År om annet feirer filmlandet Norge store seire i Cannes. At flere filmer blir plukket samtidig til en slik verdensledende festival, er en begivenhet. Får de attpåtil priser, er det noe å skrive hjem om. 2021 er et slikt stort år i Cannes. De beste gratulasjoner til Joachim Trier, Eskil Vogt og deres team.

Alle foto:Sigurd Moe Hetland

Men Norge har deltatt tidligere også, med uforståelige lange avbrekk. Takket være fotografen og journalisten Sigurd Moe Hetlands gode oversiktshefter har vi et kyndig og konkret overblikk over vår deltagelse langs la Croisette. Årets tilstedeværelse er blant de største, med to filmer i de offisielle seksjoner, tre om vi tar med Anders Danielsen Lies rolle i Mia Hansen-Løves Bergman Island. Med den oppsiktsvekkende og høyst fortjente prisen til Renate Reinsve som beste skuespillerinne kommer årets nærvær på høyde med de store årene 1997 og 2006.

Regissør Bobbie Peers, produsjonsdesigner Guri Giæver og produsent Maria Ekerhovd for Sniffer (2006).

 

Historiske oversikter

Blar vi i Hetlands hefter ser vi at -50 tallet også var stort, ofte med flere filmer, både korte og lange, i hovedkonkurransen. Arne Skouen og ABC-film utmerker seg som hyppige deltagere, men også Ivo Caprino, Per Høst, Nils Reinhardt Christensen og Erik Løchen var tilstede. En komplett liste finnes i etterkant av denne artikkelen.

Cannes-festivalen har alltid, fra sin entusiastiske begynnelse i 1946, vært et utstillingsvindu for filmkunst, regissører, stjerner og deres kommersielle betydning. I de tallrike og brede artiklene fra årets festival finner vi en gjennomgangsmelodi: Cannes er større enn Hollywood, en Gullpalme er større enn en Oscar. Sikkert fordi franskmennene har klart å kombinere filmkunsten med glamour og medie-interesse, ikke satt dem opp mot hverandre, ikke laget et skille mellom kommersiell film og filmkunst, slik amerikanerne er flinke til. Franskmenn har ett ord for mediet, Le Cinema, mens amerikanerne skiller mellom Films og Movies. Med i bildet teller også at Cannes-festivalen, vanligvis i mai, men i år i juli, med sine varme middelhavs-vinder og utsøkt provence-mat og -vin, er noe ganske annet og mer attraktivt enn noen kalde februardager, innendørs i Los Angeles.

Amerikanerne vil nok tviholde på Oscar som den beste arenaen. Ofte  skyr de Cannes som de mener er en kunstfilmfestival som ødelegger en films kommersielle muligheter.

Presentasjon av Uro i «Un Certain Regard». fra v: Regissør Stefan Faldbakken, skuespillerne Ane Dahl Torp, Nikolai Cleve Broch og Ahmed Zeyan (2006).

For å komme med i Cannes, eller i andre utvalgte såkalte A-festivaler – det er 15 av dem spredt rundt om i verden – må man først og fremst ha en attraktiv, god, spennende og unik film. Dessuten trenger man en erfaren salgsagent, som festivalen lytter til, og/eller et oppe-gående filminstitutt med fransktalende personale for å fremme filmen.

Det er ikke til å komme forbi at de lett arrogante fransk-mennene kommuniserer best på sitt eget språk. Man må ha en pådrivende kraft, en egenskap som kan hjelpe filmen gjennom det nåløyet utvelgelsesprosessen er. Og man må være kritisk til hva man sender inn. Agenter og institutter vet utmerket godt at man ikke kan komme med hva som helst, det slår bare tilbake på en selv.

Cannes har alltid lett etter det unike, det spesielt filmatiske og engasjerende i filmkunsten, det forbausende, overraskende, spesielle, gjerne kontroversielle. De gjesper av det de kaller Les illustratives, de episke og historiske verkene skandinaver er så glade i. Om Cannes-festivalen sies det at den viser filmkunst fra hele verden, mens dens argeste konkurrent, Berlin-festivalen, som i de første årene la seg etter Cannes, i juni, viser all verdens filmkunst, om man forstår forskjellen.

