I disse krenkelsestider er det bortimot umulig å manøvrere rundt minefeltet av alskens ting folk blir støtt av. Trent Haaga er en regissør som har omfavnet dette krenkelseshysteriet med intensjonelt kontroversielle filmer som
Deadgirl og
Cheap Thrills. Hans siste film,
68 Kill, ble nylig kåret til “Mest krenkende” på Boston Underground Film Festival, så vi tok en prat med den rebelske regissøren og spurte hvordan det føltes å motta denne prisen.

– Det var en ære å få prisen, men ikke det jeg prøvde på. Egentlig var
68 Kill mitt forsøk på å lage en typisk romantisk komedie, for å slå gjennom i Hollywood. Det var mange ganger hvor jeg ville dra det mye lengre, men jeg holdt meg selv tilbake, fordi målet var å nå et bredere publikum. Jeg vet at filmen fortsatt er helt sinnssyk, men den er ikke på langt nær så kontroversiell som Deadgirl. Likevel blir folk krenka. Jeg antar at hjernen min ikke er rett kalibrert, men det er helt greit for min del. Det siste jeg vil gjøre er å lage en film hvor publikum bare trekker på skuldrene og ikke husker hva de har sett. Så jeg vil mye heller at folk hater den.

– Du har også skrevet manus til den fabelaktige thrillerkomedien
Cheap Thrills. Hva var intensjonen bak denne?

– Jeg skrev
Cheap Thrills da jeg slet økonomisk. Jeg hadde akkurat blitt far, og kona mi lurte om jeg egentlig ville klare meg som filmskaper, eller om det var på tide å gi opp drømmen. Vi visste ikke hvordan vi skulle få endene til å møtes, og jeg sa til meg selv: Hvis noen hadde tilbudt meg 20 000 dollar for å kappe av min egen finger, så ville jeg gjort det uten å nøle. Jeg innså at jeg ville gjort noen ganske grusomme ting for å få penger til å overleve på det tidspunktet. Og det ble starten av hele manuset.

 

Troma

– Du begynte din filmkarriere med å jobbe for Troma og lavbudsjetts-legenden Lloyd Kaufman. Hvordan fikk du foten inn Troma-døra?

– Jeg var stor Troma-fan da jeg vokste opp, og elsket deres anarkistiske tilnærming til filmskaping. På begynnelsen av 90-tallet jobbet jeg som journalist, og fikk lyst til å skrive en sak om Troma. Det viste seg at akkurat da lette Troma etter statister til filmen
Terror Firmer. Så jeg tok kontakt og sa at jeg ville skrive om dem, hvis de lot meg være en statist. Det fikk jeg lov til, og under innspillingen så var jeg alltid han som ble igjen og hjalp til å rydde opp, og ble venner med hele crewet. Jeg ble også venn med Lloyd Kaufman og ga ham noen manus jeg hadde skrevet. Til slutt spurte han om jeg kunne tenke meg å skrive
Toxic Avenger 4. Så jeg sa opp den ganske godt betalte journalistjobben, og begynte hos Troma.

Lloyd Kaufman har også gjort en lang karriere av å krenke. Hva lærte du av ham som historieforteller?

– Det som er så fantastisk med Lloyd, er at han kommer opp med en idé til en film, og sier “La oss trekke strikken helt ut, og se hvor det tar oss.” Det lærte meg om kunstnerisk frihet og å sette mitt stempel på ting, på tross av hva andre måtte si. Når Troma lager film, så møter de alltid på folk som sier “Nei!” “Nei, du får ikke filme her.” “Nei, du kan ikke ha en biljakt.” “Nei, det er ikke nok penger.” Men så finner de alltid en eller annen måte å gjennomføre det på likevel. Og det var en veldig verdifull erfaring.

En annen filmskaper som startet sin karriere hos Troma, er James Gunn. Han har tatt steget godt inn i Hollywoods blockbuster-land, og lager filmer med enorme budsjetter. Er det din plan, å følge i hans fotspor?

– Jeg vet folk sammenligner oss, for vi har begge laget filmer for Troma. Han skrev Lloyd Kaufmans første bok, og jeg skrev hans andre. Gunn jobbet på et videospill i Japan, og jeg jobbet på et annet japansk videospill. Men Gunn gikk over til store produksjoner, og jeg har holdt meg i dette lavbudsjettslandet. Og jeg vil mye heller lage slike små produksjoner resten av livet, enn å lage
Scooby Doo og
Guardians of the Galaxy. Jeg er nok litt mer punk rock, og derfor er Gunn mye mer suksessfull enn meg. Jeg har all respekt og beundring for hva han har fått til, og jeg er stolt av å kunne si at jeg kjenner ham, men det er nok ikke min reise. Jeg kommer til å fortsette å lage slike forskrudde småfilmer i en god stund fremover.

 

Morsomme tabuer

En gyllen tråd gjennom filmene dine, er ikke bare at du liker å krenke, men du er også veldig leken. Det virker som du alltid leter etter en underholdende måte å håndtere tabuer?

