Pur unge Xavier Dolans to første filmer,
I Killed My Mother (2009) og den Norges-distribuerte
Hjertebank (2010), var laget med et hjerte som bevret av kjærlighet til film. Da så man gjennom fingrene med diverse mangelfullt fordøyde innflytelser, kanskje aller mest fra Wong Kar-wai. Den himmelropende ambisiøse
Laurence Anyways (2012) ble vilt sprikende mottatt – selv så jeg ikke noe annet enn en Dolan som prøvde å fly høyere enn både materiale og evner tillot, med poserende pseudo-kunst som resultat.

Ambisjonene er mer nøkterne i
Tom at the Farm, hvis jordnærhet synes bygget inn i selve filmens tittel (som forøvrig også her inneholder hovedpersonens navn). Filmen begynner imidlertid faretruende «artsy» og pompøst – Dolans mest irriterende egenskaper – med et mystisk, vedvarende nærbilde av et tøystykke der en tusjskrivende hånd rabler ned et meget intenst budskap; bittert, tragisk og kjærlighetsfylt. Imidlertid viser dette seg raskt å være Dolans første forsøk på en sjangerfilm, nærmere bestemt en psykologisk thriller, og jeg ble like raskt sugd inn i dens besettende univers. Ikke det at
Tom at the Farm egentlig er neglebitende spennende, men det føles maktpåliggende å få svar på filmens mange mysterier.

Hvorfor er bondegården Tom ankommer forlatt, med matrester fortsatt på bordet? Når menneskene langt om lenge ankommer – først ut er en middelaldrende kvinne, knust av sorg – hvorfor er stemningen der så underlig? Hva er årsaken til at kvinnens sønn, som driver gården, oppfører seg som en voldelig psykopat? Hvordan var egentlig forholdet hans til broren, som er død og hvis begravelse er årsaken til at Tom har dukket opp?

Dolan spiller selv Tom, men prisen for «beste skuespiller» må ubetinget gå til Pierre-Yves Cardinal som Francis, den ultra-intense sønnen.
Tom at the Farm er på sitt mest gripende, dybdeborende og sannferdige i sin utforskning av homofobi – ikke som dvaske fordommer, men hvitglødende hat, en primaltilstand kun dunkelt forstått av utøveren. Francis vet godt at Tom og den døde broren har hatt et forhold, men moren må ikke vite om det. Samtidig blir det ganske klart at Francis kanskje er den mest pansrede skaphomsen filmverdenen hittil har sett. Tilsatt dette ormebolet av fortrengte følelser er også hint om at Francis har hatt incestuøse følelser for broren. Francis utvikler nå i eksplosiv fart et besynderlig hat/kjærlighetsforhold til Tom, som han med alle midler vil ha til å bli boende på gården.

Tross settingen er ikke
Tom at the Farm noen utpreget realistisk film. Fotoet er fargesterkt, filmmusikken ofte bevisst påtrengende med underliggjørende effekt, ditto for de mange sprangene i handlingen, hvor til og med det mest dramatiske plutselig kan bli utelatt. Både under introduksjonen av moren og Francis tar det lang tid før Dolan viser oss deres ansikter. Nesten genial er ideen der Dolan smyger inn et Cinemascope-format i bildene når du minst aner det.