– Jeg elsker eldre kvinner, bedyrer den franske regissøren François Ozon. Hans nye film Når høsten kommer er en finurlig dramathriller om konflikt så vel som samhold mellom generasjoner, med to eldre kvinner i sentrum.

PARIS: Den franske regissøren François Ozons kinoaktuelle nye spillefilm Når høsten kommer er en både lun, humoristisk og melankolsk dramathriller om konflikter og samhold mellom generasjoner, som i filmskaperens sedvanlige stil tar flere overraskende vendinger.

En av de mer dramatiske vendingene inntreffer tidlig i filmen. Da hovedkarakteren Michelle, som lever et rolig liv som pensjonist på landsbygda i Burgund, har besøk av datteren og barnebarnet, serverer hun dem et måltid med sopp som er farlig å spise. Som følge av hendelsen, nekter den allerede kjølige datteren henne å ha mer kontakt med barnebarnet.

Sentralt i fortellingen er dessuten Michelles nære venninne Marie-Claude, som har en sønn Michelle ønsker å hjelpe etter at han løslates fra et fengselsopphold. Og etter hvert skal ikke bare nye vendinger, men også elementer fra flere av rollefigurenes fortid kaste nye lys over handlingen.

Ideen til Når høsten kommer stammer til dels fra en historie fra filmskaperens egen barndom, da en tante lagde middag for hele familien med sopp hun hadde plukket i nærheten av huset sitt. Soppen viste seg å være giftig, og førte til at alle ble syke – bortsett fra tanten, som ikke selv spiste av soppen.

– Som barn dras man mot mørke fantasier og sort humor, og jeg forestilte meg at den eldre tanten, som jeg var så glad i, forsøkte å ta livet av alle ved å forgifte dem med soppen. Den ideen appellerer også sterkt til meg som regissør, ikke minst tvetydigheten i situasjonen, sier Ozon da Cinema møter ham sammen med en gruppe journalister i Paris.

I filmen er det riktignok relativt klart at hovedpersonen tilbereder giftig sopp ved et uhell, mens andre vesentlige hendelser i fortellingen som ikke skal røpes her, skildres med tvetydighet om hvorvidt det dreier seg om en ulykke.

Den usynliggjorte alderdommen

For regissøren og manusforfatteren var det opprinnelige ønsket imidlertid å lage en film om eldre kvinner.

– Den første ideen var å lage en film om eldre kvinner på landsbygda, og da kom minnet om denne historien fra familien min tilbake, sier han.

– Hvorfor eldre kvinner?

– Fordi jeg elsker eldre kvinner! Og jeg opplever at de er usynliggjort i fransk film, svarer Ozon.

– Jeg ønsket å vise ekte eldre kvinner. På film kan man knapt se hvordan eldre kvinner ser ut, fordi det er så mange skuespillere som har tatt plastisk kirurgi. Særlig amerikanske skuespillere eldes jo ikke lenger. I denne filmen ville jeg vise ekte alderdom med rynker, og skjønnheten i rynkene.

Han legger til at han ikke nødvendigvis har noe imot å jobbe med skuespillere som har utført ansiktsoperasjoner, men at det ikke ville fungere for denne historien.

Etter å ha tilbrakt mange sommerferier i Burgund som barn, har Ozon et nært forhold til regionen Når høsten kommer utspiller seg i.

– Burgund er et område man ikke ser så ofte på film. Jeg ønsket å vise fram den vakre naturen og de små landsbyene. Og så passet stedet perfekt med tanke på at sopp er et sentralt element i fortellingen, sier han.

Nære skuespillersamarbeid

Rollene som Michelle og Marie-Claude spilles av de to franske skuespillerveteranene Hélène Vincent og Josiane Balasko. Marie-Claudes sønn spilles av Pierre Lottin, mens Ludivine Sagnier har rollen som Michelles datter.

Sagnier spilte i Ozons spillefilm Water Drops on Burning Rocks fra 2000, som var basert på et skuespill av tyske Rainer Werner Fassbinder. To år etter spilte hun i den franske regissørens ensemblefilm 8 kvinner og deretter i Swimming Pool fra 2003.

