Med «Et hjerte er alltid rødt» – filmen om bandet Imperiet, får du en tidsreise og en berusende post-punk roadmovie du ikke visste du hadde drømt om akkurat i år.

PÅ KINO FRA 3. MAI: Pluss litt til, for her er forhistorien og bakomhistoriene og akk, så klarsynte kommentarer fra frontfigur Thåström og alle bandets musikere og andre involverte, fire tiår seinere. Servert med fullblods intense Imperietlåter på hele runden, 25 stykker av dem er med og lager nærmest årgangsstemning hos de mange som har inkorporert disse sangene i egne hjerteslag. For det er noe med den lyden som tar bolig i deg og som du vet – Hjärtat har alltid rätt.

Populært og politisk

Filmen henter fram at Imperiet hadde flere kreative byks i ulike stilretninger og var en stund på søken etter sin egenart, selv om opplevelsen alltid underveis var preget av et gjenkjennbart thåströmsk sangunivers. Underveis handlet definitivt også mye om å ville være på hugget som rockestjerner, men de ønsket å holde avstand til det mest kommersielle salgs- og mediesirkuset. Det var ikke bare lett mens populariteten steg og de ble nærmest å regne som folkekjære, særlig med sine Taube- og Bellman-tolkninger. De hadde jo prøvd å gå egne veier; slettes ikke bli hyllet av den gemene hop, men havnet på Svensktoppen. Oi da.

Bandet sto fram med internasjonalt engasjement og lagde støtte-LP i kampen mot apartheid i 1985, året det ble arrangert en stor Live Aid-inspirert musikkgalla der Wiehe og Afzelius og et svært kobbel av kjente svenske artister var med. Der, midt blant artistene, kommer statsminister Olof Palme (ifølge filmens framstilling, uannonsert) fram på scenen og det er høydepunkt i klar svensk tale for ANC og for frigivelse av Nelson Mandela. 80-tallets Sverige var unikt politisk og internasjonalt, gløden var stor. Gallaen samlet 13 mill. kroner og regjeringen la på 5 mill. til ANC.

I kulissene ulmet andre politiske røster mot Palmes radikale stemme. Hans dager skulle snart være talte. Som vi leste dagen etter mordet; Sverige blir aldri det samme. Men først – og ut av den kulturelt/politiske rake røst hos regjering og kulturliv og i etterkant av ANC-gallaen i 1985 kom planen om Imperiet sin turné i Mellom-Amerika få måneder etter, i 1986. Bandets norske manager Arild Skrindo fikk kort etter gallaen et eget møte med Olof Palme om planene. Det var heftige tider for et svensk solidaritetsframstøt der det turnerende bandet etter hvert skulle erkjenne at de havnet midt i den kalde krigen.

Starten og slutten

Filmen starter med tre unge karer i den stockholmske drabantbyen Rågsved, de samler sine bankende opprørshjerter i bandet Ebba Grön og går via klubbscener til større arenaer med økende eufori. Eller nei, det er ikke helt riktig, for filmen tjuvstarter faktisk flyvende over nicaraguansk jungel med helikopter og vi er altså i 1986, tre år etter at Ebba Grön ga ut sin siste plate og Imperiet som treåring er midtveis i sin løpebane.

Det er mye god atmosfære i det rommet regissør Hellström har skapt i filmen. Folk gir åpenbart raust av seg selv når de dokumenterer og skratter eller ironiserer over små og store episoder. Thåström selv sier i filmen at tiden med Ebba Grön var den beste i hans liv. Men når Hellström så ville lage film om Imperiet, var det fordi denne epoken og 80-tallstidsånden burde vises fram, fordi det var en tid med et sterkt engasjement og var lite dokumentert.

The Clash, som nok bidro med inspirasjon til Imperiet, hadde gitt ut trippelalbumet Sandinista! Det var allerede i desember 1980 (halvannet år etter at Sandinistene gjorde revolusjon i Nicaragua). Så det var et klima for å slå på stortromma. Imperiet var etter hvert et fenomen for de store arenaer, de prøvde ut en karriere og plateproduksjon i USA. Det gikk mildt sagt dårlig. Nerven og lysten datt ut av bandet da de prøvde seg på engelsk og så uteble pengene, noe som fortsatt gnager bandets medlemmer. Reint lureri var det muligens, akkompagnert av sleipe avtalepartnere. Men spist er spist og verden gikk videre, et bra tegn både ved Ebba Grön og Imperiet er kanskje at de sluttet i tide, da de ennå hadde gnisten?

