Å si at
Holy Motors handler om en fyr som kjører rundt i en limousin og ikler seg forskjellige kostymer før han spiller ut fullstendig forskjellige roller, blir som å si at
Pulp Fiction handler om noen folk i Amerika. Dette er ikke så mye en historie, som en serie WOW-opplevelser, som det er utrolig deilig å ikke forstå.

Den absurde meta-reisen blant sjangere beskrives bedre som avkommet av en orgie der David Lynch, Luis Bunuel og Alejandro Jodorowsky var prominente gjester, og på tross av bastante teorier som blomstrer på nettet, vil opplevelsen nytes best hos de som imøtekommer filmen med åpent sinn, og våger finne personlig symbolikk.

Dennis Lavant er suveren i den hyperschizofrene hovedrollen, som synger opera med Kylie Minogue det ene minuttet, spiser fingrene til turister det neste, for så å ha virtuell reality sex med romvesen. Finner han et merkelig nøkkelhull, blir hånden hans en skiftenøkkel som passer perfekt, plukker han opp et trekkspill blir han plutselig dirigenten til et helt sigøynerorkester, og om han går ut av bilen så begynner jammen kjøretøyet å prate. Det at du ikke får forklaring på de psykedeliske episodene, gjør filmen til en forunderlig rusopplevelse som du vil undre over i lang tid fremover.