En gjennomgang av den norske deltagelsen, se listen nedenfor, viser at ABC-film hadde mange uttellinger med sine kortfilmer på 1950- tallet. Gruppens ledende skikkelser, Erik Borge, Carsten E. Munch og Tore Breda Thoresen var jo ikke akkurat tapt bak en vogn. Og blant spillefilm-regissørene er Arne Skouen og Bent Hamer de som til nå er de ledende, med 4 filmer hver. Det var en bragd at Skouen i sin tid fikk det til. Han fortalte meg noen ganger at de knapt hadde penger til stills og i alle fall ikke til noen PR agent, som kunne holde pressen oppdatert og sørge for at filmen fikk en noe bedre plassering enn i de sene kveldstimer som ukjente norske filmer ble avspist med på -50 tallet.

Et blikk på dette ti-året avslører at ingen av ekteparet Carlmars filmer var med. Om dette skyldes manglende interesse for påmelding eller filmenes kvalitet er usikkert, men 1990 tallets gjenoppdagelse av Edith Carlmar som filmkunstner, både nasjonalt og ikke minst ved festivaler i Frankrike og USA, skulle tilsi at interessen kunne ha vært der også tidligere. Carlmar som produsent var jo en nøktern mann, kanskje han syntes at en påmelding med alt det førte med seg var for kostbart?

Kun en av produsenten Egil Monn-Iversens filmer, Line, basert på Axel Jensens prisbelønnede roman, har deltatt på middel-havets filmfest, og han hadde jo, ved siden av sine nasjonale komedier og musikaler, en stall av interessante regissører, som Pål Bang-Hansen, Arnljot Berg, Rolf Clemens og Sverre Udnæs. I Line hadde han Margrethe Robsahm i hovedrollen, den gang en velrenommert modell som senere ble en internasjonal kjent skuespillerinne i Italia.

Statens rolle

Kirke- og undervisningsdepartementet tviholdt i mange år på bestemmelsen om at kun et fastsatt begrenset beløp kunne avsettes til nasjonal PR og reklame, og hadde ikke et ord om eventuelle utenlands-presentasjoner. Fart i sakene ble det først etter 1971, da det ny-opprettede Norsk filmråd finansierte kataloger, kopier og teksting. Norsk film A/S, med Axel Helgeland og Frida Ohrvik i spissen, var viktige pådrivere.

Selskapets direktør, Erik Borge, hadde vært produsent på Erik Løchens Jakten i 1959, senere co-produsent på Henning Carlsens Sult i 1966, via ABC film, og ytterligere lært seg gamet hos hovedprodusenten Sandrews i Sverige. Sult fikk som kjent prisen for beste skuespiller (Per Oscarsson) samme år. Sandrews var ingen ny-kommer i det franske selskap, de distribuerte mange av den nye franske bølgens filmer og co-produserte også noen av dem

Anja Breien som forgrunnsfigur

Anja Breiens spillefilmdebut Voldtekt, opprinnelig kalt Tilfellet Anders, som hun regisserte hos Norsk film A/S, (NF) kom med i Quinzaine des realisateurs i 1971, et kunstnerisk basert og regissør-styrt sideprogram som oppstod i 1969 etter tumultene og stengningen av festivalen året før. Kunstnerisk regnes et uttak der som nesten like viktig som til hovedkonkurransen. Etter suksessen med Hustruer i 1975 ble hun er kjent navn i den internasjonale filmverdenen, noe som absolutt hjalp henne til å få Arven med i Cannes-festivalens hovedkonkurranse i 1979.

I 1979 var Arven i regi av Anja Breien i hovedkonkurransen – her sammen med Anita Bjørk og Hæge Juve.