Innsidestemning

«Et hjerte er alltid rødt» en en film som åpent byr på testosteron og scenekick, det går fra småkrangling og vennskap i bandet til kleine intervjuer og reinspikka nerdesnadder, som når Thåström erter Stry Terrarie for manglende keyboardkunnskap og i samme refreng hyller den samme bandkompisen for særs morsomme ideer. Innside-følelsen er også der når saksofonist og keyboardist Per Hägglund, som var med i sluttfasen av Ebba Grön-epoken, forteller at han ved hjemkomst fra en lengre reise i Asia plutselig fikk vite at Imperiet var dannet og han enkelt og greit fikk beskjed om å kaste seg med på spillejobb. Straks!

Bassist Christian Falk hadde med seg en ikke-Ebba Grön influert stil inn i bandet, men nøt stor respekt og ønsket fornying musikalsk, stadig. Etter Imperiet var han blant annet anerkjent produsent for hip hop. Falk døde av kreft i 2014.

Da Fred Asp kom med i bandet som trommeslager var det også litt plutselig. De hadde fått avtale om å spille på klubben CBGB i New York. Om han kunne bli med? Nå? Uten øving. 22-årige Asp kunne jo ikke si nei til det.

Verdt å nevne er også episoden med USA-baserte Jeff Eyrich, han hadde produsert musikk med bandet Gun Club. Så var han på tur i Hellas, på øya Patmos. Der hørte han plutselig ut fra en veranda en låt med nettopp Gun Club, fra ei plate som ikke var utgitt ennå. Lang historie kort, han fikk vite at det var Per Hägglund som hadde lånt ut et opptak på kassett til kjæresten som altså var på øya. Vips ble det kontakt og Imperiet hadde plutselig en produsent a la Patmos. Eyrich sier i filmen at han likte bandets karisma. Han skal seinere ha vært sentral som inspirator til det som ble sangen Blå himlen blues.

Over Atlanteren

I Mellom-Amerika skulle Imperiet være budbringer for Sverige og vise verden at frihet, rettferdighet og menneskerettigheter var det som gjaldt. Dette skjedde i en tid Sverige hadde en så fri og sterk røst i internasjonal målestokk at det er vanskelig å forestille seg det nå i 2024. Med Olof Palme på talestolen var Sverige globalt en moralsk stormakt og Imperiets turné var et ungdommelig friskt og samtidig symboltungt verktøy i kulturutvekslingen. Bandmedlemmene forteller i filmen om sterke inntrykk. Men selv om de for lengst hadde tatt stilling for internasjonal solidaritet var det lite bekvemt for dem å være inneklemt i den offisielle folden som kulturbærere. Direkte møter mellom folk derimot, det gjorde susen. Full stemning, applaus og hjertevarme.

At svensk rock kom til Cuba, Mexico og Nicaragua var definitivt ikke vanlig. At de valgte å synge på engelsk var verken strategisk smart eller særlig fint. Folk flest trengte ikke og kunne ikke det språket. De kunne like gjerne ha sunget på gresk. Men følelsen, giret, volumet, de teatralske faktene og bevegelsene til Thåström med suggererende toner fra bandet gikk rett hjem.

Det skurret først litt på opptreden på Cuba, for der oppfattet åpenbart arrangører og vakter at dette var litt over kanten, for publikum slapp seg jo løs og danset. Dette ble bryskt slått ned på av vaktene og Imperiet avbrøt konserten. Lakonisk kommentar i filmen; de (arrangørene) var vel redd for vestlig påvirkning. I Mexico var det mye mer frislipp, med massiv jubel og ståhei. Til slutt var dagene i Nicaragua det som skulle bli nærkontakt med blodig alvor og i neste åndedrag, full sjarm i møte med folk. Bandet ble fulgt til et feltsykehus ved fronten. Skadde soldater kom inn mens de var der. Et stort antall unge regjeringssoldater var invitert til konsertene noen dager etter. De smilte, danset og sugde til seg energien. Nicaraguanere har mye musikk i livet i hverdagen, men her var det noe nytt og kraftig å hoie på, å danse til, å slippe seg løs i. Det var et enormt behov for å kjenne at noen langt borte fra kom og støttet dette folket med musikken og gløden sin, midt i krigen. Det var som Thåström sier i filmen; vakkert.

Forrige gang Nicaragua hadde hatt besøk av en stor artist utenfra var meksikanske Carlos Santana, det var i 1973 og det var som støtte til landet etter det massive jordskjelvet i desember 1972. Santana var også med på en Los Angeles-basert støttekonsert en måned etter jordskjelvet. Da var Rolling Stones headliner. (Utenomfilmisk fakta: Altså enda en påminnelse om at dette var et halvt århundre før Thåström skulle bli oppvarmer for Rolling Stones i Sverige i 2022).

Da Imperiet skulle spille sine tre konserter i Managua var det en knapp uke siden drapet på Olof Palme. På et stort folkemøte midt i Managua hadde Nicaragua erklært landesorg i tre dager. Palme var viktig for landet, det var basert på bistand og sterk politisk støtte, men også presentert med svensk rettesnor for reelle valg og demokratiske funksjoner. Basert på den svenske rollen ble Imperiet mottaker av kondolanser fra høy og lav. Rollen som offisiell representant var igjen litt uvant.

En spesiell følelse – tveegget som det kommenteres – var det også at de med den følelsesmessige bagasjen fra Mellom-Amerika i kroppen skulle til USA for å signere platekontrakt. De hadde bivånet Nicaragua og sandinistsoldatenes kamp mot den USA-finansierte opposisjonshæren Contras. Nå skulle de til USA og realisere drømmen. Kontrakt signerte de, men så begynte nedturen til hele bandet. Splittet syn på mye og kræsj med folk i studio. Om innspilling i USA sier Thåström at det var den eneste plate han ikke har hatt lyst til å gjennomføre. Hjemme rundet bandet av med Tiggarens tal og en turné som var ganske vellykket, tross at de hadde blitt enige om å slutte.

Spesielt nok var det etter at Imperiet hadde sluttet å spille sammen, i 1988, at Mikael Wiehe så gjerne ville ha med Imperiet til Nicaragua igjen. Ettersom Thåström alltid har hatt stor respekt for Wiehe, lot de seg overtale til å bli med, som del av en svær delegasjon. Det ble nedtur. Optimismen hadde dalt, folk strevde i Nicaragua, krigen hadde fjernet dem fra håpet om bedre tider. I takt med dette scenario – på godt og vondt – er det at filmen Ett hjärta är alltid rödt har blitt noe ekstra. En gavepakke for gjenoppliving av brustne drømmer fra 80-tall og andre steder på horisonten. Men det finnes nye remedier; Stå aldrig still og bland deg med Dom som skiner.

Regi og omtale

Regissør Anders Balsam Hellströms forestilling av en film har glød og frustrasjon og nerve. Det ‘bjudas på’ og vi kommer i stemning med tidsånden, med et raust dryss av sanger. Etter premieren i Stockholm i januar ble Ett hjärta är alltid rödt omtalt i rubbel og bit av svenske medier og kulturnettsteder. Det var flere anmeldere som unnskyldte seg; dette blir ingen nøytral anmeldelse, jeg har vært fan i alle år – eller sorry, men jeg kjenner disse gutta og er jo egentlig inhabil. Denne anmelder er i samme kategori, lite nøytralitet å få. Beklager, men åpenbart.

I Sverige ble filmen satt opp på 153 ulike kinoer og ble sett av over 30.000 personer i løpet av de første to måneder, det er stort til å være en dokumentar.

Henge med bandet

Filmen gir deg tilgang til bandets aldri stillestående søken etter identitet, stilart, engasjement og kreativ uro. Ellers er de så klart på hugget etter fest og moro, kick og rus. Det morer også en nordmann litt at svenskene har en sjarmerende hang til kallenavn – og her har nesten alle en tilleggs-ID fra kallenavnenes overflødighetshorn. For en norsk kinogjenger som ikke fra før er komplett innforstått med det thåstrømske bandmedlemsunivers, så er det bare å henge med når Fjodor, Gurran, Stry, Chrillan og Pimme snakker eller blir omtalt. Det går greit allikevel, for med godvilje i rockeanekdotefoten blir det gode historier uansett om du ikke henger helt med, hver gang, på hvem det er som sier hva. Vi er jo ikke svensker heller, selv om vi kan leve på Bluesen i Malmö til morra, middag og kvelds.

