Henrik Martin Dahlsbakken er en av Norges mest produktive og interessante regissør. Siden 2015 har han laget intet mindre en fem filmer. Nå kommer han med sin største film – en norske julekomedie inspirert av Love Actually.

Ved å operere i lavbudsjettlandskapet, og med en mentalitet om å bare få ting gjort istedenfor å vente på pengene har han lagd filmer i alle mulige sjangere og opplevd suksess.

Nå er han klar med sin sjette, og det er julefilmen Gledelig Jul. Tross den evige frykten for at kinoene på ny skal stenge tok CINEMA en hyggelig prat med Henrik Martin Dahlsbakken i anledning hans nyeste film.

Når en annen står for manuset

Gledelig Jul markerer et nytt kapittel for Dahlsbakken. Det er første gang han regisserer en spillefilm hvor han selv ikke står for manuset. Erlend Loe er mannen som har skrevet filmen, basert på en idé av Dahlsbakken selv.

– Hvordan var det å lage en film du selv ikke hadde skrevet?

– Det var ganske likt. Nei, det er feil å si ganske likt. Men siden det var opprinnelig min idé. Så føltes det som at det kom fra meg. Jeg har vært med på hele prosessen, idéfasen og hele manusprosessen. Selv om det er Erlend som har skrevet så har jeg vært veldig delaktig i hele arbeidet. Jeg kjente universet, karakterene, stoffet veldig godt da jeg gikk i gang med det. Samtidig så merker jeg jo på dialogen og sånn at det er hans penn.

Å jobbe med en forfatter av Erlend Loes kaliber lærte Dahlsbakken mye av.

– Det var jo ekstra gøy å jobbe med han for han er jo en veldig flink forfatter. Det var deilig å jobbe med en som er bedre enn meg til å skrive og samtidig kan sparre med. Det blir et gjensidig tillitsforhold. Det har vært inspirerende og noe jeg har lyst til å gjøre mer av egentlig.

I Gledelig Jul har Henrik Mattin Dahlsbakken fått skikkelige budsjett og en stort og solild skuespillerensemble.

Selv om ideen kom fra Dahlsbakken var han aldri i tvil om at det var noen andre som skulle skrive den.

– Jeg visste ganske tidlig at dette er ikke et prosjekt jeg skal skrive. Det var ganske tydelig. Tanken fra starten var å finne en forfatter som har lyst til å være med meg på det. Erlend Loe var den første vi spurte og han ja. Så det var litt tilfeldig.

Å ha et manus skrevet av Erlend Loe gjorde at Dahlsbakken tok mer hensyn til selve teksten.

– Jeg vil si at jeg vernet mer om dialogen enn det jeg vanligvis gjør. Når jeg har skrevet selv så har jeg vært mer sånn, gjøre dette til ditt eget. Ikke tenk på at du skal si ordrett det som står. Det er mer et grunnlag for videre arbeid. Mens her var jeg mer opptatt av å beholde Erlend sine ord. Det var fordi mange av dialogene var så godt skrevet, så det var viktig å verne om det.

Stort rollegalleri

Dette er jo første gang hvor du jobber med et så stort rollegalleri. Hvordan var det?

 – Det var gøy. Det var fine folk å jobbe med. De kommer med så mange fine innspill. Man er heldig når man jobber med så mange dyktige komikere. Da får man mye gratis.

Selv om det var en problemfri og fin produksjon, var det mest kompliserte i manus- og klippeprosessen.

– Å holde styr på og forsøke at alle disse karakterene fikk linjene sine til å gå opp. Alle skal ha sin lille historie. Så det jobbet vi med i manus. Og styrket noe av det under opptak også. Med innspill fra skuespillerne. Det var hvertfall veldig gøy.

Større budsjett

Gledelig Jul er Henrik Martin Dahlsbakkens største film per dags dato. Selv om det var mer penger å hente, syns han det ikke var så veldig annerledes.

– Det føltes ganske likt. Bortsett fra at, ja man hadde mer penger, så man hadde fler folk på sett enn det jeg har vært vant til. Vi hadde ikke så mange flere dager heller. Vi hadde tjuefem opptaksdager. På En affære hadde vi tjue. Så fem dager til her da. Skuespillerne er jo også dyrere. Så det hadde en innvirkning.

Selv om det er en stor julekomedie så var fortsatt ideen å lage en Henrik Martin Dahlsbakken-film.

