Arild Østin Ommundsen er kjent for sine filmer som kombinerer humor, sårbarhet og en dyp forståelse for menneskelige relasjoner. Alt må bort er nettopp en slik film.

PÅ KINO FRA 14. MARS: Alt må bort er intet unntak. Det er en gripende fortelling om tre søsken som møtes for å gjøre opp arven etter sin far, noe som vekker gamle minner, konflikter og spørsmål om hva som egentlig betyr noe i livet.

Filmen åpner med en eldre mann som trekker sitt siste pust og faller død forover på et piano. Foran ham ligger et noteark med noen få spredte takter og et kryptisk sitat skrevet på tysk.

På mange måter er dette et familieprosjekt. EkteparetArild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen har opp gjennom årene jobbet tett på en rekke filmer og har nærmest vært synonymt med Stavanger-bølgen. Her har skrevet manuset sammen, og hun spiller en av hovedrollene som en av søsknene som vender hjem for å rydde etter farens bortgang.

Dette samarbeidet er ikke nytt; tidligere har de jobbet tett sammen i filmer som Mongoland, Tottori! Sommeren vi var alene, Now It’s Dark og Eventyrland. Samspillet har resultert i filmer som kombinerer realistiske skildringer med en touch av magi og eventyr.

Familien samles – og gamle sår rives opp

I Alt må bort møter vi de tre søsknene Ellen (Silje Salomonsen), Amund (Tomas Alf Larsen) og Carl Olav (Torbjørn Berglund Eriksen), som skal gjøre opp arven etter sin far. Han var komponist, og dødsboet er fylt med etterlatenskaper fra et langt liv.

Ellen, som eldste søster, inntar igjen den omsorgsrollen hun tok på seg etter foreldrenes skilsmisse da hun var femten. Det som starter som en praktisk oppgave, utvikler seg raskt til et emosjonelt oppgjør preget av gamle konflikter, minner og spørsmål om hva som virkelig betyr noe i livet. Filmen tematiserer familie, arv og identitet, og hvordan vi finner mening i det som blir igjen når livet tar uventede vendinger.

Et kammerspill drevet av sterke skuespillere

Forviklingene tilspisser seg når deres fraværende mor, glimrende spilt av Liv Bernhoft Osa, dukker opp til begravelsen. Forholdet til barna har vært anstrengt i tretti år, helt siden hun forelsket seg i en annen og forlot familien. Nå krever hun sin del av boet og insisterer på å få farens høyt verdsatte flygel, som angivelig skal ha tilhørt komponisten Geirr Tveitt.

Filmen fungerer som et kammerspill, en sjanger som stiller høye krav til skuespillerne. Det er en fryd å se de tre hovedrolleinnehaverne briljere, og deres prestasjoner gjør historien ektefølt og gjenkjennelig.

Filmen skildrer emosjonelle oppgjør, felles minner og de tåpelige kranglene som bare søsken kan ha når et liv skal oppsummeres og gjøres opp.

En gripende refleksjon over liv og relasjoner

Alt må bort kan leses som en videreføring av Østin Ommundsens filmskapende uttrykk og en refleksjon over vår tid og vårt forhold til både materiell kultur og nære relasjoner. Filmen er både et personlig portrett og en universell fortelling om å finne seg selv i en verden i konstant endring.

Nesten like viktig som manus og regi er Thomas Dybdahls filmmusikk. Han har samarbeidet med Østin Ommundsen på flere filmer, og hans bidrag løfter filmopplevelsen betraktelig. Hans pianostykker i lydsporet, sjangerskifter og lydeffekter glir sømløst inn i fortellingen. Musikken forsterker både stemninger og handling på en imponerende måte, og det ville være overraskende om han ikke stikker av med  en Amanda for filmmusikken.

Gjennom sin karakteristiske stil og sitt fokus på menneskelige relasjoner fortsetter Østin Ommundsen å berike den norske filmarven med historier som både utfordrer og berører.