Husker du den lange åpningsscenen i mesterverket Nader og Simin – et brudd (Asgar Farhadi, 2011), hvor man diskuterer skilsmisse fram og tilbake i en fastlåst kamp? Tenk deg dette strukket ut i en hel film, der tautrekkingen pågår i en lang rekke rettsmøter over flere år, og du har Vivianes kamp.

Hun vil ut av ekteskapet med en ultrakonservativ ektemann, men han nekter plent og israelsk lovgivning krever mannens samtykke.

Vivianes kamp er unektelig velspilt – Abkarian imponerer nesten aller mest som den fåmælte ektemannen, hvis ansikt er stivnet i en maske av trassig forakt – og arbeider seg engasjerende og metodisk gjennom tematikken. Jeg er likevel fristet til å spørre med den avdøde filmkritiker Harald Kolstad: Hvor er filmen? Jeg må innrømme at det ble mer og mer enerverende at hele handlingen utspiller seg i det samme trange rettslokalet, med kun korte avstikkere til korridorene utenfor. Det hele er filmet på aller mest elementære vis. Man kan naturligvis si at alt dette reflekterer Vivianes innesperring i ekteskapet, men undertegnede ble etter hvert ganske nummen av filmatisk underernæring. Man spør seg selv om dette materialet virkelig egner seg som film og heller hører hjemme på teaterscenen.