– Hvordan er forholdet ditt til Kjell Aukrusts verden? 

– Jeg er en 1977-modell, og har vokst opp med 
Flåklypa Grand Prix  som var en helt fantastisk film. Jeg var langt inne i det universet. Da jeg fikk tilbud om å være med på den første filmen så var det jo nesten en uvirkelig opplevelse. Jeg tenkte mye på hvordan de skulle greie å bringe ham inn i dagens kinosal, men det har de jo virkelig klart. Jeg er imponert over innspillingen de har gjort med stop-motion. Det er virkelig en tålmodighetsprøve. Det er ikke noe for meg. Jeg er altfor rastløs for noe slikt.  

Melvind  Snerken er Flåklypa Tidenes sportsjournalist som gjennom en årrekke har vært fraværende ved en rekke sportsarrangementer i inn og utland. Kostbar, mørkeredd og lite arbeidsvillig.  

- Han  er en herlig karakter, sier skuespilleren. – Jeg jobbet lenge med å finne stemmen til karakteren. – Jeg tok  utgangspunkt  i hvordan jeg trodde min egen stemme vil være på mine eldre dager. Rasmus  Sivertsen likte den tilnærmingen.  

– Har du testet ham på dine egne barn?  

– Ja, de synes det blir for mye slurp og slafs og tette polypper. De synes  Melvind  er best på kino og ikke hjemme i stua.  

  

Allsidig  

– Jeg satt nå i forkant og tenkte på karrieren din. Den først filmen jeg husker deg fra var Jo Strømgrens 
Mot Moskva.  

– Ja, det var virkelig en absurd opplevelse å være med på. Vi måtte jo lære et helt eget språk som ikke eksisterer. Det jeg husker best var at vi var på Balkan og i Øst-Europa i seks uker og det eneste jeg turte å spise var rent kjøtt. Jeg var jo så full av testosteron da jeg kom tilbake at det lignet ikke grisen – og jeg hadde bare snakket tullespråk, så det var  vanskelig å finne tilbake til en sivilisert person.  

– Hva betydde perioden din i Jo  Strømgens  Kompani for deg som skuespiller?  

– Jo er en stor kunstner. Han er en av de få jeg kjenner som greier å være ekstremt folkelig og samtidig lage høyverdig kunst. Den koden etterstreber jeg, selv om jeg ikke alltid lykkes. Jeg har et ønske om å være i det sjiktet. Å jobbe med Jo Strømgren var en øyeåpner for min del – å få  hvem som helst til å le – enten de var skolebarn eller riksantikvaren.  

  

Komiker  

– Du er først og fremst kjent som komiker, men har mange seriøse roller – ikke minst på teater med både Ibsen, Fosse og Shakespeare.  

– Jeg liker dette vekselbruket, men ”at  the  end  of  the  day” er det viktigste at man har hatt det gøy. For meg spiller det ingen rolle om det er Shakespeare eller om jeg tar på meg en parykk og springer opp Karl Johan med rar dialekt.  

John  Brungot  jobber ikke bare som skuespiller. Han skiver også ofte tekstene selv.  

– På Teaterhøgskolen lærte vi jo i all hovedsak å tolke andres tekster. Det å skrive tekster og skape sin egen hverdag er noe som har kommer mer og mer etter hvert; institusjonsteatrene har blitt  mer polariserte. Det gjelder mediebildet i helhet, man kan ta opp og publisere en podkast uten å ha en stor utgiver i ryggen. For min del har det vært veldig befriende å skrive på egenhånd – det å lage både teaterstykke og små sketsjer.  

  

Inn i  karakteren  

John  Brungot  begynner å få lang erfaring med være stemme på animasjonssuksesser. Nå kommer han for tredje gang i 
Flåklypa  og var også med i suksessen 
Knutsen &  Ludvigsen  og  den fæle Rasputin.  

– Hvordan jobber du med å finne karakterene?  

– Det er litt forskjellig. I
Flåklypa var det Rasmus som ba meg komme opp med fire forskjellige stemmer som kunne passe karakteren  Melvind  Snerken. Så fant han den han likte og vi skrudde til karakteren etter hvert. Så har jeg en annen karakter også som er med. Den gamle gretne mannen er en  bikarakter  utviklet til 
Jul i Flåklypa, og som er blitt brukt mer og mer i hver film. Han er tverr og litt sint, men ihuga entusiast på egen Flåklypas vegne. Jeg jobbet så mye stemmen til den karakteren at jeg slet med stemmebåndet etterpå.

– Noen ganger kommer karakterene av seg selv mens andre ganger tar det lang tid og mye prøving. Med 
Knutsen  &  Ludvigsen  handlet det om å komme så nær opp til Øystein Dolmens Knutsen som mulig uten at man skulle føle at det var Øystein Dolmen, men en egen karakter. Nå skal vi sette i gang med 
Knutsen  &  Ludvigsen  2. Det er alltid spennene med slike prosjekter. For det første må man ta noen kjappe beslutninger – og så ser man resultatet av det to år etterpå.