Det er et bemerkelsesverdig drama debutanten Aasne Vaa Greibrokk har laget, med midler fra Norsk filminstitutts Nye veier finansiering. Manuskriptet er skrevet av Hilde Susan Jægtnes i samarbeid med regissøren, etter en teateride av Lars Noren. Et drama i fire akter, med fire par, i en alder av ca. 20, 30, 40 og 50 år. De er spilt av forskjellige skuespillere, det siste paret endog av en svensk mann og en dansk kvinne. Det forvirrer først, men interesserer etterhvert, ettersom problematikken er universell og Skandinavia ett språkområde. Man fristes til tenke på de store skandinaviske co-produksjonene, spesielt Hamsun-filmatiseringene, hvor språket spiller mindre rolle, ettersom skuespillerne er fremragende og dramatikken er near og godt formulert og fundert.

Ti år etter et opprivende brudd ankommer Sarah sommerhuset til sin eks-mann David. Han ønsker hennes hjelp til å fullføre skuespillet «Alt det vakre». Når hun får vite at det et kjærlighetsdrama om deres forhold, ønsker Sarah at han skal la det ligge. I fire ti-år har de to vært knyttet sammen i et spindelvev av motsetninger. På jakt etter en annen type samliv har de sabotert romantikken og overskredet hverandres grenser. I sommerhuset må Sarah motvillig erkjenne at under den kaotiske overflaten er forholdet deres fortsatt dypt forankret i humor, respekt, grenseløs ømhet og – kjærlighet.

Jeg fristes til å tenke på den franske mester-regissøren Eric Rohmer når jeg ser
Alt det vakre. Hans moralske fabler og sommer-historier har inspirert mange yngre europeiske regissører, sikkert også Vaa Greibrokk.  En romantisk fundert reise inn i eksistensialismen, parforholdet og det velkjente, ubalanserte og kanskje uunngåelige avhengighetsforholdet mellom mann og kvinne. David bruker  kvinnen til sin romanutvikling, men også som en krykke i teksten og i livet. I kontrast til dette kretser filmen mest rundt kvinnelig seksualitet og uavhengighet. « Jeg vil være med deg men også møte andre menn” uttaler Sarah i den første akten og har levd etter dette siden. Samtidig protesterer hun på at David vil bruke henne i sin tekst, som nå til overmål skal bli et teaterstykke! Å bruke sin nære kjæreste og samboer i egne tekster er også nå typisk mannlig, og knausgårdsk, med sin ego- og selvsentrerte vinkling.

David og Sarah er bibelske navn. Hva dette betyr er et åpent spørsmål som heldigvis overlates til seerne. David-navnet henleder også oppmerksomheten mot Ingmar Bergman, hvis film
Fanny och Aleksander pryder en vegg på sommerstedet, via en flott polsk plakat. Og Bergman, brukte han noe annet enn sitt opphav og sin familie i sine i alle fall senere verk?

Filmaktene følges kronologisk men har innslag fra tidligere sekvenser blandet inn. På en lang togreise et sted i Europa setter rollefigurene fra 1. akt seg sammen med de to fra 2., som er på selve reisen. Dette er fint utformet og blandet, og klippingen fungerer mesterlig. Her er det en kandidat til årets Amanda for beste klipp! Skuespillerne fungerer også utmerket, særlig de to i 1. og i 3. akt. Sistnevnte spilles av Andrea Bræin Hovig og Kristoffer Joner. Amanda til dem også!

I det hele er det et driv og en overraskende utvikling i denne filmen som overbeviser, selv om deler av dialogen kunne vært utviklet og i alle fall plassert i mer stimulerende omgivelser enn i det sedvanlige skandinaviske kjøkkenet, hvor oppvask og grønnsakskjæring tar vekk mye av dramatikken og dynamikken i samtalene. Hos Rohmer står eller sitter rollefigurene og drikker vin under dialogen. Skandinaver har fremdeles noe å lære av franskmennene. Men vi har kommet langt i det vesentlige, at film må handle om filosofiske, moralske og personlige spørsmål, noe
Alt det vakre er et fint eksempel på. Det skal bli spennende å følge dette nye talentet i fremtidige norske filmer!