En blodfersk bok analyserer og ser på hvordan sammenfallende premisser rundt millenniumskiftet sørget for en gryende norsk skrekkfilmbølge som fortsatt er høyst aktuell i dag.

Den nylig lanserte boken «Norwegian Nightmares: The Horror Cinema of a Nordic Country» er et resultat av Christer Bakke Andresens forskning og skriving om norsk skrekkfilm siden starten av 2000-tallet. Forskningen kulminerte i en doktorgrad om temaet og den fysiske bokutgivelsen inngår nå i serien «Traditions in World Cinema» fra Edinburgh University Press. Disse bøkene tar for seg filmatiske trender og bølger fra rundt om i verden og hvor den norske skrekkfilmen stikker seg ut blant norsk spillefilm.

«Norwegian Nightmares» appellerer til de som interesserer seg både i norsk film og skrekkfilm især. Boken er skrevet på engelsk og til de utenlandske leserne gis først en innføring om Norge og hvordan vår stadig økende velstand går hånd i hånd med en mer dyster side preget av stadig økende psykiske problemer.

Folkeeventyr og påskekrim

Røde tråder trekkes fra våre folkeeventyr med hulder, troll og andre skapninger til hvordan «Bergenstoget plyndret i natt!» fra 1923 dannet grunnmuren for vår påsketradisjon med kriminallitteratur. Senere skal svartmetall og Nordic Noir med vold og død i et ellers fredelig samfunn bli eksportvare til resten av verden. Sammen skaper dette basis og påvirker den norske skrekkfilmen, ifølge Bakke Andresen.

Boken er grundig, informativ og skrevet slik at temaet fremstår som interessant. Det er dyptpløyende og filmteori brukes svært flittig. Samtidig har teksten en god flyt og det føles ikke som en tung akademisk tekst. Det er sjangeren skrekkfilm det handler om, og vi får dermed en innføring i sjangeren og spesielt den amerikanske skrekkfilmtradisjonen som etter hvert og i stor grad skal prege de norske sjangerfilmene. Like interessant er et innblikk i sjangerproduksjonen i våre naboland og hvor Bakke Andresen trekker linjer mellom filmene i de nordiske landene. Vi befinner oss i relativt lavt befolket land hvor det er nødvendig med nasjonale midler for å lage disse filmene, men hvor støttemidler ikke nødvendigvis går til slike filmer.

Gjennombruddsfilmen

Den nye norsk skrekkfilmbølgen startet med Pål Øies Villmark (2003).

Hvorfor begynte vi å lage skrekkfilm i Norge, spør Bakke Andresen? Flere sammenfallende premisser antydes å være årsaken. Rundt millenniumskiftet kom en mer kommersiell og publikumsrettet statlig filmpolitikk. Vi hadde fått en profesjonell filmskole som fikk første avgangskull på denne tiden. Det var en endring og liberalisering av sensur og ikke minst hadde vi et sjangerkompetent publikum. Dette er noen av faktorene som forfatteren påpeker som en årsak til den gryende skrekkfilmbølgen.

Men det aller viktigste til en ny bølge er en gjennombruddsfilm. Den norske skrekkfilmens springbrett er Villmark (2003) som sår et frø til den moderne norske skrekkfilmtradisjonen. Jeg minnes godt hvordan regissør Pål Øie i en samtale på et arrangement i forbindelse med lanseringen av filmen fortalte at han egentlig hadde lite kunnskap om skrekkfilmsjangeren. Og i denne boken trekker forfatteren frem noe svært interessant, nemlig om hvordan filmkonsulent Karin Julsrud den gang penslet Øie sjangermessig i riktig retning allerede i manusutviklingen.

Norsk slasher

Utvalget av filmer som behandles i boken baserer seg på de som har blitt satt opp på kino i landets største byer. Undergrunnsfilm med noe smalere distribusjon utbroderes i mindre grad. Det vies sjelden plass til filmanmeldelser, men kinotall og økonomisk prestasjon brukes flittig som suksessfaktor. Den norske klassikeren De dødes tjern fra 1958 får sin naturlige filmhistoriske plass, røde tråder trekkes og dens innflytelse på dagens filmer poengteres. De norske filmene er hovedsakelig inndelt i fire kategorier og undersjangere.

Villmark plasseres i sjangeren slasher som skal videreutvikles med den mer rendyrkede og mer grafisk voldelig Fritt Vilt (2006). Forfatteren plasserer filmene først og fremst i en norsk kontekst, men også i forhold til den amerikanske sjangerhistorikken og hvordan norske imitatorer følger dens teori og praksis. Analysen går videre til den enda mer grafiske Rovdyr (2008) og slutter etter hvert sirkelen med nyinnspillingen De dødes tjern (2019) samt Alle må dø (2020). Selv om boken ser på norsk slasherfilm er det samtidig en god gjennomgang av amerikansk sjangerfilmhistorikk og skrekkfilmteori.

