Cinema fikk revet henne ut av et lydstudio, for å høre hvordan det er å ta det store steget fra kortfilmens sandkasse, over i langfilmens voksenverden.

– For meg har det handlet om å modne sammen med prosjektet. Jeg måtte tørre å skrive denne historien, og våge lage film av det, sier den 37 år gamle regissøren.

Før hun debuterer med langfilm, har Haq hatt en mangefasettert karriere. Hun har gitt ut en plate, skrevet en bok, og vært skuespiller i blant annet Borettslaget, Import Eksport, Varg Veum og Tomme Tønner. Det første filmmanuset hun skrev var kortfilmen Trofast, som kom rett inn på filmfestivalen i Venezia. Hennes andre kortfilm, Skylappjenta, var et eventyr basert på egne opplevelser blandet med historien om Rødhette, og hadde verdenspremiere på Sundance Film Festival i 2009. Siden har begge filmene blitt vist på en rekke festivaler verden over.

– Det var helt utrolig å møte likesinnede filmskapere for eksempel i Sundance og Palm Springs. Det var en fantastisk erfaring å ha med meg før jeg skulle lage spillefilm.

Selv om mye av Skylappjenta utspiller seg i skog og mark, er skuespillerne det eneste som ikke er dataanimert. Hvorfor filmet du ikke ekte skog?

– Jeg hadde lyst å prøve å fortelle en historie om det å være en pakistansk jente, og ville forsøke å finne en annen innpakning for det å være tokulturell enn den dokumentariske standarden vi kjenner til. Jeg fortalte min historie gjennom karakterer og eventyr vi alle kjenner, noe som gir filmen et eget uttrykk i seg selv, og så kommer det visuelle på toppen av det hele for å forsterke fortellingen. Etter å ha kastet mye ball med animatører og fotograf for å finne ut hvordan vi kunne få til en eventyrsetting uten at det ble simpelt og rart, bestemte vi oss til slutt for å gjøre det i green-screen, sånn at vi kunne tegne bakgrunnene og få mye mer rom for å være eksperimentelle.

Så historien kom før det visuelle?

– Alltid. Hva skal man med en film som er vanvittig fin visuelt og ikke har noen historie? Det er jo utrolig kjedelig.

Ærlig og nakent

Suksessen gjorde at Haq våget å prøve seg på en helaftens spillefilm, og siden Skylappjenta har fått mye oppmerksomhet for sin visuelle stil, forteller Haq at hun hadde lyst å utforske andre retninger.

– Jeg satt på et fly på vei til Nordisk Panorama for å vise Skylappjenta, da jeg begynte å skrive noen notater. Egentlig hadde jeg tenkt å gi dem fra meg til noen andre, og be de bruke notatene som utgangspunkt for å skrive en komedie, men når jeg leste det jeg hadde skrevet skjønte jeg at dette ikke var noen komedie; og at det var en film jeg skulle skrive og lage helt selv.

Fikk noen se disse notatene i det hele tatt?

– Etter å ha skrevet på dem en stund, tenkte jeg at det ikke var noen film, men at det så ut som noen dagbokskriblerier. Jeg viste dem til filmprodusent Maria Ekerhovd, og tenkte at hun helt sikkert kom til å si at det var alt for risikabelt og rart, men hun sa det var noe hun ville lage, og ballen begynte å rulle.

Hvor forskjellig er de første notatene til sluttresultatet?

– Kjernen har vært der fra dag én, men samtidig har jeg skrellet det ned til benet. Jeg brukte mye metaforer i Skylappjenta, og føler egentlig jeg er ganske god på det, så når jeg begynte å skrive Jeg er din var det fortsatt mye metaforer, men jeg er blitt mer voksen siden den gang. Alt av metaforer er nå borte fra filmen, og det er mye mer ærlig og nakent. Det har vært en prosess å tørre å gjøre filmen sårbar.

Basert på egen virkelighet

Hva handler filmen om?

– Det handler om å være mor, datter, kjæreste. Ønsket om å bli elsket, og destruktiviteten i det å ville elske og bli elsket, til at man nærmest blir selvutslettende og mister seg selv og evnen til å ta seg av sitt barn. Det handler om å ha en trøblete relasjon til sine foreldre, hva du tar med deg videre i livet og hva du gir i arv. Hvem er man når man er tokulturell, og hvem blir man når man forlater sine røtter og skal bevege seg uti det fremmede?

Skylappjenta føltes som en veldig personlig film.

– Det er Jeg er Din også. Jeg tar ofte utgangspunkt i meg selv, og lager fiksjonen derifra.

Er du alenemor?

– Jeg har en gutt, men han er blitt 17 år, så han er ikke like ung som gutten til hovedpersonen. Man tar jo gjerne ideer fra seg selv og folk man kjenner, så det blir et sammensurium av mye rart. Jeg tror mye av det som har hjulpet meg å fortelle denne historien er at jeg har levd et liv. At man er der ute som det skjer, og kjenner på ting. Man kan alltids finne på historier, men man må kjenne til noen personer og personligheter. Man må ha levd, og ha noe å fortelle.

Hvordan opplever du da at dine minner og opplevelser forvandles til noe håndfast du kan se og ta på?

– Det er litt absurd. Når jeg gjorde Trofast var det helt overveldende å se at manuset ble bygd til filmsett, og teksten ble til scener. Nå er jeg er så inni prosjektet at jeg ikke klarer å se det på den måten lenger. Jeg er kontrollfrik og har vært med hver eneste dag, men det er også ut av kjærlighet til prosjektet.

