Babak Jalali deltar i Gøteborg filmfestival med filmen «Fremont» i den internasjonal konkurranse. Filmen har blitt en favoritt blant kritikerne på festivalen. Handlingen følger en kvinnelig afghansk tolk i USA og utforsker temaer som migrasjon og kjærlighet.

GØTEBORG FILMFESTIVAL: Jalali har base i London, Paris, og Roma. Han har sitt opphav i Iran og oppvekst i London.

Han har levert flere prisbelønte filmer de siste ti årene. Det inkluder «Heydar: An Afghan in Teheran», «Frontier Blues», «Radio Dreams», «Land» og nå «Fremont». Babak Jalali skrev manuset til »Fremont» med den italienske manusforfatteren Carolina Cavalli.

På spørsmål om hvorfor filmen er i svart-hvitt, innrømmer Jalali at det var en instinktiv beslutning for å fremheve tonen og atmosfæren i filmen. Filmen handler en ung jente som blir fordrevet fra Afghanistan og starter på nytt i Fremont, Nord-California, som har den største afghanske befolkningen i Amerika. Siden den sovjetiske invasjonen på slutten av 70-tallet, har de kommet til Fremont i forskjellige immigrasjonsbølger.

Skam og skyld

Jalali, selv iransk-engelsk, forklarer sitt valg av det afghanske temaet som en personlig tilknytning til afghansk kultur og folk. Han ønsket å utforske skamfølelsen han opplevde som barn i Iran og den generelle mishandlingen av det afghanske folket.

– Det afghanske elementet i alle mine historier har sitt opphav i min første følelse av skam og skyld som barn i Iran. Vi deler historie, språk og kultur med en stor andel av den afghanske befolkningen. Jeg var vitne til den dårlige behandlingen av det afghanske folket av iranere. Som barn forsto jeg ikke hvorfor, og ingen kan forklare deg hvorfor. Familien min var også forferdet over dette. Det var denne sterke første forekomsten av skamfølelse, og siden den gang har jeg blitt tiltrukket av afghansk kultur og det afghanske folket. Selv da jeg flyttet til England, har det alltid vært i forkant av tankene mine, enten når jeg ser på nyhetene eller når jeg leser om historien deres.

Når det gjelder rollebesetningen, forteller Jalali om åpen casting-samtale for å finne hovedrolleinnehaveren Donya. Anita Wali Zada, en 22-åring evakuert fra Afghanistan, ble valgt til tross for manglende erfaring og begrenset engelsk, på grunn av hennes personlige forbindelse til Donyas historie.

– Jeg liker ikke audition. For å finne skuespillerinnen til å spille Donya, gjorde vi en åpen casting-samtale på sosiale medier og gjennom afghanske samfunnssentre. Vi fikk mange oppringninger fra unge afghanske kvinner over hele landet, men de fleste av dem var andre generasjons afghanere født og oppvokst i Amerika, så de snakket ikke språket godt og de snakket engelsk for godt. Anita Wali Zada sendte meg en e-post om at hun er 22 og ble evakuert på et av de flyene vi så på nyhetene i august 2021 da Taliban kom tilbake.

Hun hadde forlatt hele familien sin og begynte fra scratch i en veldig ung alder. vi bestemte oss for å kaste henne uten å ha sett henne fysisk.

Filmen utforsker Donyas migrasjon fra Kabul til Amerika og den følgende skyldfølelsen hun opplever. Jalali sammenligner dette med sin egen følelse av skyld da han som barn flyttet fra Iran til London. Han snakker også om Donyas opprør mot en pålagt skjebne, inspirert av lignende opprør han har observert blant iranske og afghanske kvinner.

– Med migrasjon, som flyktning eller ved valg, kommer det en følelse av skyld. Tankene dine går tilbake til folk som du forlot og som ikke har din frihet. Da jeg flyttet til London med min nærmeste familie som åtteåring, var storfamilien min fortsatt i Iran, og jeg betraktet meg alltid som heldig.

Donya i filmen, har jobbet som tolk for amerikanerne i Afghanistan og blir sett ned på av mange av aghanerne i Fremont. Det kan være vanskelig for utenforståene å forstå, men det er virkeligheten.

Er dette historien om opprør mot din egen skjebne?

