Historien i denne indonesiske eksplosjonen av en film er ikke så viktig. Det er noe greier med asiatisk mafia, leiemordere med eksepsasjonelle slosseferdigheter, og ei lita jente som alle vil drepe. Egentlig er det bare en rekke vaklende unnskyldninger for å iscenesette den ene overdådige slosskampen etter den andre, hvor barbariske drapsmaskiner bearbeider hverandre til finkvernet kjøttdeig.

For dette er ikke film for de med lav smerteterskel. Hvert slag er en beinbrekkende hammer med rå smerte som du nesten føler på kroppen. Blodspruten står oppetter veggene, og kroppsdeler ligger strødd, mens kniver, macheter og økser hakker vekk store kjøttbiter fra en tilsynelatende uendelig tilførsel av velvillige offer.

Selvfølgelig er det sprinklet med eksentriske karakterer som hver har sitt favorittvåpen, og lirer av seg fantastiske replikker som:

• Du kommer til å angre.
• På hva da? At jeg kalte deg ei hurpe?
• Nei. At du har på deg hvite klær.

Koreografien er et mesterverk i seg selv, og kameraføringen er det beste jeg har sett. Filmskaperne støtter seg ikke på hyperaktiv redigering for å få det til å virke mer intens, men lar isteden kameralinsa følge håndbevegelser så vi smeller inn i offeret sammen med knyttneven.

Det hele er såpass brutalt heftig at det får
The
Matrix til å virke som
4 Stjerners Middag. Og akkurat som
The Matrix i sin tid hevet actionsjangeren til et nytt nivå som har blitt etterapet i all tid siden, kan vi bare håpe at
The Night Comes for Us får like stor innflytelse. Det er liten tvil om at dette er årets soleklart beste film, så Hollywood kan bare ta notater, for det er
slik ordentlig action skal være. Voldskarusellen fikk meg til å fnise og klappe i hendene som et lite barn der jeg satt og storkoste meg med hver eneste lemlestelse, og da den omsider var over, var det eneste jeg ønsket å tørke blodet fra øyene og kjøre en gang til.

Fakta

Indonesia, 2018

Regi: Timo Tjahjanto

Med: Iko Uwais, Julie Estelle, Joe Taslim