– Litt av greia var jo at Nordisk Film skulle finansiere en film som var bygget på min metode i forhold til de tingene jeg har gjort. De kjøpte jo meg og mitt team. De ville lage en kommersiell film som ikke kostet så mye. Det var litt av tanken. Jeg fikk ekstremt mye frihet. Det var jeg som håndplukket folk både foran og bak kamera. Så det var jeg som rigga det til. Så det føltes trygt og fint. Fikk masse tillit.

Gledelig Jul er Henrik Martin Dahlsbakkens største film per dags dato.

Julekomedie

Hvordan kom tanken om å lage en julefilm?

 – Det startet med ideen om å lage en julekomedie for voksne. Det har ikke blitt gjort før i Norge. Og det å kunne lage noe litt amerikansk. Å tørre at det skal være litt larger than life. Selv om det er veldig norsk. I universet og tonen og alt sammen. Men at man tørr å dra til litt i form av sjangergrep.

Det var viktig å ikke skulle lage en komedie med litt brodd.

– For å være helt ærlig så syns jeg norske komedier fort kan bli litt tannløst. Litt for snilt. At det bare skal være jovialt, folkelig og koselig. Julefilmer spesielt. Men her er tanken å lage en film med litt brodd. At det er dysfunksjonelt. Det er ikke bare fryd og gammen. Det er også litt vondt og vanskelig. Det er ikke bare hyggelig for alle.

Det var viktig å prøve å få frem en norsk jul og alle dens utfordringer.

– Det å prøve å skildre den ensomheten folk kan føle på. Den utenforskapheten og alle disse tingene. Hvor mye sære behov, og at folk kan slite med å komme overrens innenfor familiene. Så blir man tvunget til å forsøke å gjøre det. Ta den norske julefeiringa på kornet på godt og vondt. Det har vært både Erlend og min sin ambisjon.

Selv om det til syvende og sist skal være en julefilm.

– Men selvfølgelig så skal du levere en julefilm hvor folk går ut av salen og har det er varmt, koselig og julete. Men veien ditt kan være litt trøblete og det tenker jeg er bra.

Love Actually møter Wes Anderson

Hadde dere noen inspirasjonskilder når dere lagde filmen?

 Love Actually. Men også litt sånn Wes Anderson faktisk. Litt The Royal Tenenbaums-aktig. Men ikke dratt så langt som den i formspråk. Men at det er litt corny og rart. Erlend Loe er jo glad i det. Det er jo et snodig karaktergalleri. Det er veldig forskjellig typer som sammen tror jeg fungerer veldig godt.

Det er viktig for å Dahlsbakken å ikke begrense seg når man først skal gjøre det den måten.

– Jeg er opptatt av at man bare skal tørre å klinke til. Så lenge det gjøres ektefølt og genuint lykkes man det. Derfor er gode skuespillere alfa og omega. Ellen Dorrit Petersen blant annet spiller jo en spesiell karakter. Hun har aldri gjort det før. Hun spiller alltid veldig nedpå. Men her var bestillingen å bygge det på Sylvi Listhaug. Hun snakker sånn sunnmørsdialekt, og er den typen.

Det er gøy å gjøre sånne ting. Ikke være redd for å gå for langt. Gå all-inn. Så får andre bedømme om vi lyktes med det. Det syns jeg er gøy da.

Liker å jobbe i forskjellig sjangere

Du hopper jo fra sjanger til sjanger, er det et bevisst valg?

– Det starter med historien. Så forsøker jeg å finne et formspråk og et utrykk som kler den historien. Men jeg er jo selv veldig glad i sjanger fordi man får leke seg mye mer da.

Dahlsbakken er opptatt av å få komedier til å treffe på et dypere plan.

– Jeg liker godt komedie. Jeg syns det er gøy å le. Jeg er god på å få varme inn i det. Som gjør at det føles genuint og det kan berøre på et dypere nivå. Komedier kan fort bli litt lettbeint. At det blir litt for fjollete slapstick. Man kan bruke slapstick grep og likevel få det til å føles ekte.

Det er likevel en annen sjanger han trives best i.

– Men det jeg syns er gøyest er thrillere. Horror. Det mørke. Det er der jeg trives best. Men det er litt deilig å gjøre komedier inni mellom. Å få renset litt.

