Erik Poppes film
Utøya 22 juli ble med sine 250.000 kinobesøk en stor kino suksess i Norge. Hans skildring i sanntid av Anders Behring Breiviks terrorangrep 22. juli 2011 var en spennende beretning om hva som skjedde på øya, fortalt i en lang tagning. Breivik blir aldri nevnt ved navn, han blir bare sett en gang som en truende skygge i skogen.
22 July, regissert av Paul Greengrass (
United 93, Bourne-filmene, etc.), er en helt annen film, og hvis du vil, et utfyllelse av Poppes film. Her møter vi i innledingen Breivik, overbevisende spilt av Anders Danielsen Lie, når han forbereder sprengningsattakket mot regjeringskvartalet. Vi ser angrepet utført, vi følger terroristen når han kjører til Utøya – og i 20 intense og ubehagelige minutter opplever vi massakren.
Mesteparten av filmen handler om tiden etter at han er arrestert; om høringene, om rettssaken, om dommen. Samtidig følger vi den sterkt skadede Viljar Hanssen i hans kamp for å overleve, for å rehabilitere seg selv og hvordan det til slutt er han som i rettssalen holder en tale hvor han sier at «du er alene, vi er mange, du har ikke beseiret oss.»
I Erik Poppes film var karakterene fiktive. I
22 July har alle sine virkelige navn, fra Viljar til Stoltenberg. Seierstad og Greengrass har jobbet tett med overlevende og deres familier. De har fått deres medvirkning og de har behandlet alt med respekt. Volden under massakren er åpenbart stygg, men Greengrass har unngått å gjøre det for eksplisitt. Det er bare nedskytingen av Viljar som kan sies å være grafisk.
22 July er en typisk Greengrass-film, ofte fortalt med et nervøst håndkamera og en pumpende musikk i bakgrunnen. Og regissøren, som i
Jason Bourne-filmene viste seg å være en actionscenesnes mester, viser her at han også holder igjen når det riktig – selv om Utøya-scenene er stygge (de kunne umulig være noe annet, og når terroristen ankommer øya sitter jeg og føler ”at jeg vil virkelig ikke se det som nå skjer”), men de kunne ha vært mye verre.
Det har blitt diskutert mye om det er riktig å vise terroristens ansikt, om dette ikke gir Breivik den publisiteten han strever etter. Jeg er selv usikker på hva som er riktig – hvis det nå er mulig å ha en bestemt mening om dette. Her ser vi ondskapens ansikt, i Poppes film ante vi bare ondskapen som en skygge. De to filmene utfyller hverandre, det er helt unødvendig å sammenligne dem.
Filmen er spilt inn på engelsk. Jeg forstår motivasjonen bak dette, men det føles litt rart å høre norske skuespillere i et norsk miljø snakke engelsk med ulike varianter av norsk aksent.
22 July er en god film og fortjener å bli sett av mange, ikke minst av de i Norge som så Erik Poppes film. Poppes film føles imidlertid for meg som den beste av de to, fordi den både grep og sjokkerte.
Greengrass film er et rop om at vi alle må bidra til å forsvare demokratiet nå når det er truet på verdensbasis og høyreekstreme krefter presser de vanlige politiske partiene til høyre.
22 JULY
Regi: Paul Greengrass
Med :Anders Danielsen Lie, Jonas Strand Gravli, Jon Öigarden, Isak Bakli Aglen, Maria Bock, Torbjørn Harr, Seda Witt, Ola G Furuseth. Basert på Åsne Seierstads bok ”En av oss”. Längd 143 minuter.