Disney+: «The Beatles: Get Back» - Verdens lengste filmede skilsmisse
5Total vurdering

Peter Jackson får hånd om 60 timer film og 150 timer lydopptak fra  og materialet er fra The Beatles – et av verdens mest sentral band. Opptakene er fra de mest sentrale begivenhetene i bandets oppsplittingsfase, mens de fremdeles laget god musikk.

Han får bearbeide dette materialet rundt 50 år etter at bandet gjennomlevde sin mest dramatiske periode. Og han har brukt fire år på det. Ja – da kan det bli noe vi bør sjekke ut.

The Beatles: Get Back Documentary, Music | November 25, 2021 (United States) Summary: Documentary about the music group The Beatles featuring in-studio footage that was shot in early 1969 for the 1970 feature film 'Let It Be.'
Countries: United Kingdom, New Zealand, United StatesLanguages: English

Serien «The Beatles: Get Back» består av tre episoder. De er spilt inn i januar 1969. Den første er om en øvingsperiode i et filmstudio i Twickenham (157 minutter), den andre om innspillinger i Apples studio (173 minutter) og den tredje fortsetter i sporet fra forrige del og avslutter med den berømte konserten på taket av samme bygning den nest siste dagen i januar (138 minutter). Nesten 8 timer altså. Pur glede for hardcore fansen og andre spesielt interesserte. En langdryg affære for andre, en skal være bra interessert for å ta inn hele serien.

Dermed er det meste i grunnen sagt. Seriens innhold er gjort rede for. Publikumsreaksjonene er definert, iallfall som en kvalifisert gjetning.

Men vi trenger mer bakgrunn. Filmmaterialet er egentlig filmet for en annen film. Nemlig «Let it be», som kom i 1970, regissert av Michael Lindsay-Hogg.

The Beatles var samlet i en tidsavgrenset periode (det meste av januar 1969) og skulle under tidspress øve inn og spille inn flere nye låter – og bli filmet. De tumlet dessuten med planer om å spille ute igjen. 14 nye sanger skulle øves inn for dette formålet. «The Beatles: Get Back» kan antagelig sies å være historiens lengste filmede skilsmisse. Dette er perioden der medlemmene begynte å orientere seg ut fra felleskapet. Flere konflikter begynte å komme opp til overflaten.

Alle som har fulgt The Beatles vil antagelig finne masse interessant stoff her. For eksempel meget tidlige versjoner av låter som i dag er klassikere, også låter som ble presentert av enkeltmedlemmene langt senere, etter at The Beatles ble oppløst (for eksempel det som skulle bli «Jealous Guy» (Lennon) og All Things Must Pass» (Harrison). Og dessuten av bandets arbeidsmåte ved innøving og arrangering av nye låter. Her blir vi forresten sittende med for lite om George Martins rolle. Han framstår mer som visergutt og bisitter enn som produsent og medskaper.

Særlig får vi et innblikk i det indre livet i The Beatles i denne perioden. Mens de øver inn og delvis spiller inn låter til de de to siste albumene; «Abbey Road» og Let It Be». Paul McCartney som den ivrige pådriveren, den seriøse og kreative. Faktisk som bandlederen John Lennon som bare forelsket og med Yoko Ono aldri mer enn 10 centimetere unna (selv under innspillingene). Dessuten stort sett ruset og med mye dårlig humor. Ringo Starr som matlei, men pliktoppfyllende. Og George Harrison som sur og tverr – stadig mindre motivert, iallfall i første fase. Vi blir med på at sistnevnte faktisk forlater bandet, men blir overtalt til å komme tilbake noen dager senere. Han har fått sagt fra at han synes at han ikke blir tatt på alvor. De andre lytter, og skjerper seg. Mot slutten er George Harrison blid og kreativt til stede.

Lindsay-Hoggs kameraer er alltid tilstedeværende. I den første delen ofte på litt avstand. I det lille studioet; mye nærmere. Han benytter seg av mikrofoner på bom, og fanger på den måten godt opp samtaler som skjer et stykke bortenfor der fotografen står. Det gir en viss følelse av intimitet. I èn kritisk situasjon har McCartney og Lennon en privat samtale på en kafe i nærheten og nekter filmfolkene å være med. Men «noen» sørger for å gjøre et lydopptak med skjult mikrofon. Vi får samtalen likevel.

Jackson har valgt å vise oss en usminket fortelling. Han har stort sett valgt ut bilder som ikke ble brukt i «Let it be». Slik sett er dette «nytt» materiale. I og med at vi får så mye, blir det tid til å vise både gleder, krangler, innøving av låter, besøk av kjærester og familie og mye annet. Selv om denne perioden var preget av en del dårlig stemming, viser filmen også mye humor og samhold. Medprodusentene Paul McCartney og Ringo Starr har nok medvirket til nettopp det.

Peter Jacksons bidrag er først og fremst det utvalget han har gjort, og klippingen (som jeg kommer tilbake til).

Det er likevel grunn til å nevne at serien er for lang. Den lukker mer til enn den åpner – for alle andre enn de som er helt spesielt interessert. Den blir som et museum med ti etasjer, der du blir mett allerede i andre etasje. Og det er begrenset hvor interessant det er å være med på den åtteogførtiende tulleversjonen av gamle låter som en blanding av tidtrøyte og oppvarming – og kanskje avledning fra den til tider trykkende stemningen.

Slik filmen framstår i Jacksons redigering, faller den inn i en observerende «Direct Cinema» tradisjon. Dette dokumentariske moduset var spesielt sterkt representert i det tiåret filmmaterialet er fra. «Flue på veggen» er et mye brukt uttrykk om denne tradisjonen. Men filmskaperen er også til stede i «The Beatles: Get Back», som den franske «Cinema Verité» tradisjonen tillot og oppmuntret. Lindsay-Hogg og andre i hans stab er selv til stede i ganske mange av bildene. Og Lindsay-Hogg intervenerer direkte inn i hendelsene på mange måter.

Ikke minst diskuterer han den videre utviklingen av filmprosjektet med bandet. Det kan hende at Lindsay-Hogg hadde planlagt å klippe seg selv ut (jeg har ikke sett «Let it be» og vet ikke hvilket valg han gjorde om akkurat dette der). Men slik Jackson presenterer det materialet han har fått tilgang til, er dokumentaristen klart og tydelig en del av fortellingen. Dette er med på å skape noe av den umiddelbare stemningen av at vi er midt i noen begivenheter som har åpent utfall. Og det kler den ferdige filmen. Jackson har riktignok valgt å gi oss noen få tekstplakater som forklarer enkelthendelser, og enkelte undertekster der det er vanskelig å høre sentrale replikker. Men for det aller meste gir han oss det som føles som en rå og usminket versjon av hendelsene.

Likevel er ikke filmen kun passivt registrerende. Den er klippet av en moderne regissør som har en noe annen fortellermessig ambisjon enn sekstitallsregissørene. Nettopp klippingen føles som hans viktigste bidrag. Gjennom klippingen skaper Jackson en raskere rytme enn den entydig registrerende formen ofte viser fram. Han får også tydeligere fram dynamikken mellom aktørene ved å klippe mellom deres ansikter i en relativt tett rytme – både i samtaler og mens de spiller sammen.

Peter Jackson har hatt et unikt materiale til rådighet. Dette er kulturhistorie. Jackson kan dessuten sitt fag. Sånt blir det bra resultat av, selv om det til en viss grad tværes ut. Så får de som ikke er opptatt av The Beatles musikk og indre liv ha oss unnskyldt; vi blir opptatt de neste åtte timene.

Delta i diskusjonen