Noen fun facts

1975 var min første tur til Cannes. Vi dro avgårde med en 2CV til Malmö, hvorfra Atlas-Tours hadde billige flyreiser, sammen med filmdistributøren Tore Erlandsen og innspillingsleder Aamund Johannessen. Han var kort tid før avreise blitt presentert for meg av produsenten Lasse Glomm med beskjed om at denne mannen skulle med til Cannes, han snakket jo flytende fransk! Marcusfilm hadde fått med Streik i Quinzaine dette året, og den norske optimismen var stor. En episode fra presentasjonen er minneverdig; det franske pressekorpset betvilte at dette var ekte arbeidere, til heftig protest fra filmkritikeren Sylvi Kalmar. En av forgrunnsfigurene, Kjell Stormoen, klippet jo hekken foran huset sitt midt i streiken!

Synd det skulle gå 20 år før vi hadde en ny film, Bent Hamers Eggs, med i Quinzaine. Hamers film hadde en trang fødsel. Han hadde fått optimistiske utsagn fra det avtroppende produksjonsutvalget, men ble møtt med noe skepsis fra den påtroppende spillefilmkonsulenten, som i 1992 avløste utvalget i å finansiere spillefilm i Norsk filminstitutt. Men han fikk laget filmen bl.a. med noe kortfilm-midler.

Tomas Nordström, Joachim Calmeyer og Bent Hamer ved lanseringen av Salmer fra kjøkkenet (2003).

Da han senere ba om ekstraordinær støtte fra NFI for å engasjere Kaurismäki-brødrenes og Jim Jarmush’ sveitsiske salgsagent Christa Saredi, med tanke på å få filmen med i Cannes, smilte vi noe overbærende. Men han klarte begge deler og for oss på NFI var det en viktig lærdom. Da listen over deltagere ble presentert dette året, var ikke Eggs med. To dager senere var den der. Hva hadde Saredi oppnådd i kulissene, mon tro? Siden har Hamer vært der to ganger til, samt deltatt med O’Horten på Un certain regard i 2008. Denne seksjonen kom i 1978 og regnes som en mer eksperimentell og nyskapende del enn hovedkonkurransen.

Mange hadde ventet at Hamers nyeste film The Middle Man hadde deltatt i Cannes i år, men den skal i stedet ha verdenspremiere under Toronto-festivalen i september, og det er ingen dårlig erstatning. Festivalen regnes som helt på linje med A-festivalene og er verdens viktigste markedsplass for Nord-Amerika.

Fire regissører med filmer i offisielle serier: fra v: Jens Lien (Den brysomme mannen), Stefan Faldbakken (Uro), Bobbie Peers (Sniffer) og Christopher Nielsen (Slipp Jimmy fri) .

Norsk film A/S som internasjonalt filmstudio

Etter mønster fra Svensk Filmindustri og Nordisk Film i København begynte NF selv å markedsføre og selge sine filmer i utlandet. Salgsagent Jeannine Seawell ble engasjert til å promotere Anja Breiens Hustruer i 1975 og fortsatte for selskapet i flere år.

Antagelig var hun instrumentell i å få regissørens Arven med i hoved-konkurransen i 1979 og Forfølgelsen i Venezia i 1981. Begge steder ble det også priser, i Cannes en Mention fra den økumeniske juryen og i Venezia en Mention fra festivalens hovedjury.

Scandinavian films 

I 1980 ble den nordiske paraplyorganisasjonen Scandinavian films etablert for å samordne de nordiske filminstituttenes engasjement i Cannes og Berlin. Etterhvert kom det også festivalpresentasjoner og ulike filmmønstringer andre steder, som i Australia og USA. Fra starten var NF den norske delen av dette.

Ideen med en nordisk paraply-organisasjon var at det året et land hadde en film eller to med i de ledende festivalene skulle interessen og entusiasmen også smitte over på de andre. Felles stand og salgskontor ble etablert i leilighetskomplekset Villa Racine, like ved det gamle festivalpalaset i Cannes og på markedsdelen i Budapesterstrasse i Berlin. Man leiet kinoer og arrangerte tiltak for de viktige markedsvisningene, hvor hvert land hadde med 4 – 6 filmer. Organisasjonen utviklet også ambulerende nordiske festivaler for spillefilm og barnefilm og arrangerte en rekke filmuker rundt om i verden, bl.a. i Japan og Latin-Amerika. Poenget i denne sammenheng er at kontorene i Cannes og Berlin fungerte som et lanserings- og forhandlingssted for disse mønstringene, der traff man distributører, kuratorer og presse fra hele verden. Scandinavian films deltok også mannsterkt på det første åpne filmmarkedet i Moskva i 1989.

