I 1933 skremte en overdimensjonert gorilla publikum verden over og ble et amerikansk filmikon på lik linje med Chaplin og Mikke Mus.

Scenen der King Kong tar seg til toppen av Empire State Building med grepet godt rundt en skrikende Fay Wray er forlengst blitt et av filmhistoriens mest berømte. Men det er et annet kreatur som må sies å være alle moderne filmmonstres bestefar og eneveldig konge på tronen.

Kun ni år etter at amerikanske bombefly droppet «Fat Man» og «Little Boy» over Nagasaki og Hiroshima, presenterte det japanske filmselskapet Toho og regissør Ishiro Honda i 1954 en mutert gigantøgle med radioaktiv ånde, kort lunte og forkjærlighet for rasering av storbyer. Filmen åpnet med lyden av noe tungt i bevegelse, før tittelen fylte lerretet til ekko av høyfrekvente øglebrøl.

Vekket både medfølelse og skrekk

Noe er forferdelig galt utenfor Japans kyst. Flere fartøy er forsvunnet på mystisk vis, og de få overlevende er døende av stråling mens de fabler i ørska om noe enormt som steg opp fra havdypet. Det viser seg at amerikanske atomprøvesprengninger i Stillehavet har vekket et forhistorisk monster fra dvalen som så har sugd til seg av den radioaktive strålingen, mutert ut av alle dimensjoner og tilegnet seg dødelige egenskaper. Og nå er det på vei mot Tokyo.

Etter å ha opplevd de to amerikanske angrepene mot slutten av 2. verdenskrig, lå frykten for atomvåpen naturlig nok dypt under huden på japanerne, sammen med redselen for at det samme kunne skje igjen.
Godzilla legemliggjorde dette på lerretet. Men likevel ble monsteret raskt omfavnet av det japanske kinopublikummet som skimtet noe sympatisk i vesenets vagt menneskeliknende fremtoning og nærmest luntende bevegelser. Bak dets ødeleggende handlinger så de en skapning fylt av selvoppholdelsesdrift, samtidig som det ble en metafor for USA og allegori på kjernefysiske våpen generelt.

Filmens enorme suksess gikk naturligvis ikke upåaktet hen, og til tross for at monsteret ble grundig beseiret av et kjemisk undervannsvåpen så minner en av karakterene oss på avslutningsvis at det kommer til å bli sprengt flere atombomber, og at det vil komme flere Godzillaer. Som sagt, så gjort – allerede et år senere vendte skrekkøglen tilbake i Godzilla Raids Again. Gjennom 1960- og 1970-tallet leverte Toho den ene filmen etter den andre som ujevne perler på en snor, og serien omfatter i dag 28 offisielle titler.

Formet etter Hiroshima-ofre

At man i vesten bruker navnet Godzilla beror på en tidlig feiltolkning som så er blitt stående for all ettertid. Det japanske navnet på denne omvandrende katastrofen er Gojira, en blanding av «gorilla» og det japanske ordet for hval, «kujira». Et passende navn som skulle gi publikum et bilde av dets størrelse, krefter og marine opprinnelse.

Men hvor på fauna-kartet hører så udyret hjemme? For de som har sett 1953-filmen The Beast from 20.000 Fathoms så er det ikke vanskelig å se at man lot seg inspirere av den fiktive Rhedosaurus, signert mesteren Ray Harryhausen. Sleng så inn noen doser dinosaur-DNA fra T-rex, Stegosaurus og Iguanodon, krydre med to klyper alligator og voila! For å tydeliggjøre link mellom monster og atombomber, utformet man forresten huden til å etterliknet den på de overlevende etter Hiroshima.

Hvis man kjører et Godzilla-maraton så blir det raskt tydelig at høyden på kreaturet skyter fart fra 50 meter i den første filmen til over hundre i de siste. Dette skyldes rett og slett at filmskaperne har måttet holde tritt med japansk arkitektur, for etter hvert som skyskraperne har skutt i været så ble den opprinnelige øglen rett og slett for liten til å gjøre særlig inntrykk. Selve fremstillingen varierer fra skuespillere ikledd latexkostyme, trampende rundt i forseggjorte modellbyer, til animatronic, stop-motion og fullstendig dataanimert utgave.

Monster eller Gud?

Godzilla lar seg ikke kategorisere som «bare» et ondt monster. Godzilla hater mennesker intenst og tar ikke fem øre for å rive et befolket høyhus fra hverandre så betongen spruter. Samtidig er det ikke menneskene i seg selv han vil til livs, men vår sivilisasjon – som utgjør en reell trussel mot ham. Shogo Tomiyama, som siden slutten av 1980-tallet har produsert samtlige Godzilla-filmer, har uttalt at Godzilla er mer som en Gud fremfor bare et dyr eller et monster.

– Faktum er at mennesker ikke kan styre eller dømme gudene. De har sin egen vilje og gjør ting på sin egen måte. I Japan er det mange guder, blant annet en for ødeleggelse. Han ødelegger alt ned til grunnen, og så følger en gjenfødelse hvor noe nytt og friskt kan begynne. Godzilla er nærmere å være den slags gud.

Til tross for sitt menneske-hat har han i flere filmer kjempet side om side med oss mot en felles, gjerne utenomjordisk, fiende. Ghidrah, Mecha Ghidra, Jet Jaguar, Megalon, Rodan, Mothra, Gigan, Anguirus, Biollante, Space Godzilla og Mecha Godzilla – det spiller ingen rolle hvor enorme og sterke de er eller hvor mange hoder som stikker opp av kroppen. Med sitt karakteristiske brøl kaster Godzilla seg inn i nærkamp med alt han kan by på av tenner, klør, radioaktive ildstråler og en hale som gjør større skade enn tornado, tsunami og jordskjelv kombinert.

En amerikansk tragedie

Serien med Godzilla-filmer kan deles inn i tre perioder. Den første, Showa, strekker seg mellom 1954 og 1975 hvor det tilsammen ble produsert femten filmer, ofte med Ishiro Honda i registolen. I denne perioden møter vi mange av de mest kjente av Godzillas motstandere og medhjelpere, og både Mothra og Rodan skulle få sine egne filmer. Deretter tok kjempeøglen en pause inntil The Return of Godzilla kom i 1984, produsert som en direkte etterfølger til originalen og hvor man blankt overså alt som hadde kommet i mellomtiden. Heisei-perioden, som brukte mer tid enn sin forgjenger på å diskutere Godzillas biologiske natur og vitenskap generelt, varte frem til Godzilla vs. Destroyah i 1995 hvor Godzilla dør nok en gang. Toho meldte at nå var det på tide med en pause, men så kom Roland Emmerich på banen.

Amerikanske Godzilla fra 1998 ble møtt med iskald skulder fra fans som mente at Hollywoods versjon av ikonet avvek for mye fra den tradisjonelle oppskriften hva gjaldt utseende og atferd og at man hadde redusert Godzilla til et forvokst dyr, strippet for spirituelle tolkninger. De som kun godkjenner Tohos serie, har gitt selve monsteret navnet GINO (Godzilla In Name Only), og som følge av den labre mottakelsen ble oppfølgere skrinlagt.

Toho bestemte seg for å reise Godzilla fra asken og allerede året etter var Godzilla 2000: Millenium klar for utsultede fans. Mire-perioden omfatter totalt seks filmer, og etter å ha markert 50 års-jubileet med Godzilla: Final Wars i 2004, erklærte Toho at det ikke skulle lages noen ny film på ti år. Og nøyaktig et tiår senere vender altså Godzilla tilbake.

Menneskehetens fortjente straff

Glemt er alt om 1998-fadesen når Legendary Pictures, i samarbeid med Warner Bros. Pictures, nå omsider er premiereklare med en ny amerikansk utgave av Japans nasjonalmonster. Toho har for lengst gitt tommelen opp for prosjektet som stiller med en prislapp på 160 millioner dollar.

Med den publikums- og kritikerroste Monsters på CV-en har britiske Gareth Edwards gitt fans gode grunner til å glede seg, og den ferske traileren viser at filmskaperne har hentet inspirasjon fra klassikeren som startet det hele. På manussiden finner vi Frank Darabont, som tidligere har gjort gull av Stephen King-bøkene Shawshank Redemption,
The Green Mile og The Mist. Med Bryan Cranston og Juliette Binoche på rollelisten er det grunn til å håpe at Darabont har gitt filmen et hjerte og en sjel som tidligere ofte har vært skrikende mangelvare.

– Det eneste publikum til syvende og sist må kjøpe er at gigantiske skapninger kan eksistere. Gjennom hele serien har det gjennomgående vært knyttet en rekke elementer til Godzilla, som radioaktiv ånde. Dette er med i filmen, men for oss handlet det om å få det til å føles naturlig, uttalte Gareth Edwards under fjorårets Comic-Con.

– Filmens tema er mennesket versus natur og du kan vanskelig vinne den kampen fordi naturen kommer alltid går seirende ut til slutt. Jeg vil ikke beskrive Godzilla som en bra fyr, men han er heller ikke personifisert ondskap. Han er en anti-helt, han er straffen vi fortjener.

Delta i diskusjonen