden. Disse bilene var rakettskip som gikk nedover Mulsanne Straight på Le Mans-banen i 360 kilometer i timen. Uten gode bremser! Å ikke vite om denne tingen skulle stoppe!? Man kunne tenke: «Kommer bremsene til å bli overopphetet og bare smelte?» Forskjellen den gang var at man ikke visste om de kunne stoppe, med hastigheten på 360 kilometer i timen. Det er bare forbløffende.

Begynte du å forstå psykologien til disse karene under innspillingen av filmen?

– Når du skal fremstille en karakter som dette tenker man på hva slags person som velger dette livet. Hva slags person tenker: «Ja, jeg vil være i den bilen og gjør det»? Det er ikke vanskelig å forstå at noen gjør det når de er enslige og unge, men når man i tillegg er familiemann, når du er en pappa og en ektemann [som Ken Miles var], men gjør det likevel. Det er noe du virkelig vil prøve å finne ut av. Det er en annen type person, noen som søker etter noe utover bare det egoistiske og uvøren.

Hva tror du Ken Miles prøver å oppnå i denne historien?

– Etter min amatørvurdering søker Ken på en måte etter sannheten. Sannheten om seg selv. Den dynamiske og den veldig rå, mekaniske mannen og maskinen – denne renheten som var i hans liv. Det var både hans akilleshæl og hans reddende nåde. Det var det som gjorde ham så absolutt strålende, men også det som gjorde at folk var veldig nervøse for ham, og generelt hindret folk i å ansette ham. Ken tapte alltid for yngre, flottere menn; men han brukte karrieren på å se på alle disse karene i bakspeilet i de faktiske løpene. Det er en massiv industri, og hard konkurranse. I løpet av researchen min snakket jeg med sjåfører som sa at det fremdeles er slik at noen strålende sjåfører aldri vil få de beste jobbene. Fordi som Ken Miles, kanskje de ikke har den beste holdningen, eller kanskje ikke ser ut som de burde. Og Ken hadde en fantastisk venn i Carroll Shelby, som var forberedt på å sette alt på linjen for ham. Shelby brydde seg ikke om slikt. Han tenkte bare at «Ken er den beste.» Og det var det.

For en fantastisk historie de har sammen. Jeg elsker den historien. Det gir meg gåsehud bare å snakke om det. Og også David vs Goliat-elementet i historien deres. Å måtte forholde seg til Goliat som er Ford, Goliat er industrien, Goliat er byråkratiet, selvfølgelig, og Goliat er Ferrari, når det gjelder respekt og hastigheten og ryktet de kjempet i mot. De kunne ikke ha gjort det de gjorde uten Ford, uten pengene, men de gjorde det også til tross for dem. Det krever denne opprørske holdningen, denne stifinner-holdningen – ikke en bedriftens holdning – for å oppnå ekte storhet. Å være oppe mot det absolutt beste. Å konkurrere mot den absolutte guden innenfor motorsport, Enzo Ferrari. Det var hva dette var.

Det forholdet mellom Miles og Shelby, den perfekte tilliten, er bærebjelken i filmen. Hvordan bygde du og Matt den tilliten på skjermen sammen?

-Jeg har gjort dette i 30 år og jeg er fremdeles ikke klok på det. Jeg blir virkelig ikke det. Jeg vet ikke hvordan det gjøres nøyaktig. Noen ganger fungerer det, andre ganger gjør det ikke det. Hvorfor fungerer det noen ganger og ikke andre? Jeg har ikke noe godt svar. Noen ganger fungerer det bare, og andre ganger gjør det ikke det. Og jeg føler at denne gangen funket det. Matt er en god skuespiller. Og han har også en så stor forståelse av kameraene, linsene, alt mulig. Han har en helt annen tilnærming enn meg. Sannsynligvis en mer omfattende og intelligent tilnærming. Jeg tror han kunne blitt en veldig god regissør på et tidspunkt. Tilnærmingen vår til å spille ligner på forskjellene mellom figurene våre også. Shelby er en helvetes av en sjåfør, men er mer strategisk og forståelsesfull for det større bildet, kontra Miles, som bare gjør tingene sine og ofte brenner broer og lager svidd jord fordi det er den eneste måten han vet hvordan han gjør det. Å være skuespiller er det eneste jeg vet hvordan jeg skal gjøre, mens Matt er et multitalent.

Mange av sjåførene du trente med til denne filmen, samt stuntkoordinatoren, Robert Nagle, sier at du er den beste skuespilleren de noen gang har sett bak rattet. At du er en naturlig racerbilsjåfør. Følte du at du hadde noe å bevise for disse karene på banen?

-Nei, da ville jeg veldig fort havnet i høyballene og vraket disse bilene! Faktisk, hver dag på sett, sa jeg stille til meg selv, «Du har ingenting å bevise for dem. Ikke prøv å følge med. Aldri gjør det! Det vil aldri skje. Du er her for å late som at du vet hva du gjør. Du vet virkelig ikke hva du gjør!» Jeg klarte å ha det veldig gøy, men følte meg alltid som en nybegynner. De gutta er utrolig generøse med kommentarene sine om alt dette. Det var utrolig moro. Noe av det morsomme vi opplevde er på kamera, mye av det morsomme er utenfor kameraet. Og Nagle er fantastisk. Vi har jobbet sammen før. Han er strålende. Å få trene med ham var fantastisk. Og så var det en opplevelse med absolutt gripende øyeblikkene av å stå på linjen med noen av sønnene til de opprinnelige sjåførene fra selve ’66 Le Mans. som Alex Gurney og Derrick Hill, som kjørte på denne filmen. Vi skulle se på fotografier fra 66, «Å, der er faren din. Og der er faren din». Det var tøft.

Som en del av researchen spiste du lunsj med Ken Miles ‘sønn, Peter. Hva ønsket du mest å lære av ham?

– Du vet aldri hva du kan lære. Du lar bare samtalen flyte og noen ganger kan den gå i minst sannsynlig retning og du får noe virkelig nyttig. Jeg hadde visse spørsmål, som: «likte han å synge? Kjørte han fort på gata, eller bare på banen? Hadde han en favorittforfatter? Danset han? Hvor mye drakk han?» Bare grunnleggende ting. Det handler bare om å ha tid til å tilbringe sammen med menneskene som kjente karakterene. Deretter blir de påminnet om anledninger og historier som kan virke tilfeldige og meningsløse for dem, men som faktisk er veldig nyttige. Det var ting jeg skrev ned, og Peter sa, ‘Virkelig? Er det interessant for deg?» Så det var en enorm hjelp. Men også når du spiller en karakter i det virkelige liv, vil du få tilliten til de som kjente ham, og det betyr å være grundig.

Regissør James Mangold sier at han så mange likheter mellom deg og Ken Miles, nærmere bestemt ved at du elsker arbeidet, men er «allergisk» mot all tulling rundt det … Ser du noen av deg selv i Miles?

– Jim og jeg har jobbet sammen før, og vi har kjent hverandre i mer enn et tiår … Jeg prøver aldri å sammenligne meg med karakterer jeg spiller eller tenker på den måten, men, ja, det skjedde ganske raskt. Jim sa, «Du vet at det bare er deg, ikke sant?»

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen