Den franske dokumentaren om Muhammed- tegningene
Det er ikke enkelt å være elsket av duster – Rettssaken (
It´s Hard Being Loved by Jerks – The Trial) ble vist i Cannes i 2008. Cinema møtte regissør Daniel Leconte der.

Filmen handler om rettssaken mot redaktøren av den venstreorienterte og satiriske avisa Charlie Hebdo som trykket Muhammed-tegningen i solidaritet med de danske avisene. I tillegg laget avisa sin egen karikatur av profeten Muhammed på forsiden, hvor Muhammed sier: ”Det er ikke enkelt å være elsket av duster”.

Redaktøren for den venstreradikale satiriske avisa pådro seg vrede fra muslimer over hele verden. Redaktøren og tidsskriftet ble dratt for retten av tre store franske islamske organisasjoner. Filmskaperen Daniel Leconte dekket den uvanlige rettssaken. Charlie Hebdo vant rettssaken og ankesaken.

Truslene har haglet mot den franske filmskaperen etter at han laget den svært så subjektive dokumentaren. Filmen ble rost av bransjebladet Variety i Cannes som skrev: «filmen er et sterkt eksempel på individer som uten redsel står opp for grunnleggende, men av og til neglisjerte prinsipper, selv om det koster dem forfølgelse og til og med dødstrusler.»

Trusler

Den franske filmskaperen nekter å uttale seg om han får politibeskyttelse eller har fått drapstrusler.

– Det er den slags oppslag de ønsker – de som vil hindre ytringsfriheten, sier Daniel Leconte nårCinema treffer ham i Cannes.

Rettssaken mot avisa ble sett på som en test av ytringsfriheten i Frankrike etter at de ”blasfemiske” tegningene skapte raseri blant muslimer over hele verden.

De viktigste aktørene under rettssaken er med i den to timer lange dokumentaren som byr på ganske så mye humor.

– Det har ikke vært et ønske fra min side å helle olje på bålet. Ønsket mitt er faktisk å minske motsetningene – ikke øke dem, sier filmskaperen som hadde store problemer med å få finansiert dokumentaren.

– TV-selskapene syntes temaet var veldig interessant, men altfor følsomt. De torde rett og slett ikke spytte inn penger, sier Daniel Leconte som har finansiert filmen hovedsaklig med egne midler.

Daniel Leconte ble selv involvert tidlig i debatten. Etter at dødstruslene haglet over Charlie Hebdo, skrev han en kronikk i den liberale avisa Libération hvor han forsvarte den satiriske avisa og dens bruk av ytringsfriheten.

– I Norge lot mange av de toneangivende avisene å ikke trykke karikaturene, hva synes du om det?

– Det er et svik mot ytringsfriheten og fører til aksept av intoleranse og at ømtålige tema blir skjøvet under teppet. Det at man angriper muslimsk terrorisme betyr ikke at man angriper alle muslimer. Ikke å skjønne det er både absurd og en fornærmelse mot alle muslimer. Dessverre er det slik at store deler av pressen hyller ytringsfriheten i festtaler, men ikke er villige til å ta kostnaden med å kjempe for den. Selvsensuren til disse mediene er en fare for demokratiet. Det virker som deler av pressen ikke er villige til å forsvare sin egen overbevisning og de verdiene som de hyller hver eneste dag på lederplass. Det blir tomme ord. Vi trenger ustoppelige journalister som de i Charlie Hebdo som vet hva journalistikk handler om: Det å fortelle sannheten – ikke minst når den er ubehagelig og kontroversiell.

Rettssak

Et av de skarpeste øyeblikkene i filmen er når Charlie Hebdos advokat spør de muslimske saksøkerne om de ønsker å bli behandlet som enhver annen religion i Frankrike. Han tar så frem en rekke karikaturer som er publisert i avisa de siste ti årene og som er atskillig mer sjokkerende og hardtslående – rettet mot kristendommen, jødedommen og buddhismen. ”Inntil nå har disse blitt behandlet ti ganger tøffere enn islam, men hvis dere vil ha likebehandling, tar vi dere på ordet.”

Selv er ikke Daniel Leconte i tvil om at Charlie Hebdo gjorde rett i å trykke tegningene.

– Jeg har hele tiden vært overbevist om at hvis ikke de hadde dratt i gang denne debatten, ville de høyreradikale ha gjort det. Det er utrolig viktig at denne debatten tas av de demokratiske kreftene. Hvis man ikke kan opptre som Charlie Hebdo i ytringsfrihetens navn og forsvare våre verdier, ville vi risikere at hele demokrati- og religionsdebatten avsporer og går sur – slik den har gjort i Nederland med Geert Wilders. Vi kan ikke leve i et land hvor folk ikke tør ytre seg fordi konsekvensen er drapstrusler. Hvor vil det føre oss? Vi må reagere før det er for sent. Jeg ønsker ikke at vi ender opp i et ”clash of civilizations”!