– Da Ludivine spilte i Swimming Pool for mer enn tjue år siden var hun en annen kvinne. I denne filmen spiller hun også selv en mor, og er en annen skuespiller for meg. Det var veldig rørende å arbeide med henne igjen på denne måten, sier Ozon om Sagnier.

En annen av skuespillerne Ozon har samarbeidet med flere ganger, deriblant i Swimming Pool, er Charlotte Rampling – som på sin side ikke spiller i Når høsten kommer. Den første Ozon-filmen Rampling spilte i var Under sanden (2000), og hun har også spilt i Ung og Vakker (2013).

– Under sanden var viktig for Charlotte, den var et slags comeback for henne. Den var også viktig for meg, siden ingen hadde noen tro på filmen. Fra alle kanter fikk jeg høre at de ikke brydde seg om historien, fordi den handlet om en eldre kvinne. Og hun var femti år! Noen ting har med andre ord endret seg til det bedre. Det var en kamp å få laget filmen. Men den ble en stor suksess i Frankrike, og innebar en ny start for Charlotte, forteller han.

Regissøren vil også gjerne jobbe med Rampling igjen.

– Jeg hadde henne i tankene for denne filmen, men hun er engelsk, og muligens for sofistikert for disse rollefigurene.

Om sin tilnærming til skuespillerinstruksjon, framhever Ozon viktigheten av å tilpasse seg hver enkelt skuespiller.

– For eksempel regisserer jeg Hélene Vincent på en annen måte enn Pierre Lottin, fordi de er helt ulike skuespillere. Det var noe jeg lærte da jeg lagde 8 kvinner, med så mange stjerner i en og samme film.

Filmen fra 2002 hadde blant andre Catherine Deneuve, Isabelle Huppert og Fanny Ardant på rollelisten.

–Ja, hvordan var det å skulle regissere så mange store skuespillere i 8 kvinner?

– I Frankrike var det mange som så for seg at det ville være et mareritt, men de var i grunn enkle å samarbeide med, svarer filmskaperen.

– Riktignok var det noen utfordringer med at de ofte var med samtidig i filmen, sånn at jeg innimellom måtte instruere for eksempel Isabelle Huppert som en statist, fordi hun bare var i bakgrunnen i en kamerainnstilling. Man kan bli engstelig for å såre skuespillerne. Men det var et søsterlig samhold mellom dem under innspillingen, og de hadde stor glede av å jobbe med hverandre. Jeg tror det ville være vanskeligere om det var åtte menn, fordi menn har større egoer.

Deler ikke Hollywoods mentalitet

Ozon bekrefter at han har fått en rekke tilbud fra Hollywood, uten at det så langt har båret noen konkrete frukter.

– Vi har ulike arbeidsformer. I Frankrike er det regissøren som har «final cut» og bestemmer over en film, mens det i USA er produsenten eller skuespilleren som sitter på den makten. Særlig om det er en stjerne som vil produsere filmen, innser man at filmen først og fremst skal tjene skuespilleren. Jeg synes det er vanskelig å tilpasse meg det perspektivet og den prosessen, forteller han.

– Jeg snakker heller ikke så godt engelsk. For amerikanere kan jeg nok være for ærlig, noe som også kan være et problem, tilføyer Ozon – som vel å merke gjør intervjuet på engelsk, om enn med en og annen frase på fransk som oversettes av tolk.

Videre deler han at det siste prosjektet han ble forespeilet fra amerikansk hold var en erotisk thriller.

– Det er fordi Swimming Pool i sin tid var en suksess i USA, og da vil de at man skal gjenta det man allerede har gjort.

Selv foretrekker franskmannen å gå nye veier. Fra det første gjennombruddet med spillefilmdebuten Sitcom fra 1998, har den produktive regissøren en omfattende og mangfoldig filmografi.

– Jeg ser i grunn ikke etter noe spesielt, utover hva jeg skulle få lyst til å lage – og å fortelle historier på ulike måter. Jeg følger instinktet mitt og har ingen karriereplan. Så enkelt er det, sier han.

For Ozon er det å lage en film i året en passende arbeidsrytme.

– Jeg liker å være i opptak. Jeg har mange regissørvenner som lider hver gang de er i innspilling. Det gjør forsåvidt jeg også, men jeg glemmer de negative sidene, og så setter jeg i gang igjen. For meg er gleden viktigere enn smerten.