– Alle de som har reist hit har sett
Casanegra, sier en de marokkanske gateguttene til avisen Dagens Nyheter. – Du kan spørre hvem som helst.

– Jeg hadde ingen aning om at
Casanegra har hatt en slik påvirkningskraft, sier Nour-Eddine Lakhmari til Cinema. – Jeg er litt overrasket over artikkelen. Det er morsomt at de anklager
Casanegra  som den viktigste grunnen til at disse unge fattige marokkanerne innvandrer til Sverige … det lukter veldig politikk.

Alle har sett filmen

Dagens Nyheter har intervjuet en av de marokkanske gateguttene. Han sier til avisen at drømmen om Sverige ble født etter at han hadde sett
Casanegra . En av hovedpersonene i filmen får et postkort fra Malmö der hans onkel bror.

– Det var da jeg fikk dette bildet av Sverige som verdens beste land. Du kan snakke med hvilken som helst marokkansk gutt – alle har sett filmen, sier den marokkanske gategutten til Dagens Nyheter.

Filmen
Casanegra (2008) handler om de to marokkanske gateguttene Adil og Karim i Casablanca. Mens Karim forelsker seg i en overklassekvinne, forsøker Adil å skaffe seg penger for å reise til Sverige der han har hørt at man kan kjøpe arbeids- og oppholdstillatelse. I sin jakt på lykken drives de to vennene lengre og lengre inn i kriminalitet.

Lever på gata

Mer en tusen marokkanske gatebarn har reist til Sverige de siste tre årene – og det er en økende strøm som av dem som lever på gaten i Stockholm, Göteborg og Malmö. Mange av dem forsørger ved hjelp av kriminalitet. Bare i Stockholm fylke  er over fem hundre hjemløse gutter tatt for blant annet tyveri, narkotikaforbrytelser, mishandling og ran de siste tre årene.

I håp om å få bli i Sverige har 1.100 marokkanske gutter søkt asyl, men bare et tjuetall er innvilget. Problemet for svenskene er at Marokko nekter å ta i mot gateguttene, og dermed blir de – levende på gata i svenske storbyer.

 

Skulle foregått i Oslo

Nour-Eddine Lakhmari har tidligere fortalt Cinema at historien egentlig skulle foregå i Oslo:

– Jeg hadde skrevet manus om gategutter i Oslo. Filmen fikk ikke finansiering, så jeg tenkte – hvorfor ikke gjøre det i Casablanca? Det er ikke immigranter der, men det er stor arbeidsledighet. Det er helt andre koder i Marokko. Man bor hjemme hos sine foreldre også som voksen, og folk sliter med skyldfølelse når de ikke kan hjelpe familien med penger. Kodene er annerledes, men opposisjonen mot samfunnet og volden er den samme. Det er et universelt tema. I Norge har man akseptert det, mens i Marokko har man skjøvet problemene under teppet. Der blir jeg kritisert for å være for vestlig – og representere norsk dekadanse, forteller filmskaperen som også fikk islamistene på nakken og de forsøkte å stoppe filmen.

– Marokkanere leser ikke så mye bøker og aviser, men de ser mye film, og i Marokko bidrar filmen til samfunnsdebatten.

Filmen var for øvrig Marokkos Oscar-kandidat i 2009.