Netflix-serien Adolescence er en intens og dypt urovekkende opplevelse. Den griper tak i seeren fra første scene og slipper ikke taket før siste episode er over.
NETFLIX: Med sin unike fortellerteknikk og rå skildring av ungdomsmiljø, står serien frem som en av de sterkeste TV-opplevelsene på lenge.
En brutal fortelling i sanntid
Serien tar for seg etterspillet av et brutalt drap: Den 13 år gamle Jamie (Owen Cooper) har drept en klassekamerat. Hver episode utspiller seg i sanntid og benytter en one-shot-stil, der det ser ut som om alt er filmet i én lang tagning. Dette skaper en intensitet som fanger seeren i øyeblikket, selv om det tidvis kan være distraherende. Likevel fungerer teknikken effektivt for å forsterke den emosjonelle tyngden i historien.
En arv av britisk sosialrealisme
Adolescence plasserer seg i rekken av britiske filmer og TV-serier som skildrer unge menneskers brutale virkelighet. Jack Thorne, kjent for This Is England ’86, The Fades og nå sist den glimrende Toxic Town, bringer igjen sin evne til å skape rå, realistiske ungdomsskildringer.
Den klaustrofobiske intensiteten kan minne om Skins i sine mørkeste øyeblikk, eller den sosialrealistiske brutaliteten i Top Boy. Tematisk er den også beslektet med filmer som Kidulthood og Bullet Boy, som begge utforsker vold, maskulinitet og ungdomskultur i moderne Storbritannia.
Episode for episode: En reise inn i det ubegripelige
Episode 1: Serien åpner med en nervepirrende arrestasjon. To etterforskere henter Jamie, en vettskremt gutt som er så redd at han tisser på seg. Seeren klamrer seg til håpet om at det må være en misforståelse. Foreldrene hans, Eddie (Stephen Graham) og Manda (Christine Tremarco), nekter å tro at deres sønn kan være skyldig. Sannheten avdekkes gradvis, og når den endelig kommer, treffer den som et slag i magen.
Episode 2: Handlingen forflyttes til skolen tre dager senere. Etterforskerne Bascombe (Ashley Walters) og DS Misha Frank (Faye Marsay) forsøker å forstå Jamies motiv og finne mordvåpenet. Her avdekkes en ny virkelighet: Barn vet mer enn de voksne, og informasjon sprer seg raskere på sosiale medier enn gjennom politiets etterforskning. Bascombe får sjokkerende innsikt fra sin egen sønn, som allerede kjenner sannheten.
Episode 3: Syv måneder etter arrestasjonen møter Jamie en terapeut for å avgjøre om han er mentalt skikket til å stilles for retten. Episoden er et psykologisk kammerspill som gir et uhyggelig innblikk i Jamies sinnstilstand.
Episode 4: Serien hopper 13 måneder frem i tid og utforsker hvordan familien hans forsøker å leve videre med skyldfølelsen. Kan de noen gang komme seg videre?
Adolescence hadde ikke fungert uten strålende skuespill. Owen Cooper balanserer perfekt mellom sårbarhet og farlighet. Ashley Walters skildrer en etterforsker som innser at han er ute på dypt vann. Likevel er det Stephen Graham som stjeler showet. Hans hjerteskjærende tolkning av en far i sjokk og fornektelse er kraftfull .
Produkt av sitt miljø
Det som gjør Adolescence ekstra sterk, er dens ransakende blikk på hvordan unge gutter kan miste grepet. Jamie er ikke en tilfeldig sosiopat—han er et produkt av sitt miljø. Serien peker på hvordan mobbing, sosial isolasjon og foreldrenes mangel på innsikt i barnas digitale liv skaper en farlig grobunn for det ekstreme.
En nylig uttalelse fra skuespilleren Anthony Mackie, der han hevder at samfunnet har «drept maskuliniteten», er en påminnelse om hvor farlige slike ideer kan være. Når gutter ikke føler at de lever opp til samfunnet idealer, kan de lett trekkes inn i ekkokamre som fyller dem med sinne og frustrasjon.
Serien er ubehagelig og vond, men også en av de mest tankevekkende skildringene av ungdom og moderne maskulinitet på lenge.