En langfilmdebut fra Oslos kunstmiljø, en iransk spillefilm om dødsstraff, en kultgrøsser fra slutten av åttitallet, Thomas Seltzer om USA og en ordknapp Shane MacGowan var alle blant høydepunktene under årets digitale filmfestival i Tromsø.

Lenge så det ut til at Tromsø Internasjonale Filmfestival skulle arrangeres med fysiske kinovisninger i januar, men en drøy uke før festivalstart kom beskjeden om at festivalen isteden ville bli gjennomført digitalt (med unntak av utekinovisninger på Stortorget i Tromsø). Det var strengt tatt ingen stor overraskelse, da mange filmfestivaler både i Norge og verden for øvrig jo har måttet avvikles online under koronapandemien.

Tre norske spillefilmpremierer

Noen titler ble tatt av programmet som en følge av dette, men det digitale festivaltilbudet omfattet mer enn femti forestillinger, som dermed kunne ses hjemmefra over hele landet. Blant disse var hele tre norske spillefilmpremierer: Åpningsfilmen Ninjababy, regissert av Yngvild Sve Flikke, og de to langfilmdebutene Gritt av Itonje Søimer Guttormsen og Han av Guro Bruusgaard.

Av disse utmerket særlig Gritt seg, som en spennende, ny stemme innen norsk film. Spillefilmen, som bygger videre på filmskaperens novellefilm Retrett (uten at det er noen forutsetning å ha sett denne), forteller om en ung norsk kvinne som vender tilbake til Oslo etter en tid i utlandet og forsøker å realisere et ambisiøst kunstprosjekt. Mye av handlingen utspiller seg i autentiske kunstmiljøer i hovedstaden, hvor mange av menneskene i filmen spiller versjoner av seg selv, samtidig som den på originalt og besnærende vis tar opp mer allmenngyldige temaer som tilhørighet, personlig ambisjon og tilpasning til etablerte normer.

Itonje Søimer Guttormsens langfilmdebut Gritt, med Birgitte Larsen i hovedrollen, er en spennende, ny stemme innen norsk film.

Dødsstraff, alpinsport og utroskap

Jeg må medgi at det var flere av festivalens prisvinnere jeg ikke fikk sett. Deriblant dokumentaren The Truffle Hunters, som ble belønnet med både FIPRESCI-juryens pris og festivalens hovedpris Auroraprisen. Til mitt forsvar skal det dog nevnes at denne filmen så vidt jeg forstår ikke var tilgjengelig digitalt, men kun ble vist på en utekinovisning i Tromsø.

En personlig favoritt er imidlertid iranske Mohammad Rasoulofs Det finnes ingen djevel, som også er blitt vist på Bergen Internasjonale Filmfestival og Film fra Sør, og som ble belønnet med fredsfilmprisen. Filmen forteller fire adskilte historier som alle handler om dødsstraff i dagens Iran, og skal etter planen få ordinær kinopremiere i slutten av april med Arthaus som norsk distributør. Det finnes ingen djevel er ikke bare et must på grunn av sitt humanistiske budskap, men vel så mye for den kyndige, tankevekkende og komplekse måten dette behandles.

Det finnes ingen djevel av iranske Mohammad Rasoulof ble belønnet med fredsfilmprisen,

Verdt å framheve er dessuten franske Charlène Faviers spillefilm Slalom, som fikk hederlig omtale av Aurorajuryen. (Oversikt over alle festivalens prisvinnere er for øvrig å finne nederst i artikkelen.) Dette er sterkt drama om en femtenårig jente som går på idrettsskole med mål om å nå til topps som alpinist, og hennes forhold til sin mannlige trener som vier henne mildt sagt upassende oppmerksomhet. Filmen utspiller seg i et miljø som ikke har blitt særlig utforsket i spillefilm, og omhandler viktig og stadig aktuell #metoo-relatert tematikk.

Jeg satt også pris på det russiske utroskapsdramaet Fidelity, regissert av Nigina Sayfullaeva, som forteller en seksuelt ladet historie om en ung fødselslege som vikler seg inn i destruktive, utenomekteskapelige affærer. Etter hvert savnes riktignok noe kompleksitet og nyansering av hendelsesforløpet, men Fidelity er likevel en medrivende, intens og velfortalt film med en imponerende skuespillerprestasjon av hovedrolleinnehaver Evgeniya Gromova (og da sikter jeg ikke først og fremst til de mer vovede scenene). I tillegg likte jeg godt svenske Magnus von Horn (som spillefilmdebuterte med Etterskjelv) sin nye film Sweat, om en polsk fitness-influencer som plages av en stalker og kanskje enda mer av ensomhet. Samt spillefilmen Cat in the Wall av Vesela Kazakova og Mina Mileva, som med både humor, varme og sosialrealisme skildrer et Brexit-preget London fra et av byens mange «council estates».

Cat in the Wall skildrer et Brexit-preget London med både humor, varme og sosialrealisme.

Favoritter fra Thessaloniki

To andre høydepunkter var filmer som (for øvrig i likhet med Slalom) også ble vist på Thessaloniki Internasjonale Filmfestival i november, og som jeg trakk fram i min oppsummering derfra. Phillipp Yuryevs langfilmdebut The Whaler Boy er en bittersøt og sjarmerende film om en ung gutt fra en hvalfangerlandsby lengst øst i Russland, med en lun «off beat»-humor som kan føre tankene til Jim Jarmusch. Tyske Julia von Heinz’ spillefilm And Tomorrow the Entire World skildrer på sin side venstreradikale aktivister i brutal kamp mot framvoksende høyreekstreme grupperinger, og er en engasjerende dramathriller om hvor langt man bør gå for politiske saker man brenner for.

