Historien, eller eventyret, omhandler den indiske gutten «Pi» Patel som overlever 227 døgn i en livbåt med den bengalske tigeren Richard Parker, etter at skipet som frakter familiens dyrehage forliser på sjøveien mellom India og Canada. Historien er spennende, vakkert og tidvis svært overtydelig fortalt, og rammet inn av en ytre fortellingen om en forfatter, tom for inspirasjon, som oppsøker den skipbrudne i voksen alder for å få høre fortellingen som etter sigende vil gi ham troen på Gud.

Mesterregissøren legger aldri skjul på fortellingens subjektive natur, og filmen er blitt sammenlignet med James Camerons 3d-suksess
Avatar, ikke uten grunn. Det spektakulære dyre- og fiskelivet i filmen er vakkert og velkomponert, og er ofte faretruende nære å trå over i det karikerte, uten at dette ser ut til å skade filmen. Skuespillerne som spiller tittelkarakteren, 4 i tallet, leverer så det suser, og det visuelle tar aldri overhånd for historien, sik det lett kunne gjøres med hos en ringere regissør med Lee’s teknologiske arsenal tilgjengelig.

Filmens budskap er et grunnleggende positivt og menneskelig, snarere enn religiøst, selv om protagonisten flørter med det han kommer over av religioner. «Jeg kan føle meg skyldig foran millioner av guder», spøker den hinduistiske katolikken, før han innrømmer at han også er muslim.

Filmen balanserer vinglete mellom det subtile, og det brutalt overtydelige, med heftige innslag av klisjéer. Et av de mest horrible tilfellene er når filmens forfatterfigur, etter å ha blitt fortalt Pis historie, ettertenksomt oppsummerer budskapet og dermed frarøver publikumet muligheten til å komme med en egen konklusjon. Men det hele munner ut i en fantastisk filmfortelling, i ordets rette forstand, og med et brett nedslagsfelt. Delvis originalt, delvis sukkersøtt, men helt og holdent fornøyelig. Her er det bare å la seg forføre, og aller helst på kino.