– I mitt land, i Iran, så du det siste året hva som skjedde med kvinnene om hodeskjerfene. Det var de som sa: Jeg vil ikke ha denne skjebnen som har blitt påtvunget meg. Og som du så med iranske kvinner og afghanske kvinner, er dette opprøret mot en skjebne som i hovedsak fjerner valg. Noen kan bruke et skjerf hvis de vil. Det er et valg. Jeg synes ikke det skal påtvinges dem. En kvinne bør ha et valg om å holde noen i hånden hun ikke er gift med. Donya ønsker å ha det valget i sin egen skjebne. Og det er hun fast bestemt på.

Melankoli og humor

Selv om filmen tar opp alvorlige temaer, legger Jalali vekt på å inkludere melankoli og humor for å gjøre karakterene mer tilgjengelige for publikum. Donya, til tross for utfordringene hun møter som en fordrevet person, jobber på en lykkekakefabrikk i San Franciscos Chinatown.

– Mens Carolina Cavalli og jeg skrev filmen, var vi tydelige på at den skulle ha en blanding av melankoli og humor. Dette er egentlig en film om en fordrevet person, men ofte kan du ikke forholde deg til menneskene i slike filmer fordi de utelukkende fokuserer på de dystre realitetene. Vi ønsker å fortelle historien om en som har bagasje fra fortiden, men som også har besluttsomhet og har håp for det som kommer. Den absurde humoren gjør karakterene mer relatert til publikum. Donya som en 22 år gammel afghansk jente er ikke ulik en 22 år gammel jente fra England, Norge eller hvor som helst. Det du vil er å sove om natten, ha noe å gjøre i morgen, og finne noens selskap. Alt annet er en bonus.

Donya søker etter kjærlighet og klager ikke på jobben sin?

– Jobben er ikke den beste, men hun liker den. Carolina og jeg dro til Chinatown for å se en lykkekjeksfabrikk som turister. Det var fortsatt å bruke maskineriet som de hadde brukt i flere tiår, og jeg så at det kunne være estetisk fantastisk på film, men det var Carolina som så at det at Donya jobber i en lykkekakefabrikk var interessant, en jente på jakt etter muligheter selv er betrodd å skrive om mulighetene for andre mennesker. Dessuten er det kinesiske samfunnet i Bay Area lenge etablert, og en ny ankommet afghansk møte med et eldre etablert innvandrermiljø ville være et hyggelig samspill.

Vi ser ikke mye til selve byene Fremont og San Francisco i filmen. Jalali at det var et bevisst valg. Fremont, med sin betydelige afghanske befolkning, blir satt i kontrast til det ikoniske San Francisco, og dette reflekterer virkeligheten av dagliglivet i stedet for overdreven estetisering.

– Fremont er den byen med flest afghanere i USA. Mange mennesker i Fremont pendler for å jobbe i San Francisco. Med all respekt er Fremont en ganske intetsigende by, mens San Francisco er ikonisk. Jeg ville ikke få det til å virke som Donya går inn i den store vakre kosmopolitiske byen San Francisco og alt kommer til å bli fantastisk. Det er det sjelden. Du går på jobb og du klokker inn og klokker ut, det er ikke slik at hun kommer inn i San Francisco og ser de sterke lysene.

Fascinert av Amerika

På spørsmål om hvorfor Amerika fascinerer ham, deler Jalali sin erfaring med å bo i Midtvesten og observere endringer i holdninger og frykt mot annerledeshet. Han ønsker å utforske hvordan verden har endret seg og hvordan alle karakterene i «Fremont» føler seg fortapt eller ensomme.

– Jeg har bodd i lange perioder i Midtvesten. Enten det er Wyoming eller South Dakota eller Oklahoma, synes jeg disse stedene er like fascinerende og skremmende. Noe har skjedd i disse 35 årene hvor en følelse av frykt ble innpodet i de snille og imøtekommende menneskene her. De ble plutselig redde for annerledesheten. Media, tabloidene og politikerne har skapt en redsel. I Midtvesten fant jeg utrolig snille, imøtekommende mennesker – når jeg fortalte om min bakgrunn var det et skifte. Det var alltid veldig fascinerende for meg, fordi de var helt snille og anstendige mennesker, veldig imøtekommende, som iboende ikke hadde noe imot meg.

Til slutt understreker Jalali at filmen ikke er en klage over at alt var bedre før, men snarere at han utforsker endringene i verden og mulighetene for fellesskap, enten det er mellom flyktninger eller mennesker som føler seg malplassert.