And Tomorrow the Entire World handler om venstreradikale aktivister i brutal kamp mot framvoksende høyreekstreme grupperinger i Tyskland.

Jeg kan heller ikke unngå å trekke fram den greske filmen Winona, som jeg selv valgte ut til TIFFs programseksjon Kritikeruka (etter å ha sett den i 2019 på nevnte festival i Thessaloniki). Filmskaper og musiker Alexandros «The Boy» Voulgaris forteller her en løs, leken og gåtefull historie om fire jenter som tilbringer en dag på en avsidesliggende strand, og er en forførende og melankolsk film som får veldig mye ut av et enkelt premiss.

Thomas Seltzer og Shane MacGowan

Som del av festivalens sideprogram «USA bak fasaden», var Thomas Seltzer invitert til en samtale med Egon Holstad i forbindelse med visningen av den erfarne dokumentarfilmskaperen Errol Morris’ film American Dharma. Denne dokumentaren består i hovedsak av et lengre intervju med Donald Trumps kontroversielle tidligere rådgiver Steve Bannon, og selv om den er fra 2018, gir filmen et interessant og stadig relevant innblikk i tankene bak Trumps presidentskap og bevegelsen han leder. Seltzer bidrar med mange klargjørende perspektiver på dette i lys av samfunnsutviklingen i USA de siste tiårene, og det anbefales å få med seg samtalen, som fortsatt er tilgjengelig på TIFFs nettsider.

Blant dokumentarfilmene på festivalprogrammet var også Julien Temples Crock of Gold – A Few Rounds with Shane MacGowan, som er en portrettfilm om den tidligere låtskriveren og frontfiguren i The Pogues.

Julien Temples Crock of Gold gir et fengende og fascinerende innblikk i livet og karrieren til Shane MacGowan.

Temple, som har regissert musikkdokumentarer som Sex Pistols-filmen The Great Rock’n’Roll Swindle (riktignok mer en «mockumentary») og The Future is Unwritten om Joe Strummer fra The Clash, burde så avgjort være riktig filmskaper for å portrettere MacGowan. Til tross for sin to timer lange spilletid etterlater filmen dog en del ubesvarte spørsmål, noe som trolig har sammenheng med hovedpersonens generelle motvilje til å la seg intervjue – som dermed utføres av blant andre skuespiller Johnny Depp, musiker Bobby Gillespie og tidligere Sinn Féin-leder Gerry Adams istedenfor Temple selv. Det er imidlertid ikke utelukkende negativt at dokumentaren etterlater deg med en viss nysgjerrighet, og med sin rikholdige kombinasjon av arkivopptak, animasjonssekvenser og ulike intervjuer gir Crock of Gold like fullt et fengende og fascinerende innblikk i livet og karrieren til en betydelig skikkelse innen irsk og britisk musikk.

Reaktualisert kultklassiker

Et av de mer publikumfriende høydepunktene var førpremieren på Shadow in the Clouds, en svært underholdende og nokså original action/horror-film med handling fra andre verdenskrig og Chloë Grace Moretz i hovedrollen. Selv lot jeg meg dessuten begeistre stort av den amerikanske kultregissøren Brian Yuznas spillefilmdebut Society fra 1989, en samfunnssatirisk og sort humoristisk horrorfilm med mye blod og gore, som ble presentert av Tromsø Filmklubb. Selv om filmen harselerer med klasseskiller og lukkede overklassesamfunn i en umiskjennelig åttitallssetting, føles innholdet på sett og vis reaktualisert (for ikke å si reanimert, for de som tar referansen) gjennom sine berøringspunkter med konspirasjonsteoriene som for tiden florerer hos de ivrigste Trump-tilhengerne. Med andre ord en udødelig klassiker, som det var på høy tid at jeg fikk sett.

 

Priser delt ut på avslutningsseremonien lørdag kveld:

Auroraprisen:

The Truffle Hunters (Italia/USA/Hellas 2020, regi: Michael Dweck og Gregory Kershaw)

Hederlig omtale:

Slalom (Frankrike 2020, regi: Charlène Favier)

Ecstasy (Brasil 2020, regi: Moara Passoni)

FIPRESCI-prisen:

The Truffle Hunters (Italia/USA/Hellas 2020, regi: Michael Dweck og Gregory Kershaw)

Tromsøpalmen:

EPA (Sverige 2020, regi: Jakob Arevärn & Fredrik Oskarsson)

Faith in Film-prisen:

Scarecrow (Russland 2020, regi: Dmitry Davydov)

Hederlig omtale:

This Is Not a Burial, It’s a Resurrection (Lesotho/Italia/Sør-Afrika, regi: Lemohang Jeremiah Mosese)

Den norske fredsfilmprisen

Det finnes ingen djevel (Iran/Tyskland/Tsjekkia 2020, regi: Mohammad Rasoulof)

Tromsø internasjonale filmfestival arrangeres i år digitalt i perioden 18.-24. januar. Billetter til de siste visningene er stadig tilgjengelig på www.tiff.no.

Delta i diskusjonen