Dahlsbakken fortsetter: – Jeg tenker ikke at nå har jeg gjort komedie så nå må jeg gjøre noe annet. Men jeg styres ofte av at jeg ikke vil repetere meg. Også er det enkelte historier jeg trekkes mot da. Jeg er ikke altetende på noen som helst måte. Det er veldig tilfeldig. Det er faktisk det.

Skummelt å la ideer ligge for lenge

Selv om Dahlsbakken har mange ideer syns han ikke det alltid er så gunstig å la ting ligge for lenge. Noe som kan forklare hvordan han har blitt så produktiv.

– Noen manus har jeg jobbet med i flere år. Men da har de ofte ligget mens man gjør andre ting. Da får man litt avstand til det. Men det er ikke alle prosjekter hvor jeg syns det er så gunstig. For jeg forandrer meg jo. Vi mennesker forandrer oss. Så da kan man fort komme tilbake også vil man ikke gjør det lenger. Det er noe med at det må gjøres der og da for at jeg skal ha den lysten som trengs for å lage en film. For å stå i det så lenge.

Han fortsetter å fortelle om at tid ofte kan være en hindring for prosjekter.

– Noen prosjekter kan ha godt av å modnes. Men det er ikke alle som har så godt av det altså. Det som er faren er at det vannes ut, i den her mølla av ulike synsere som kommer inn å skal mene noe. Plutselig blir prosjektet noe annet. Den originale ideen er viktig. Grunnen til at vi opprinnelig skulle lage filmen. Det kan man fort glemme i det lange løpet.

Det er en evig læringsprosess

At det å lage film er en evig læringsprosess er det ingen tvil om. Dahlsbakken kan se tilbake på det han har gjort før og gremmes over forskjellig ting.

– Jeg har jo alltid vært opptatt av kvalitet, men så har jeg lagd filmer som jeg ser tilbake på at jeg ikke er så veldig fornøyd med nødvendigvis eller ting jeg skulle gjort annerledes i etterkant. Det er jo helt vanlig. Sånn er det med alt man gjør. Og det handler ikke om at jeg har dårlig tid. Det handler om at jeg ikke visste bedre. Jeg har fortsatt masse å lære, men det er sånn, man lærer mens man går.

Det er spesielt på manusfronten han kan se tilbake og ikke være nevneverdig imponert over det han selv har skrevet.

– Det er ting jeg har skrevet, som The Cave. Som er helt horribelt dårlig. Særlig første akten der er veldig dårlig skrevet. Den ser flott ut. Det er imponerende det vi fikk skutt. For det ser jo fantastisk bra ut. Selv i dag. Men når manuset ikke er godt nok, da skorter det jo på det. Dialogen, blant annet er tidvis ganske dårlig. Syns jeg da.

Og han merket allerede hvor mye bedre han hadde blitt under En affære.

– Men i En affære så syns jeg det er fantastisk bra dialog. Så man blir jo stadig bedre på ting. Men der burde jeg brukt mer tid på å utvikle hovedkarakterene i første akten. Det går litt for fort i svingene. Bli bedre kjent med henne, hva hun står for. Det visste jeg faktisk litt da, men hadde ikke penger til å skyte det. For vi hadde bare de tjue dagene. Så vi måtte ta et valg. Det er mange begrensinger man får, så gjelder det å finne friheten innenfor de begrensingene. Det er ikke bare bare.

Og det er ikke å komme utenom at det er det faktumet at han lager filmer og får muligheten til å gjøre feil som gir han muligheten til å bli bedre.

– Den filmen jeg gjorde nå er uten tvil det beste jeg har gjort. Det er psykologisk horror sjanger. Jeg har skikkelig troen på det vi holder på der. Nå har jeg kommet til et nivå hvor jeg bommer sjeldnere.

Hva føler du mangler i norsk film?

– Jeg skulle ønske jeg så sjangerfilm som våger å være ambisiøse på et kunstnerisk nivå. For de sjangerfilmene som lages de skal treffe et bredt publikum og være tilgjengelige og ufarlige. Det lages veldig lite sjangerfilm som våger å utfordre et publikum. Vi lager drama som utfordrer og det er vi flinke på. Men innenfor sjangerfilm så tør vi ikke. Det er ingen som er med på det. Når du ser internasjonalt så er det det som virkelig slår ann om dagen da. F.eks. «Parasitt». Det savner jeg.

Gledelig Jul har premiere 6. november.

Delta i diskusjonen