Filmen om Michael Edwards ”Eddie the Eagle”, hoppsportens klovn på 1980-tallet, kunne blitt en sjarmerende feel good-film. Det handler om underdogen – en liten mann med store drømmer. Alt fra barndommen drømmer Eddie om å bli idrettsstjerne og komme til OL. 

Han innser etter hvert at han mangler talentet for sommeridrettene og vender seg mot vintersport. Først til alpint, bare for å bli satt på sidelinjen av et klassestyrt ledelse som holder arbeiderklassegutten utenfor det fine selskap. Eddie gir seg imdlertid ikke. Han oppdager at det er hull i kvalifiseringsreglene innen hoppsporten. Pengelens setter han kursen mot Bayern for å satse på den. Med seg på laget får med seg en alkoholisert tidligere amerikansk hopper som trener (Hugh Jackman). Utrolig nok kvalifiserer Eddie seg til både VM i Oberstdorf i 1987 og OL i Calgary i 1988.

Regissør Dexter Fletcher forsøker å fortelle det hele med humor – til tider noe anstrengt. Uten Hugh Jackman hadde nok denne filmen aldri kommet på kino. Det er han som redder filmen med sitt skuespill. For her er det er mye å sette fingeren på. Manuset er pinlig tynt. Skuespillerprestasjonene hos mange av birollekaraktene er til å gremmes over. Når etterarbeidet i tillegg bærer preg av slurv og lettvinte løsninger blir det fint lite å gledes over; når Eddie går inn i sportsbutikken for å kjøpe hoppski, kommer han ut med slalåmski, flere av hoppscenene er til dels pinlig håndverk. Gjennomgående i hoppene ser det ut som han skifter ski flere ganger i svevet. Når han står på stillaset har ham på seg Kneissl-ski, i svevet står det Fischer under – før han i neste bilde i svevet har på seg ski med Fluege.de under. En ting er at han skifter ski to ganger i løpet av svevene, men han har også internettadresse på skiene lenge før internett var tilgjengelig.  Muligens pirk, men slikt slurv er med på å ødelegge filmopplevelsen.

Edddie var kjent for å lande på kulen. Det samme gjør filmen om ham.