På begynnelsen av 1990 tallet overtok Norsk filminstitutt dette arbeidet, for at også andre produsenter skulle være sikret en rimelig plass i repertoaret. Med Stine Oppegaard som ansvarlig for spillefilm, Toril Simonsen for kort- og dokumentarfilm og Astri Dehli Blindheim for filmkulturelle aktiviteter kom instituttet i en markert posisjon overfor utenlandske festivaler og ble en fullgod motvekt til sine nordiske kollegaer.

Svenska filminstitutet (SFI) hadde fra starten en egen ansatt salgsagent for sine filmer. SFI finansierte den gangen de aller fleste av dem og produserte selv flere, mens Danmark og Norge, hvor instituttene selv ikke produserte film, valgte å anbefale sine lands produsenter å bruke etablerte agenter i Skandinavia – gjerne SFIs – eller i England, Frankrike eller Tyskland. Alle tre land hadde også regler om at salgsagent måtte være på plass før filmen kunne motta festivalstøtte til promotering, kopier, teksting etc.

Norwave

1997 var et stort år for Norge i Cannes, med 2 filmer i Kritikeruken, Semaine de la Critique, en Cannes-seksjon som ble startet i 1962 og inneholdt et kresent utvalg av bare 7 filmer. Seksjonens leder Jean Roi uttalte dessuten at hadde de hatt mere plass hadde de tatt flere norske filmer det året!

Variety’s David Darcy introduserte ovennevnte tittel i en av sine artikler, noe vi på NFI brukte for alt det var verdt, i lang tid framover. Pål Sletaune fikk dessuten Kritikerukens pris, Prix Mercedes Benz. Året i Cannes understreket på en måte 1990 tallets sterke stilling innen norsk filmkunst, et tiår som for alvor begynte med uttak av Erik Gustavsons Hamsun-filmatisering Telegrafisten til Berlin-festivalen og fortsatte med Unni Straumes og Bent Hamers filmer i Cannes.

Giskes metode

Neste store norske Cannes-år er 2006, som inneholdt hele 3 spillefilmer i de offisielle seksjoner samt kortfilmen Sniffer i hovedkonkurransen, hvor den også fikk en Gullpalme! Trond Giske var da kulturminister og hadde styrket norsk filmproduksjon vesentlig, så hva var vel mer naturlig enn at produsentene søkte Kulturdepartementet om ekstrabevilging til sine Cannes-markeringer?

Trond Giske og Liv Ullmann på den skandinaviske terassen i Cannes.

Giske & Co bevilget et vesentlig beløp til NFI i den sammenheng. Vi på instituttet var fristet til å bruke disse pengene pro-aktivt, ut over de tradisjonelle mottagelser, annonser og reisestipend, f.eks. til distributørstøtte til de som der og da kjøpte filmene (salgsagentene er av natur ikke mottagelige for støtte, de lever av provisjoner). Men vi bøyde av for et forventet press fra kulturministeren og bevilget like store summer til de tre produsentene. En av dem brukte pengene til å hente ned store deler av staben og innkvartere dem i en fin villa med svømmebasseng oppe i åsen. Sikkert fortjent for den enkelte medarbeider, men markedsføring kan det vel knapt kalles.

Kortfilm

Det store i 2006 var at kortfilmen Sniffer stakk av med Gullpalmen samt at Jens Liens spillefilm Den brysomme mannen fikk Kritikerukens distribusjonspris. Norsk kortfilm hadde tidligere markert seg godt i Cannes, med Jens Liens to filmer Døren som ikke smakk og Naturlige briller, som ble tatt ut til hovedkonkurransen i hhv. 2000 og 2001 samt Eivind Tolås’ og Ole Mads Vevles kortfilm Love is the law som fikk to priser i Kritikeruken i 2003.

