«Ex Machina» - virtuelt skyggespill
6Total vurdering

Ex Machina er et skyggespill mellom tre intelligente enheter. En styrtrik, fritenkende IT-magnat (Oscar Isaac) inviterer en ung datanerd (Domhnall Gleeson) til sin høyteknologiske ensomhetsborg for å teste ut graden av menneskelighet i den kunstige intelligensen til roboten Ava (Alicia Vikander).

Det som starter som en Turing-test – filmen setter den hyperkonvensjonelle og forutsigbare The Imitation Game i hånlig relieff – utvikler seg til en tvekamp på tre fronter der virkeligheten selv etter hvert står på spill.

Filmen tar opp menneske/maskin-tråden fra 2001: en romodyssé (1968) og A.I – Artificial Intelligence (2001), men på mye mer grundig og fremfor alt drøftende vis. Lik et dataprogram borer seg gjennom forskjellige grener i koden, arbeider
Ex Machina seg kløktig gjennom problemstillingene fra stadig nye vinkler. Samtidig befinner rollefigurene seg inne i en visuell labyrint – filmen er full av reflekterende flater og gjennomsiktige vegger som oppløser vårt grep på den fysiske verden – og det digitalt mekaniserte huset er som et stort, omsluttende nettverk, lik en datamaskin eller menneskehjerne. Hva er virkelig og hvem av de tre har definisjonsmakten over virkeligheten?

Ex Machina (2014) 1h 48min | Drama, Mystery, Sci-Fi | 10 April 2015 (Norway) Summary: A young programmer is selected to participate in a ground-breaking experiment in synthetic intelligence by evaluating the human qualities of a highly advanced humanoid A.I.
Countries: UKLanguages: English

Ex Machina er en triumf for Alicia Vikander, som her følger i Noomi Rapaces Prometheus-fotspor i nesten uhyggelig grad: Svensk skuespillerinne erobrer engelsktalende filmverden gjennom uforglemmelig innsats i science-fiction-film, i historier der roboter med menneskelige trekk står sentralt. Hennes gjennombrudd Till det som är vackert (Lisa Langseth, 2009) bar bud om en stor stjerne, men tenk på spennvidden: Fra aggressiv og råkjeftet slumjente med intenst nærvær hos Langseth, til en eterisk, nesten gjennomsiktig skapning, med varme øyne som tindrer av intelligens og uutgrunnelig lengsel. Med uhyre subtile midler markeres likevel at hennes menneskelignende oppførsel genereres av en fremmedartet skapning.

Hvordan er det mulig at en som i utgangspunktet er romanforfatter – Alex Garlands første bok «The Beach» kom i 1996 – kan debutere som filmregissør med et slikt mesterverk? Ikke bare er Garlands eget manus fullt på høyde med den mest intelligente science-fiction i bokform, men visualiseringen, stemningene og det dvelende, metodiske, totalt besettende fortellertempoet styres med usedvanlig sikker hånd.

Garland inntar hermed sjefsstolen i en ytterst eksklusiv klubb av romanforfattere som har blitt filmregissører. Paul Austers
Lulu on the Bridge (1998) mangler nerve og stemning, og ble aldri ledd i noen vedvarende filmkarriere. Den som ligner mest på Garland – i og med sin parallelle virksomhet som manusforfatter – er Michael Crichton, bestselgerforfatteren som imponerte stort med sin kinofilmdebut, den umiddelbart ikoniske Westworld (1973). Der og i senere arbeider som den mesterlige thrilleren Coma (1978) viste han et naturtalent for å konstruere suspense-scener. Likevel kommer han ikke i nærheten av intelligensen og dybden som Alex Garland nedfeller i Ex Machina.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen