Ved hjelp av fiks redigering, glatt musikk og stilig produksjonsdesign gjør Nocturama det en det den ikke burde gjøre: den får terrorisme til å se kul ut.

Bertrand Bonellos to siste filmer, Saint Laurent og House of Tolerance, var begge frodige periodedrama om skjønnhet og dekadanse, med overdådige kostymer og  ditto  produksjondesign. Nocturama handler om kollektiv dystopi – og setter den ut i livet på urovekkende måter. Med tanke på terrorhandlingene som har vært i Paris de siste par årene vil nok enkelte finne denne filmen både uanstendig og uansvarlig.

I filmens innleding møter vi en rekk unge mennesker spredt ut over hele Paris. De ser ikke ut som de terroristene som vi vanligvis ser i media. De vi møter i filmen kunne like gjerne vært dine naboer – eller kundene på Kaffebrenneriet. De reiser med metroen, utveksler blikk, leverer pakker og dumper mobiltelefoner –før vi opplever en rekke eksplosjoner i viktige bygninger over hele Paris og terroristene søker tilflukt i ett nattestengt eksklusivt kjøpesenter.

– Vi gjorde det vi måtte gjøre, hevder en av de vakre tenåringsterroristene i filmen, men gir oss ingen forklaring.
Nocturama er et portrett av radikal vold som har nesten ingen likhet med terrorismen slik vi kjenner den. Likevel, noen ganger føles alt mer virkelig, nettopp av den grunn. Det er ingen tvil om effekten er bevisst.

Bonello utforsker den universelle følelsen av å finne meningen med livet. Du kan ikke bare vokse opp, du må være en del av noe, selv om det å avslutte livet er den eneste måten å føle at du virkelig lever.