– Tusen takk! Det var fantastisk å høre. Som filmskaper forsøker du alltid å finne stemmen din, og det du beskriver er en stemme jeg har hatt i hodet mitt hele livet. Gjennom oppveksten så jeg mange fattige folk i dårlige kår, og hvis du ikke klarer å se tragedie gjennom en humoristisk linse, så blir du deprimert. Det skjer masse grusomme ting over hele verden, og alle vet at de skal dø, men du er simpelthen nødt til å se på det med galgenhumor. Man sier at en bitter pille er enklere å svelge hvis den er dekket med sukker, og jeg har flere dype beskjeder i filmene mine, men jeg vil levere dem på en underholdende måte. Ellers ville filmene mine bare vært deprimerende, og det tror jeg bare man kan komme unna med i Europa.

– Finnes det noen «hellige» tabu som du ikke ville harselere med?

– Det er ingenting jeg ikke ville skrevet om. Vi er i en dyster tid med sosiale medier, hvor folk bare er opptatt av å vise sine beste sider til enhver tid. Det er bare løgn. Kommunikasjon handler om å være ærlig, og noen ganger har vi mørke tanker. Det kan godt være at mange av disse mørke tankene er helt feil å ha, men da er det enda viktigere å få dem ut, ellers bærer du dem bare inni deg. Og hvis du begynner å sensurere deg selv, og fokusere på hva du ikke får lov til å si, eller ikke en gang tenke, da sliter du. Jeg kommer ofte på ideer som jeg forteller til kona mi, og hun sier at jeg overhodet ikke må finne på å skrive om noe sånt. Det har også skjedd at agenten min har lest manusene mine og spurt: “Hvorfor skriver du noe så sykt? Hva er galt med deg?” Og da tenker jeg alltid, AHA! Hvis jeg får den reaksjonen, så må jeg være på sporet av noe bra.

 

Kjønnsroller

All kunst er produkt av sin tid, og vi er nå i en merkelig krenka-generasjon, hvor alle blir støtt av alt. Hvordan påvirker det deg som filmskaper?

– Det der er veldig interessant. For når filmen min
Deadgirl kom ut, så fikk jeg masse anklager om at jeg var kvinnehater. Men filmen handler egentlig om misantropi og mannehat. Den viser jo noen ordentlig fæle tenåringsgutter, som misbruker en kvinne. Likevel så sier ikke filmen at det er flott å misbruke kvinner. Det som var spesielt, var at det nesten bare var menn som angrep meg. Det var menn som følte at de måtte signalisere til kvinner at “Dette er uakseptabelt”. Kvinnene derimot forstod greia og hadde ikke dette behovet. Og hvis du ser på 68 Kill, så handler den om en grusom dame. I dagens samfunn kreves det liksom at alle kvinner skal løftes opp og fremstilles som sterke, perfekte engler. Men hvis kvinner skal behandles likt som menn, så må man også innrømme at det finnes både gode og onde kvinner. De er jo bare mennesker, og det er dette som er likestilling.

– 68 Kill er basert på en bok. Gjorde du forandringer for å gjøre ting mildere eller drøyere i filmen?

– I boka er hovedpersonen en fyr som alle damer vil ha sex med, og det er en scene hvor en dame sier “Jeg skal fortelle deg det du vil vite, hvis du lar meg suge deg”. Da jeg leste det, lurte jeg på hva som ville skje hvis man snur på det, og sier “Jeg skal fortelle deg det du vil vite, hvis du slikker meg”? Da blir det plutselig en komedie. Hovedpersonen blir jo faktisk voldtatt flere ganger i filmen, men det er alltid humoristisk. Og det er en stor del av hva filmen egentlig handler om. For hvis rollene hadde vært omvendt, og jeg hadde laget en film om en kvinnelig karakter, hvor en mann sier “Du må suge meg for å få det som du vil” så ville jeg blitt lynsjet. 

– Så det handler ikke bare om å krenke for krenkelsens skyld?

– Overhodet ikke.
68 Kill er en slags innbruddsfilm med våpen, dop og penger, men under det hele ligger det et budskap om kjønnsroller. Det er noe jeg tenker mye på. Og hvis jeg ser på min egen familie, så er det min kone som tar alle avgjørelser. For mens vi menn må jobbe for å bli attraktiv på en eller annen måte, ved å få store muskler, bli rik eller morsom, så er kvinner bare født med det menn vil ha mest av alt i hele verden. Og DET er makt.

 

Motreaksjon

– Det er for øyeblikket flere andre filmskapere som også lager beksorte komedier hvor de leker med kontroverser på forskjellige måter, deriblant Macon Blair og Chris Morris. Tror du vi er på tampen av en slags opprørsbevegelse mot denne krenka generasjonen?

– Absolutt. Denne krenkelses-bevegelsen sprer seg som et virus, men det kommer alltid et antivirus. For når ting har blitt såpass ekstremt som det har blitt nå, så må det alltid komme en ekstrem motreaksjon. Pendelen svinger, og akkurat nå er den langt mot den ene siden, så det kommer nok til å svinge hardt i motsatt retning etterhvert. Egentlig ville det nok vært best for samfunnet om pendelen bare hang inn mot midten, men det ville jo ikke vært så spennende.

Trent Haaga er i disse dager aktuell med kjempemaur-filmen
It Came From the Desert, som nettopp har blitt sluppet på bluray og dvd.