Det finnes filmer som roper. Og så finnes det filmer som hvisker – og som treffer desto hardere. Laila Abbas’ spillefilmdebut Takk for at du venter… hører utvilsomt hjemme i sistnevnte kategori.

Med et stramt og nært drama fra Ramallah på Vestbredden, retter den palestinske filmskaperen blikket mot en sjeldent diskutert, men dypt inngripende realitet: den islamske arveloven.

Filmen åpner med et dødsfall – ikke dramatisk i seg selv, men et som setter i gang et system designet for å holde kvinner nede. Med lavmælt intensitet belyser Abbas en av patriarkatets mest hverdagslige, men også mest gjennomgripende mekanismer: arveretten.

To søstre, én natt – og et urettferdig system

Handlingen følger søstrene Mariam og Noura – spilt med varme og dybde av Clara Khoury og Yasmine Al Massri – som står overfor et moralsk og juridisk dilemma. Faren deres er død, og pengene på bankkontoen var ment for døtrene som pleiet ham. Men sharialoven gir broren deres, som lever et annet liv i USA, rett til det dobbelte. Testamenter er ikke gyldige. Derfor igangsettes et desperat forsøk på å tømme kontoen før banken får vite om dødsfallet.

Likevel er det ikke plottet som driver filmen fremover, men det sterke karakterarbeidet. Mariam er en utbrent tobarnsmor fanget i et vaklende ekteskap, mens Noura, ugift og uavhengig, lenge har vært familiens sorte får. I løpet av én natt tvinges de til å samarbeide – og kanskje gjenoppdage et søsterbånd som handler minst like mye om lojalitet som om blod.

Abbas iscenesetter dramaet med stor presisjon. Ramallah og Al-Bīrah framstår som stille medspillere – tomme gater ladet med uro, et visuelt uttrykk for kvinners tause kamp. Samtidig lar filmen det politiske ligge som et bakteppe, aldri i forgrunnen. En demonstrasjon, et fraværende barn, en nyhetssending på TV – detaljene antyder mer enn de forklarer, og det er nettopp i disse valgene filmen vinner styrke.

Det store i det lille

Det som gjør Takk for at du venter… så virkningsfull, er hvordan den lar karakterene puste. De syrlige replikkene mellom søstrene, øyeblikk av galgenhumor og små rivaliseringer gir filmen en menneskelig varme som balanserer det strukturelt tunge. En scene hvor de forsøker å få til en telefonbekreftelse til banken fra sin avdøde far – i et absurd forsøk på å slå systemet med egne våpen – er både tragisk og lattervekkende på én gang.

Filmens styrke ligger i at den aldri skriker ut sitt budskap. Den stoler på at vi forstår. Med stram regi, effektiv klipping og et manus som gir akkurat nok til å forstå uten å forklare, formidler Abbas en historie som kunne blitt tung – men som i stedet oppleves lett på foten, kvikk, og dypt menneskelig.

Takk for at du venter… er en stillferdig og treffende debutfilm. Det er en historie om kvinners kamp i møte med et system laget for menn – men også en film om håp og det å finne styrke i allianser man ikke visste fantes.

Med både varme og vidd har Laila Abbas laget en film som ikke roper – men som insisterer på å bli hørt. Resultatet er et.gripende portrett av to kvinner i kamp mot et system som er rigget mot dem – med både mot, varme og humor.