19 ungdommer, hvor tolv var under 18 år, ble tiltalt for grove ran av andre unge i Groruddalen. Dette førte til den hittil største rettssaken mot mindreårige i Norge.

Jon Haukeland følger i filmen Barneraneren en av det tiltalte, Noah og hans nærmeste venner Tim og Hachim som alle er involvert  i ranene.

Det er ikke noen klassisk dokumentar han har laget – mer en dramadokumenter hvor han har gjenskapt hendelsene sammen med de involverte.

– For meg handler filmen først og fremst om det dilemmaet rettssaken fører Noah opp i, gjennom at han blir tvunget til forlate vennene sine på Haugenstua og flytte til faren sin i Bærum. Hvis man må forlate alt og alle man har vokst opp med kan man da fortsette å være seg selv, og hvis man ikke er seg selv, hvem skal man da være, er problemstillingen Noah forholder seg til gjennom hele filmen.

Megling

– Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lage en dokumentar om hva som skjer i ungdomsårene og var på jakt etter en hovedperson å følge. Parallelt med at jeg castet til filmen ble jeg invitert av Røde Kors, som har noe som kalles Gatemeglerne.

Gatemeglerne i sin undervisning den gamle filmen min Reunion som handler om konflikten i Kosovo og bruker den aktivt i undervisningen om konflikthåndtering. Jeg ble invitert til Grorud, hvor ungdom melder seg på disse gatemeglerkursene – og så er den noen som ikke melder seg på, men blir sendt dit som en del av samfunnsstraff.

– Noah kom inn i rommet. Han kom veldig seint og jeg skjønte at han ikke hadde så veldig lyst til å være der, men jeg så med en gang at han hadde jeg veldig lyst å bli kjent med – og så begynte vi å prate. Han fortalte at han var der som en del av en kontrakt han hadde med politiet om å delta i et prosjekt med oppfølgingsteam som innebærer at han slipper fengselsstraff. Kontrakten med politiet innebærer streng sosial kontroll, og at han flytter bort fra vennene i drabantbyen Haugenstua og til et nytt miljø hos faren i Bærum. Samtidig oppstår et personlig dilemma for ham; skal han redde seg selv og svikte barndomsvennene Tim og Hachim? Filmen følger Noah gjennom rettssaken og kampen for å finne ut hvem han skal være i tiden etterpå.

– Jeg fortalte Noah om Kosovo-filmen og så sa han at «det er ikke bare i Kosovo det er slike konflikter –det er masse konflikter i Groruddalen også – og det burde du lage en film om.» Det vil jeg gjerne sa jeg, men jeg kan ingenting om Groruddalen – så da må du hjelpe meg.

Fant tonen

Jon Haukeland sier han møtte en femtenåring som hadde en slags modenhetsnivå som var veldig spennende: – Han hadde evnen til å snakke om sin situasjon og hadde mange ting han hadde lyst å snakke om. Vi fant veldig tonen og kom på at jeg kunne lage en film som viste verden ut fra hans perspektiv. Men jo mer han fortalte, jo mer usikker ble jeg om jeg kunne gjøre dette prosjektet med ham. Det var mange grunner til at jeg følte at jeg ikke kunne lage en tradisjonell dokumentar. Hovedgrunnen var at det var så mye vold og indre justis i dette miljøet og at det ville ikke gjøre hans situasjon noe bedre at det kom ut at han laget en film med meg når jeg filmet ham på Haugenstua eller på Stovner. Det vi bestemte oss for var at vi skulle treffes en gang i måneden inne byen eller hjemme hos meg og så skulle han fortelle meg hvordan han opplevde ting. De første månedene snakket vi bare. Så fikk jeg lov til å filmen under rettssakens siste dag – domsavsigelsen. Lenge hadde jeg jo ikke noen opptak. Etter hvert fikk jeg lov av foreldrene til å filme og vi begynte å gjøre opptak.

– Det er jo ikke noen klassiske dokumentar. Her har du gjenskapt og regissert scener som i en spillefilm?

– Jeg har prøvd å lage en ganske stram fortelling med scener som om det var en spillefilm, men lar de som har opplevd det selv spille ut scenene.

Etter at barneranersaken var over i 2014 ble det litt forandring i situasjonen på Haugenstua – det ble litt roligere. Den sommeren begynte vi opptakene. Jeg lot dem spille ut uten for mye regi. Samtidig skjedde det veldig mye parallelt. Selve barneranersaken blir første akt, så kom den avtalen han gjorde med politiet som jeg skjønte ganske tidlig ville få store konsekvenser for ham.

Da så jeg den vennskapshistorien som lå der og at det ville bli mer en film om det enn om kriminalitet. Jeg forfulgte det sporet og traff også vennene hans i Bærum og så at også de var fine folk som jeg kunne jobbe med. Jeg har ellers lagt vekt på at folk spiller sine egne roller. Så politifolkene og møtene med oppfølgingsteamet  i filmen er ekte.

Det var viktig at han som hadde blitt ranet, i det ranet som Noah ble dømt for, også ville være med I filmen. For meg som filmskaper ga det filmen en ny dimensjon at også offeret fikk være med å rekonstruere hvordan ranet var blitt gjort og hvordan det hele foregikk.

Politiet har vært veldig imøtekommende. De har en åpenhetstankegang rundt det de gjør som er veldig viktig.

– Hvordan har det gått med Noah og kameratene i ettertid?

– Det gå bra. Det har vært veldig fint å jobbe med dem og filmen har gjort at de er blitt mer observante på sin egen situasjon. Det har vært en modingsprosess for dem å være med på og fortelle sin historie. Noah har praksis på skole, Tim er lærling på bilverksted og Hachim jobber som danseinstruktør.