Psykologisk skrekk

Den psykologiske skrekkfilmen representert med Thelma (2017) av Joachim Trier.

Norsk skrekkfilms andre kategori er den psykologiske skrekkfilmen hvor villmarkas skrekk erstattes av urban frykt. I undersjangeren som starter med Pål Sletaunes Naboer (2005) foregår frykten i hovedkarakterens sinn, satt til en labyrintaktige bolig med tilhørende interiør. Den utforsker sinnets labyrint, som forfatteren skriver, og følges opp av Sletaunes Babycall (2011) og Pål Øies Skjult (2009). I nyere tid har den også gjort seg bemerket især med overnaturlige Thelma (2017) av Joachim Trier og Eskil Vogts De uskyldige (2021).

Det er den norske naturen som stadig løftes frem som noe særegent med norsk skrekkfilm og som blir et gjennomgående tema i boken. Terrorens åsted er skogen og fjellene i slasherfilmen og karakterene er i fare fordi de reiser ut i villmarka, som forfatteren påpeker. Filmene som speiler det moderne norske samfunnet, og som Bakke Andresen omtaler som norsk sosialdemokratisk skrekk, foregår derimot i bysentrum. Eksempelvis er hovedpersonen i Babycall en lavinntekts og alenemor. I Thelma kommer hovedpersonen fra beskjedent hjem mens De uskyldige handler om barn av foreldre med begrensede midler som har lite å gi videre for at barn skal kunne bevege seg oppover den sosiale stigen.

Sjangerhybrider

Tredje norske kategori er sjangerhybrider som kombinerer skrekk med sjangere som komedie og action eventyr. Med sine store mengder blod mener forfatteren at Død snø (2009) ikke kunne ha blitt laget et tiår tidligere, men kommer som en følge av endringene og oppmykningen til sensuren. Her hadde det vært interessant med enda mer rundt debatten om videovold og sensur som pågikk i Norge og som ble veldokumentert i Vegard Higraff og Marte Smith-Isaksens «Videovold – regulering av videomediet 1980- 2004».

Videre ser fjerde kategori i boken på hvordan regissørene til den publikumsrettete skrekkfilmen gradvis har blitt katastrofefilmregissører. Slik Roar Uthaugs laget en blåkopi for slashersjangeren med Fritt Vilt, skulle Bølgen gjøre det samme for den gryende katastrofefilmbølgen. Det andre punktet i dette kapittelet er den uavhengige undergrunns- og lavbudsjettsfilmen. Som en interessant kontrast har filmer som ikke tåler den kostbare kinolanseringen, og som tidligere var avhengig av festivaler og fysiske plater, nå fått en alternativ distribusjonskanal gjennom strømming.

Stadig aktuell

Sjangerhybrid representert med Stig Svendsens Vikingulven (2022).

Boken «Norwegian Nightmares» er et resultat av at noen endelig har tatt den norske skrekkfilmen på alvor og gitt den sin velfortjente plass i norsk filmhistorie. Christer Bakke Andresen har løftet frem den norske sjangerfilmen fra dens noe uglesette plassering og gitt den en verdig analyse slik at den kan inkluderes i den store mengden sjangerlitteratur. Boken er et grundig filmhistorisk dokument om en norsk sjanger som fortsatt lever i beste velgående, noe som understrekes med en rekke sjangerfilmer fra norske regissører denne høsten og vinteren.

Allerede har vi sett Alex Herrons Leave (2022) som er et tilskudd til den psykologiske skrekkfilmen og som utspiller seg i storbyen Bergen og omegn. Stig Svendsens Vikingulven (2022) er en sjangerhybrid lagt til mer grisgrendte strøk og hvor norsk natur møter såkalt creature feature på norsk. På nyåret kommer Kjersti Helen Rasmussens Marerittet (2022) hvor en ung kvinne i urbane omgivelser hjemsøkes i sine drømmer og dermed er nok en psykologisk skrekkfilm. Med Troll (2022) har Roar Uthaug laget en hybrid mellom grøss og katastrofe, og ikke minst har Tommy Wirkola den kommende Hollywood-filmen Violent Night (2022).

Hvis navnet Christer Bakke Andresen kan virke kjent er det fordi han er fagansvarlig for filmsjangre generelt og dermed redigerer siden for norsk skrekkfilm på Store norske leksikon. Boken kan anskaffes gjennom forfatter Christer Bakke Andresen eller fra forlaget Edinburgh University Press.

Delta i diskusjonen