Samisk fokus

2008 er det neste store året. Bent Hamer var med i Un certain regard, og jeg kom i skade, under min fest-tale, å utnevne seksjonen som et trinn opp fra tidligere år i Hamers Cannes-karriere, til hevede franske øyebryn. Seksjonene er selvsagt likeverdige i festivalbyens hierarki! Året inneholdt også en stor markering av Nils Gaups Kautokeino-opprøret, med massiv støtte fra Innovasjon Norge og UD og utsøkt mat fra Gastronomisk Institutt servert i store telt i Grand Hotels omfangsrike hage. Der ble Norwegian Film Commission og beslektede aktiviteter markedsført overfor det store utland, selv om selve filmen ikke var med i noen offisielle seksjoner; den deltok kun på markedet.

Co-prouksjoner

Etter 1990 kom det fart i denne form for samhandel i filmens verden. Både det Europeiske Eurimages og det Nordisk film- og TV fond var etablert og filmideer og støttemidler fløy fram og tilbake over grensene. Etter mønster fra andre land fikk også Norge sitt Sør-fond, som skulle hjelpe produsenter i den tredje verden med å utvikle sin filmproduksjron sammen med minoritetspartnere i den industrielle. Dette gav etter hvert store utslag på festivaluttakene.

Joachim Trier er den nye høvdingen

Triers Oslo 31. august, den andre i hans Oslo-trilogi, kom til Cannes-seksjonen Un Certain Regard i 2011. Onde tunger mente at ikke det var så rart, den var jo inspirert av kult-romanen Le feu follet, som selveste Louis Malle hadde filmatisert i 1963 under samme tittel. Påstanden er nok en sannhet med modifikasjoner.

Triers første film Reprise fra 2006 var allerede distribuert i Frankrike og hadde en solid bakvegg av priser, fra Karlovy Vary, Toronto, Sundance og Haugesund, hvor den fikk hele 3 Amandaer. Og han hadde det ledende agentselskapet Match Factory ned på laget. I 2015 ble hans engelskspråklige film Louder than bombs tatt ut til hoved-konkurransen. I år så vi hans femte film og den tredje i Oslo-trilogien, Verdens Verste Menneske delta samme sted og motta prisen for beste skuespillerinne. Alle fire filmene er skrevet sammen med Eskil Vogt, som i år selv fikk sin film De uskyldige med i Un Certain Regard. Vi gjentar våre gratulasjoner. Dette er imponerende!

 

Kontinuitet og kvalitet

Så er spørsmålet, hvordan holde dette høye nivået videre fremover?  NFI bør så raskt som mulig å gjeninnføre 3-films avtalene de forlot for noen år siden. Solide kunstnere og produsenter må ha en forutsigbar-het i sitt skapende univers, slik at de kan holde høy fart på et tilsvarende nivå. Det tok Ingmar Bergman 7 år og 10 filmer å bli kjent utenfor sitt hjemland. Når vi nå har Trier, Vogt, Poppe og Hamer på A-laget, godt fulgt av Sletaune, Johnsen, Lien og Skjoldbjærg mfl., hva er da mer naturlig enn å sørge for at disse får produsere og utvikle seg videre mot nye høyder?

Sigurd Moe Hetlands oversikt over filmer i Cannes:

Hovedkonkurransen:

