Vi befinner oss i Dallas, Texas anno 1985 hvor den heterofile elektrikeren og rodeorytteren Ron Woodroof (McConaughey) lever et utsvevende liv. Han er en tynn versjon av sitt gamle jeg, og under et sykehusopphold får han beskjed om at han har hiv. Ron gis 30 dager igjen å leve og blir raskt utfryst av tidligere kolleger, venner og familie. Men han nekter å gi opp og begynner å smugle illegale medikamenter over grensen. Sammen med transvestitten Rayon (Leto) danner han Dallas Byers Club hvor folk kan sette inn et fast månedlig beløp for å få tilgang til medisiner som kan holde viruset i sjakk. Den homofobe cowboyen opplever å bli omfavnet av et varmt og inkluderende miljø, samtidig som han gir håp til de som ellers står alene og hjelpeløse.

I dag, med vellykket antiretroviral behandling, kan aids reelt sett reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Men å få diagnosen på 80-tallet var det samme som dødsdom, og
Dallas Buyers Club er alt annet enn en vakker og polert film.

Vi serveres et skremmende troverdig bilde av hvordan aids så ut i 1985: Sår som ikke vil gro, tynne og utarmede kropper, lilla hudlesjoner og flak av tørr, rødlig hud. Aids har vært vist i amerikansk film tidligere, som i
Philadelphia,
Precious og
I Love You, Philip Morris, men få har gjengitt den stygge fysikalske siden av sykdommen som
Dallas Buyers Club. Vel så sterkt er det å se hvordan syke ble behandlet som spedalske av omgivelsene, myndighetene og medisinsk personell. Og det er direkte rått å være vitne til hvordan farmasøytiske selskap så på ofrene som forsøksdyr og kilde til profitt.

Matthew McConaghey er en radmager åpenbaring i førersetet. Her finnes det ikke fnugg av forfengelighet der han bærer filmen så grasiøst og selvsikkert på radmagre skuldre som får oss til å tenke på synet av Christian Bale i
The Machinist. Woodroof er ikke den helteskikkelsen vi er vant med å se i filmer som dette, hans engasjement er først og fremst drevet av selvoppholdelsesdrift og egeninteresse. Like fult klarer McConaghey å høste vår sympati for ham, og en eventuell Oscar for innsatsen er fult fortjent! Jared Leto gjør på sin side en solid innsats som Rayon, selv om dette i større grad er en plot-relatert rolle.

Dallas Buyers Club gir rom for humor midt i sitt alvorstunge tema samtidig som den er svært rørende uten å føles sentimental. I løpet av to timer i kinosalen er det vanskelig å ikke bli inspirert og imponert av Woodroofs historie og livsgjerning, og til syvende og sist er dette filmens viktigste bragd.