I kortfilmene dine har du spilt hovedrollene selv. Blir du å se foran kamera denne gangen?

– Du hører kanskje stemmen min i Jeg er din, men det er alt.
Jeg følte at nå hadde jeg lyst til å holde meg til bare manus og regi. Det er ganske store oppgaver det óg.

Reisen til kinolerretet

Det har gått fire år siden du begynte å skrive. Hva har tatt så lang tid?

– Først filmet vi en novelleversjon sommeren 2011. Jeg visste ikke om jeg fikk støtte eller ikke, men fortsatte å skrive langfilmmanus i et halvt år, før vi fikk penger gjennom
Nye veier til lange filmer-ordningen til NFI. Vi spilte inn mer neste sommer, og så har jeg jobbet med klippere som har hjulpet meg med å se hva jeg måtte filme i en siste bolk desember 2012. I mellomtiden har jeg skrevet hele veien, og jeg har gått stadig dypere inn i karakteren, samtidig som vi begge har vokst. Det har vært en organisk måte å jobbe på i forhold til manus.

Har det vært vanskelig å ha oversikt i så lang tid?

– Nei, men det er jo en liten gutt med i filmen, og han vokser jo. Skuespillerne har gjort andre ting i mellomtiden, og for eksempel måttet ha andre frisyrer for andre roller. Noen locations har plutselig falt bort, så man blir veldig kreativ i å finne løsninger. Man kan ikke henge seg opp og bli forbannet over at noe ikke kan gjennomføres sånn man hadde planlagt, men være konstruktiv for å komme i mål. Jeg tenker alltid «hva er best for filmen». Vi har improvisert masse og har det oppstått ting på settet, så har vi filmet det så fremt vi hadde tid.

Hvilke utfordringer har du møtt?

Det har vært litt komplisert å få skuespillerne til å være tilgjengelige, og så har det vært perioder vi ikke visste om vi fikk penger. Vi har ikke hatt det største budsjettet, men det har ført til mye kreativitet. Jeg gir meg ikke, og har fått det jeg ville ha til slutt, men ingenting har kommet gratis.

Har det vært beslutninger som har vært tatt fra annet hold, som du har måttet jobbe med deg selv for å godta?

– Det har vært scener som har blitt kuttet av økonomiske grunner, eller fordi tiden rant fra meg. Man elsker scenene sine der og da, og vil ikke gi slipp på dem, men i etterkant når jeg ser på filmen, så er det ikke noe jeg savner.

Er det deilig å se lyset i enden av tunnelen, etter å ha jobbet med filmen så lenge?

Ja, men det er litt rart også. Det er jo babyen min, og jeg har jo jobbet døgnet rundt med den i perioder. Det har vært et intenst forhold, og jeg vet ikke hvordan det blir å plutselig slippe det.

Ingen skolebokfilm

Hvem er publikum for Jeg er din?

– Jeg er ingen produsent og har ikke tenkt sånn når jeg har skrevet. Jeg har laget filmen fordi det er den historien jeg ville fortelle. Jeg tenker ikke målgrupper, men ville fortelle en historie om en kvinne som ville utslette seg selv i kjærlighetens navn. Jeg tror ikke det er en ”kvinnefilm” selv om det er en kvinnelig hovedrolle, for det å føle seg så forelska at man er helt hekta, og vil gjøre alt for noen, det tror jeg menn også kan kjenne seg igjen i. Grunnen til at det er en kvinnelig hovedrolle er bare fordi når jeg skriver tar jeg utgangspunkt i meg selv, akkurat som menn også gjerne gjør fordi det er nærliggende. Men jeg tror ikke det er en barnefilm.

Hva vil du folk skal sitte igjen med etter å ha sett filmen?

– For meg er det viktig at man kan følge hovedpersonens emosjoner og valg, forstå hvorfor hun er skrudd sammen som hun er, hvorfor hun handler til tider destruktivt, og ikke minst, forstå hennes ensomhet og destruktivitet. Jeg skrev en bok om
Skylappjenta, og den har blitt pensum for norsklærere, noe jeg synes er veldig morsomt. Jeg har fått en del mail der folk spør meg om detaljer rundt historien, og det er hyggelig, men det blir ikke noe skolebok denne gangen.

Du har nesten bare opplevd suksess til nå. Hva hvis dette blir totalt fiasko og får terningkast 1 over hele rekka?

– Det er aldri hyggelig med dårlig kritikk, men jeg kan i alle fall stå inne for den filmen jeg har laget. Jeg er fornøyd. Jeg har ikke laget filmen med tanke på hva kritikerne liker, men jeg har jo fått gode kritikker på kortfilmene mine og det har vært veldig gøy. Det er jo ikke kult å få dårlig kritikk når man har jobbet med noe i tre år, men det er deilig å vite at jeg har laget den filmen jeg ville lage, og da er det ikke så farlig å få lave terningkast. Hadde jeg laget en produsentstyrt film for å tjene penger, der jeg måtte inngå kompromisser konstant, da hadde det vært veldig bittert hvis den fikk dårlig kritikk, og jeg ville sikkert skyldt på kompromissene.

Blir det noe dataanimasjon denne gang?

– Ingenting. Det er en veldig annen følelse på denne filmen. Det er mye håndholdt og mye røffere, så det er ganske kontrastfullt fra Skylappjenta.

Er det noen likheter da?

– Det er samme regissør, avslutter Haq med et lurt smil.