I dag åpner Tromsø internasjonale filmfestival med Alt skal bort i regi av Arild Østin Ommundsen og med Silje Salomonsen i den kvinnelige hovedrollen. Filmen som Norges første «dødsbo-feelgood».

Ekteparet er sentrale aktører i det unike filmmiljøet i Stavanger, kjent for sine originale og ofte hjertevarme bidrag til norsk film. Gjennom sine filmer har de utforsket en særegen stil som blander sjangerlek, kreativ historiefortelling og et sterkt fokus på karakterer og miljø.

Alt skal bort er Norges første spillefilm med produksjonsstøtte fra et regionalt filmsenter i tillegg til det regionale filmfondet Zefyr.

En historie om familie og identitet

Alt skal bort følger tre voksne søsken som samles for å rydde barndomshjemmet. Det som starter som en praktisk oppgave, utvikler seg til et emosjonelt oppgjør med gamle konflikter, minner og spørsmål om hva som virkelig betyr noe i livet. Det hele utforskes med humor, sårbarhet og varme temaer som familie, arv og identitet – og hvordan vi finner mening i det som blir igjen når livet tar uventede vendinger.

Både Ommundsen og Salomonsen legger stor vekt på komplekse, relaterbare karakterer.

Feelgood eller drama?

– Filmen har blitt kalt en «feelgood-film», til tross for det tunge temaet. Var det dette dere søkte å lage?

Arild: Det er morsomt at folk ser den som en feel-good-film, for det var egentlig ikke intensjonen vår. Vi kalte den selv et «coming of middle age-drama». Tematikken er jo tung, og vi har ikke forsøkt å lage en komedie, men livet har en tendens til å bringe frem humor selv i de mest tragiske situasjonene. Det er ofte der overlevelsesmekanismen ligger.

Silje: Absolutt. Når man står midt i sorg, er det nesten uunngåelig at humoren dukker opp som en slags ventil. Samtidig handler det om å forstå og akseptere livets gang. Foreldre eldes, de dør, og vi blir sittende igjen med minnene, gjenstandene og alle de usagte ordene. Men dette kolliderer gjerne med våre egne livskriser – midtlivskrise, tenåringsbarn som distanserer seg fra deg, og søskenrelasjoner som plutselig må redefineres.

Arild: En av de tingene filmen utforsker, er hvordan søsken kan ha vokst opp i samme hjem, men opplevd oppveksten totalt forskjellig. Disse forskjellene skaper både komikk og smerte, og det er noe universelt som mange kan kjenne seg igjen i.

– Hvor mye av deres egne erfaringer har dere lagt inn i manus?

Arild: Masse, og samtidig ingenting. Vi har begge hatt opplevelser med å rydde opp i dødsbo, men vi har også jobbet tett med skuespillerne og trukket inn deres historier. Det gjør filmen rikere og mer lagdelt. Mange vil se på søskenrelasjonene, noen vil fokusere på foreldrerollen, mens andre kanskje kjenner på et akutt behov for å rydde opp hjemme etter å ha sett filmen.

Silje: Ja, for selv om det er personlige elementer her, har vi tatt oss friheter for å skape en historie som balanserer det universelle med det intime. Jeg spiller den eldste av tre søsken i filmen, men i virkeligheten er jeg yngst. Vi har ikke laget en dokumentar om vårt eget liv, men heller en historie som alle kan finne noe i.

– Musikken spiller en sentral rolle i filmen. Kan dere fortelle litt om prosessen bak?

Arild: Musikken har blitt en veldig viktig del av historien. I filmen er faren en komponist, og vi likte tanken på å bruke musikken som et uttrykk for hans liv og arv. Han er ingen geni-komponist, men en arbeidende kunstner som måtte ta reklamejobber for å forsørge familien. Det ga oss et naturlig rammeverk for å utforske hvordan musikken kunne binde sammen minner og familiedynamikk.

Silje: Noen av musikkstykkene vi har brukt, har faktisk en lang historie for oss. Ett stykke var opprinnelig laget til en tidligere film vi aldri fikk fullført, og nå har det fått et nytt liv her. Det føles som om musikken selv har ventet på sin plass. Den hjelper til med å binde sammen tid, minner og forholdene mellom karakterene.

Arild: Dessuten bruker vi musikken til å unngå klisjeer som flashbacks. I stedet for å vise minner direkte, lar vi musikken og stemningen skape de minnene i publikum sitt eget hode. Det gir en mye sterkere opplevelse.

Kreativ frihet med lite budsjett

– Dere har laget filmen med et relativt lite budsjett. Hvordan har det påvirket produksjonen?

Silje: Budsjettet var på rundt ti millioner kroner, noe som er mye for oss, men fortsatt lite sammenlignet med andre norske produksjoner. Det betyr at vi må være kreative og fleksible. En fordel med et mindre budsjett er at vi har mer kunstnerisk frihet.

Arild: Vi fikk også produksjonsstøtte fra Filmkraft, som gjorde det mulig å lage denne filmen. Det er faktisk Norges første spillefilm som har fått slik regional støtte. For bare noen år siden kunne regionale filmsentre ikke gi produksjonsstøtte til spillefilmer. Silje var med på å jobbe frem denne endringen, og nå ser vi hvor viktig det er for filmer som vår.

– Dere har laget film i Stavanger i mange år. Hvordan har filmmiljøet utviklet seg siden Mongoland?

Arild: Det har vokst mye, men samtidig møter vi fortsatt utfordringer. På Chezville har vi samlet komponister, scenografer og andre kreative mennesker i samme hus, og det har skapt en drivkraft som holder produksjonen i gang.

Silje: Men vi hører fortsatt at noen mener at filmene vi lager er «for lokale». Det er en merkelig kritikk, siden alle gode historier er lokale på sin måte. Se på «Fargo» eller «Lykkeland» – de er dypt forankret i sine omgivelser, men universelle i tematikken. Vi mener at det lokale gir styrke til historien.

– Hva håper dere at publikum sitter igjen med etter å ha sett filmen?

Silje: Jeg håper de kjenner på håp. Selv i det tunge og mørke ligger det noe vakkert som minner oss på hvorfor livet er verdt å leve. Det er sommer i filmen, et hus med tregulv og trapper fulle av minner, og denne følelsen av å finne noe nytt i det gamle.

Arild: Vi ville lage en film som føles som en opprydding, ikke bare fysisk, men også emosjonelt. Publikum skal kunne se sitt eget liv i historien – kjenne igjen minner, sorger og gleder, og kanskje gå ut med et nytt perspektiv på egne relasjoner.