1952 : Nødlanding, regi Arne Skouen

1954 : Det gjelder livet, (kortfilm) regi Titus Vibe Müller

1954 : Nytt land under svillene (kortfilm) regi Per Opsahl

1954 : Sirkus Fandango, regi Arne Skouen

1955 : Høst (kortfilm) regi Thor Arnljot Udvang og Carsten E. Munch

1955 : Jakten over sporene (kortfilm) regi Erik Borge

1955 : Det brenner i natt, regi Arne Skouen

1956 : Karius og Baktus (kortfilm) regi Ivo Caprino

1957 : Same Jakki, regi Per Høst

1958 : Ni liv, regi Arne Skouen

1960 : Jakten, regi Erik Løchen

1961 : Line, regi Nils Reinhardt Christensen

1966 : Sult, regi Henning Carlsen, Norsk medprodusent ABC Film

Pris for beste skuespiller til Per Oscarsson

1979 : Arven, regi Anja Breien

deretter kortfilmene

2000 : Døren som ikke smakk, regi Jens Lien

2001 : Naturlige briller, regi Jens Lien

2006 : Sniffer, regi Bobby Peers, som fikk GULLPALME!

2011 : Kjøttsår, regi Lisa Marie Gamlem

2014 . ja vi elsker (kortfilm), regi Hallvard Witzø

2015 : Louder than Bombs, regi: Joachim Trier

2021 : Verdens verste menneske, regi Joachim Trier med pris til Renate Reinsve som beste skuespillerinne!

 

Un certain regard:

1987 : Hud, regi Vibeke Løkkeberg

1993: Avsporing (kortfilm) regi Unni Straume

1994: Drömspel, regi Unni Straume

2006: Uro, regi Stefan Faldbakken

2007 : Du levande regi: Roy Andersson, Norsk medprodusent: 4 ½

2008 : O’Horten, regi: Bent Hamer

2011 : Oslo, 31. august, regi: Joachim Trier

2013 : Wakolda/den tyske legen, regi : Lucia Puenzo, Norsk medprodusent Gudny Hummelvold

2014 : Turist, regi: Ruben Östlund, Norsk medprodusent: Motlys

2015 : Hrútar, regi Grímur Hákonarson, Norsk medprodusent: Filmfarms

Lambs, regi: Yared Zeleke, Norsk medprodusent: Filmfarms

2017 : Ala Kaf Ifrit, regi: Kaouther Ben Hamina  Norsk medprodusent: Intergral Films & Litterature

2021 : De uskyldige, regi Eskil Vogt

 

Semaine de la Critique (Kritikeruken)

 1983 : Løperjenten, regi Vibeke Løkkeberg

1990 : Sostenuto (kortfilm) regi Eduardo Lamora

1994 : Off key (kortfilm) regi Kathrine Linnae

1997 : Budbringeren, regi Pål Sletaune

1997 : Insomnia, regi Erik Skjoldbjærg

1998 : Loddrett, vannerett (kortfilm) regi Erland Øverby

2003 : Love is the law (kortfilm) regi Eivind Tolås, Ole Mads Vevle

2006 : Den brysomme mannen, regi Jens Lien

2006 : Slipp Jimmy free! regi Christopher Nielsen

2019 : The Manilla lover, regi Johanna Pyykkö

 

Quinzaine des realisateurs (Regissør-festivalen)

 1971 : Voldtekt, regi Anja Breien

1975 : Streik, regi Oddvar Bull Tuhus

1995 : Eggs, regi Bent Hamer

2003 : Salmer fra kjøkkenet, regi Bent Hamer

2005 : Factotum, regi Bent Hamer

 

01.08.21

 

 

 

 

 

 

 

 

Om forfatter

Jan Erik Holst, født 10.04.1949 er utdannet ved Filmvetenskapliga Institusjonen og senere ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Han har vært filmklubb-leder, kinosjef, filmkritiker, filmprodusent og universitets- og høgskolelærer i film og direktør i Norsk filminstitutt fra 1988 – 2014. I denne tiden var han også formann i Scandinavian films 1993 - 2001. Han er medlem av Norsk filmkritikerlag og av det Europeiske filmakademiet og redigerte bokverket Filmen i Norge del I og II, skrev essaysamlingen Det lille sirkus om film- og kinohistorie i Norge og redigerte Stork flying over pinewood. Nordic – Baltic film co-operation 1989 – 2014. Han lanserte sin bok To liv – Zwei Leben om norsk – tyske filmforbindelser under bokmessen i Frankfurt i oktober 2019.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen