Dag Johan Haugerud avslutter sin trilogi om moderne liv i Oslo med Kjærlighet, tredje del i en serie som startet med Sex og ble etterfulgt av Drømmer.
Denne siste filmen står sterkt alene som en kompleks og gripende skildring av menneskers søken etter tilhørighet og mening i en storby der alle jakter på noe mer.
Historien følger Marianne (Andrea Bræin Hovig), en dyktig lege, og Tor (Tayo Cittadella Jacobsen), en empatisk sykepleier, som begge arbeider ved en onkologisk klinikk. De har alltid jobbet nært, men kjenner hverandre bare overfladisk – helt til en tilfeldig kveld på fergen fra Oslo til Nesodden bringer dem nærmere.
Marianne reiser til Nesodden for å møte geologen Ole Harald (Thomas Gullestad), som hennes venninne Heidi (Marte Engebrigtsen) har introdusert henne for. Ole Harald bor vegg i vegg med ekskona Solveig (Marian Saastad Ottesen) for barnas skyld, noe Marianne finner både fascinerende og urovekkende. Samtidig opplever vi Tors liv som lykkelig singel, der han bruker fergen som et fristed for uforpliktende møter via Grindr. Møtet med Marianne vekker imidlertid refleksjoner hos begge om hva de egentlig ønsker fra livet.
Empati og usikkerhet
Filmen dykker dypt inn i relasjoner – romantiske, vennskapelige og profesjonelle. Marianne søker etter noen som kan gi henne den samme forståelsen hun viser sine pasienter, mens Ole Harald leter etter en ny partner. Solveig kjemper for å finne tilbake til seg selv, og Tor drømmer om å gi omsorg til noen som trenger ham.
Andrea Bræin Hovig er filmens hjerte, og hennes tolkning av Marianne gir en rørende dybde til en karakter som balanserer empati og usikkerhet. Like minneverdig er Tayo Cittadella Jacobsens Tor, særlig i hans forhold til Bjørn (Lars Jacob Holm), en eldre psykolog med en nysgjerrighet for livet etter en vanskelig operasjon.
En bittersøt avslutning
Haugerud viser sin sedvanlige finesse med subtil historiefortelling og troverdig dialog. Cecilie Semecs foto tilfører filmen en lun og observerende stemning, mens Jens Christian Fodstads rolige klipping lar scenene puste. Filmen balanserer mellom realistiske samtaler og små, ladede øyeblikk som ofte sier mer enn ord. Noen scener kan føles statiske, men dette er også filmens styrke – den speiler virkelighetens tidvis stillestående, komplekse mellommenneskelige dynamikk.
Historien avrundes med en takfest, der ulike karakterer møtes i en solfylt og håpefull ramme. Selv om mange relasjoner forblir uavklarte, avsluttes filmen med en melankolsk optimisme som understreker livets uforutsigbarhet.
Kjærlighet er en tankevekkende og emosjonell film om hva det vil si å være menneske i vår tid. Selv om den kunne hatt større narrativ fremdrift, belønner filmen seeren med sin genuine omtanke for karakterene og deres søken etter mening. Haugerud leverer en verdig avslutning på trilogien – en påminnelse om hvor viktig det er å vise empati, forståelse og vennlighet i møtet med andre.