Hans tidligere filmer omfatter titler som
Gitmo, Suplus og
Videocracy som han har presentert ved siden av sine professorale aktiviteter i Global Meda Studies ved Universitetet i Karlstad. Etter filmtema som berlusconism, Guantanamo og den globale konsumjaget, er det svenskenes forhold til individualismen som er tema i Gandinis nye film. Den har deltatt både ved Stockholms filmfestival og i Cph:dox.

«For meg som har vokst opp i Italia har det alltid vært vanskelig å forstå at uavhengigheten og autonomien er så livsviktig for svenskene», sier han i et intervju. Men baksiden av dette, noe som også filmen tydelig viser, er at mange svensker dør alene, de har ligget opp til to år uten at noen har merket det. Privatlivets fred og bankenes autogiro må ta mye av skylden.

Ensomhet

Filmens starter med arkivmateriale fra februar 1972, da en gruppe svenske politikere så for seg en ny visjon for fremtiden. Målet var et samfunn med selvstendige individer, uten behov for tradisjonelle familiestrukturer. Et manifest ble skrevet, der det ble fastslått at kvinner ikke skulle være avhengige av menn, eldre ikke av sine barn og tenåringer ikke av sine foreldre. Førtito år senere topper Sverige den internasjonale statistikken hva gjelder mennesker som lever alene. Hver fjerde menneske dør også alene.

Om dette har etnografen og regissøren Erik Gandini laget en fascinerende film. Han tar utgangspunkt i kanskje det mest ensomme av alt, den assisterte befruktningen hvor ensomme kvinner kjøper sæd i en bank, får det sendt hjem innpakket i tørris med ferdig sprøyte og inseminerer seg selv med et sterkt ønske om å få barn men uten å ha en mann. I sentrum står sædbankens sjef som propaganderer for fenomenet som en sikkerhet for økt arbeidskraft og mot uønsket innvandring (sic)!

Fellesskap

I kontrast mot dette forteller Gandini om motsatsen til det ensomme Skandinavia, han drar oss med til Etiopia hvor en dansk kirurg driver en enkel og effektiv klinikk med mennesket i sentrum, mennesker som lever i et sosialt eller familiedrevet fellesskap, som aldri er alene og som hjelper hverandre i sin fattigdom. Ensomhet og velstand settes opp mot felleskap og enkel nøkternhet. Men svenskene (og nordmenn) deltar gjerne i felles aktiviteter, bare de har noe å utføre, som dugnader, leteaksjoner etc. Det sosiale linkes til det handlings-messige, det å løse pro-blemer, det å lykkes.

Gandini bruker en form for cinema direct teknikk, koblet med en voice over som elegant fører oss gjennom de sosiologiske og etnografiske betraktningene. Hans stil er nøktern, det er vi som tilskuere som tar stilling til kontrastene. Innledningsvis er det en utstrakt bruk av arkivmateriale, etter hvert er det betraktende bilder som underbygger og beriker fortellingen. Av og til kan det bli noe langsomt, jeg tenker uvilkårlig på gamle dagers skolefilm, men Gandini tar seg fint inn igjen i sine overraskende og poengterte fortellinger. En innvending mot filmen er imidlertid at diskusjonene uteblir, det overlates helt til tilskuerne.

Sosiale relasjoner

I filmen presenteres vi også for et interessant intervju med sosiologen Zygmunt Bauman, som hevder at vestens ønske om uavhengighet  produserer mennesker som ikke lenger har evnen til å sosialisere seg. Gandini hevder at dette området også kan bringes inn i innvandrerdebatten, dagens innvandrere kan, med utgangspunkt i sine egne bakgrunner, lære oss meget om livsstil, familie- og sosiale relasjoner.

Sterkest gjør kanskje Baumann og Gandinis definisjoner av Vestens mantra om å lykkes, det handler kun om å løse problemer, ikke om å få livsglede eller verdier.

Filmen har absolutt sin styrke overfor skolenes og i kinoens tilbud til innvandrerfamilier og pensjonister. Med debatt og servering! Lykke til.