(THESSALONIKI) Med Ruben Östlund-retrospektiv og hovedpris til Jens Assurs Ravens, bar årets utgave av Thessaloniki internasjonale filmfestival preg av at Sverige er en sterk filmnasjon for tiden.

I november tok Cinema igjen turen til Hellas’ største filmfestival, som finner sted i landets nest største by Thessaloniki. Her kan man få med seg det siste og beste av film fra Hellas og Balkan-regionen, men også mye god film fra hele resten av verden. Festivalen har både et internasjonale konkurranseprogram og et Open Horizons-program med fokus på nyskapende uavhengig film, samt en rekke spesialvisninger.

Ikke sjelden gjør nordisk film seg bemerket på Thessaloniki International Film Festival, om enn oftere filmer fra Sverige, Danmark og Island enn fra Norge. Riktignok var Norge representert gjennom Alexander Paynes fornøyelige og originale
Downsizing, som delvis utspiller seg i vårt stolte fedreland (med den greskættede regissøren tilstede på festivalen). Men årets utgave av festivalen bar kanskje aller mest preg av at Sverige er en sterk filmnasjon for tiden, med både retrospektiv og hovedpris til henholdsvis en svensk filmskaper og en svensk film.

 

Ruben Östlund-retrospektiv

I år viet festivalen nemlig et eget retrospektiv til Ruben Östlund, som jo stakk av med selveste Gullpalmen i Cannes seks måneder tidligere for
The Square. I tillegg til at festivalen viste samtlige av hans spillefilmer, holdt den svenske filmskaperen en interessant og underholdende masterclass for festivalpublikummet i Thessaloniki, hvor han blant annet viste YouTube-videoer som på ulike vis har inspirert ham.

På festivalens avslutningsarrangement deles det ut mange priser av nesten like mange juryer, med Golden Alexander ”Theo Angelopoulos” (oppkalt etter både den historiske kongen Aleksander Den Store og den greske filmskaperen Theo Angelopoulos) som den gjeveste. I år gikk denne prisen til svenske Jens Assurs langfilmdebut
Ravens (originaltittel
Korparna). Filmen er et stilsikkert, lavmælt og dystert drama med thrillerelementer, som utspiller seg på den svenske landsbygda på syttitallet. Her gjør Reine Brynjulfsson meget mulig sitt livs rolle som ordknapp bonde av den gamle skolen, som er fast bestemt på at den motvillige eldstesønnen skal overta familiegården. For rollen fikk Brynjulfsson vel fortjent prisen for beste mannlige skuespiller i Thessaloniki.

 

Også priser til iransk og dansk film

Andreprisen Special Jury Award – Silver Alexander gikk til den iranske filmen
No Date, No Signature, regissert av Vahid Jalilvand. Denne filmen forteller om en lege som havner i et vanskelig moralsk dilemma etter at han kolliderer med en ung gutt, som tilsynelatende har klart seg fint – for så å oppdage at det samme barnet dukker opp død på sykehuset dagen etter. Selv om filmen ikke er fullt på høyde med Asghar Farhadis Nader og Simin – et brudd og Fortiden, har dette velfortalte og fengslende dramaet en lignende fortellerstruktur, der nye historieelementer stadig setter den intrikate situasjonen i nytt lys. Filmen fikk også filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris for beste film fra det internasjonale konkurranseprogrammet.

Special Jury Award for Best Director – Bronze Alexander gikk på sin side til islandske Hlynar Palmason for hans langfilmdebut
Winter Brothers (
Vinterbrødre). Dette dansk-islandske dramaet, som tidligere har stukket av med hele fire priser i på filmfestivalen i Locarno, forteller om to danske brødre i et gruvearbeidermiljø gjennom en kald vinter.
Winter Brothers er en dunkel, formsikker og tidvis surrealistisk film med et uttrykk som kan føre tankene til Andrej Tarkovskij, men som mest av alt plasserer regissør Palmason som en forfriskende og svært spennende ny fortellerstemme i det nordiske filmlandskapet.

 

Britisk høydepunkt

Publikumsprisen for beste internasjonale film gikk til skuespiller John Carroll Lynchs regidebut
Lucky, en sjarmerende og svært severdig dramakomedie fra en amerikansk småby med Harry Dean Stanton i det som skulle bli hans siste rolle. Filmen, som kommer på norske kinoer i slutten av februar, kan også skilte med selveste David Lynch (som for øvrig ikke er i slekt med filmens regissør) i en artig og eksentrisk birolle.

Det kanskje største høydepunktet for undertegnede var imidlertid en film som ikke ble belønnet med noen pris på avslutningsseremonien. Den britiske filmen
Beast av langfilmdebutant Michael Pearce forteller om en ung jente (imponerende spilt av Jessie Buckley) som innleder et forhold til en mystisk outsider, mens en draps- og voldtektsmann går løs i det lille øysamfunnet. En intens, ambivalent og samtidig presist fortalt thriller om hva man nok kan kalle farlig begjær, med elementer fra både
Lady Chatterley’s Lover og
Bonnie & Clyde. I stemning og stilgrep kan filmen gi visse assosiasjoner til Andrea Arnold, mens tematikken kan føre tankene til William Oldroyds Lady Macbeth – en annen britisk debutfilm, som jeg selv var med å gi FIPRESCI-prisen på samme festival i fjor. Jeg har dessverre ikke hørt noe om at Lady Macbeth skal få kinodistribusjon her hjemme, men hører heldigvis nyss om at en norsk distributør har sikret seg
Beast. Det er i så fall veldig gledelig, da begge disse filmene fortjener å settes opp på norske kinoer.