En grunn til at fansen ikke trenger å gå i kjelleren av nostalgi av denne fortellingen, er selvsagt at Thåström, med sine beste kreative folk, fortsetter å lage musikk og framføre sine verk med en nerve som er lysår unna det likegyldige. Torden og rufs, drømmer og hjerteslag.

Regi og tilrettelegging

Regissør Hellström har bevisst ikke latt seg lede av stringent kronologi eller faktaopplisting, så filmen blir organisk, mer enn systemisk og diskografisk. Det er en stor fordel når det gjelder følelsen du får. Litt forvirret kan man riktignok bli når det nærmest ser ut som om Olof Palme er til stede hele veien. Det var han altså ikke. Det var to år tidligere, i 1984, at Palme var i Mellom-Amerika. Men det skal han ha, Palme, han satte sin beste mann på saken. Pierre Schori, kabinettsekretær i det svenske utenriksdepartementet fikset turneen og alt som skulle til. Hans stilling var på nivået mellom statsråd og statssekretær, men uansett tittel, i denne sammenhengen var han nok supermann selv.

Da filmen hadde premiere i Stockholm i januar, ble også Schori behøret takket og måtte etter visningen opp på scenen i den etter hvert svære flokken av filmarbeidere og kulturfolk. En betegnende replikk i filmen er fra Schori selv, om at musikken har en stor kraft og at det er en symbolikk i at Imperiet reiste til Nicaragua for å forsvare folket der mot et annet imperium. Schori gis også plass en time ut i filmen for å nevne at USA i sin rolle her begikk brudd på folkeretten, akkurat som Sovjetunionen hadde gjort. Balanse, det har man så klart, som politiker og diplomat.

Alt skal med

I etterteksten får alle en grundig og velfortjent dokumentarisk oppramsing av bragder i tiden i etterkant av Imperiet, om egne utgivelser og musikalske leveranser til teater og film. Thåström skal ha ære for mye av det som er skapt siden hine hårde dager i Rågsved, men gjengen rundt han har hatt massivt kreativt å komme med også. Per Hägglund for eksempel, har ikke bare spilt saksofon og keyboard i Imperiet, men vært en sentral låtskriver og manager for Thåström i flere år etter.

Om Nicaragua anno 2024 må nevnes at det ikke bare er autoritært og fattig som filmens tekst sier på slutten, men et reint diktatur i regi av samme politiske figurer som gjorde opprør mot det forrige diktaturet. Det er trist, leit og det som verre er, for innbyggerne, alle som er drept, fengslet, landsforvist eller truet til å rømme eller frivillig har dratt derfra og for de som for førti år siden kom utenfra og så lyset i øynene med håp om et bedre liv, slik filmen viser det.

I en nåtid med nye kriger og deprimerende kulisser tett på kan noen og enhver trenge et kunstnerisk pauserom i tilværelsen, så vær så god, du har fortjent det. Det er mange milliliter mineralinjeksjon å hente i lyden og praten fra før, under og etter Imperiet.

Takk til Anders Balsam Hellstrøm og produsent Hjalmar Palmgren og alle andre eksperter og entusiaster som ga oss filmen vi ikke visste vi bare måtte ha, akkurat nå.

Merk også, det er mer, rett fra kilden:

Imperiets trommeslager Fred Asp kommer snart med to bøker. Den første har tittelen Fred Asp. En obskyr trummis i Imperiet. Del 1 – Rockåren.

Fakta om Imperiet:

Bandet sprang ut fra restene av Ebba Grön og fra sideprosjektet Rymdimperiet. Imperiet eksisterte fra 1983 til 1988.

Bandet besto av:

• Joakim Thåström – vokal og gitar
• Stry Terrarie – orgel og sang (1983-84)
• Gunnar Ljungstedt – trommer (1983-85)
• Christian Falk – bass
• Per Hägglund – saksofon og keybord (1983-87)
• Fred Asp – trommer (1985-88)

Utgivelser:

• 1983: Rasera
• 1984: Imperiet
• 1985: Blå himlen blues
• 1985: 2:a augusti 1985
• 1986: Synd
• 1988: Studio/live
• 1988: Tiggarens tal
• 1988: Imperiet(på engelsk)