– Hvordan er forholdet ditt til Kjell Aukrusts verden?
– Jeg er en 1977-modell, og har vokst opp med
Flåklypa Grand Prix som var en helt fantastisk film. Jeg var langt inne i det universet. Da jeg fikk tilbud om å være med på den første filmen så var det jo nesten en uvirkelig opplevelse. Jeg tenkte mye på hvordan de skulle greie å bringe ham inn i dagens kinosal, men det har de jo virkelig klart. Jeg er imponert over innspillingen de har gjort med stop-motion. Det er virkelig en tålmodighetsprøve. Det er ikke noe for meg. Jeg er altfor rastløs for noe slikt.
Melvind Snerken er Flåklypa Tidenes sportsjournalist som gjennom en årrekke har vært fraværende ved en rekke sportsarrangementer i inn og utland. Kostbar, mørkeredd og lite arbeidsvillig.
- Han er en herlig karakter, sier skuespilleren. – Jeg jobbet lenge med å finne stemmen til karakteren. – Jeg tok utgangspunkt i hvordan jeg trodde min egen stemme vil være på mine eldre dager. Rasmus Sivertsen likte den tilnærmingen.
– Har du testet ham på dine egne barn?
– Ja, de synes det blir for mye slurp og slafs og tette polypper. De synes Melvind er best på kino og ikke hjemme i stua.
Allsidig
– Jeg satt nå i forkant og tenkte på karrieren din. Den først filmen jeg husker deg fra var Jo Strømgrens
Mot Moskva.
– Ja, det var virkelig en absurd opplevelse å være med på. Vi måtte jo lære et helt eget språk som ikke eksisterer. Det jeg husker best var at vi var på Balkan og i Øst-Europa i seks uker og det eneste jeg turte å spise var rent kjøtt. Jeg var jo så full av testosteron da jeg kom tilbake at det lignet ikke grisen – og jeg hadde bare snakket tullespråk, så det var vanskelig å finne tilbake til en sivilisert person.
– Hva betydde perioden din i Jo Strømgens Kompani for deg som skuespiller?
– Jo er en stor kunstner. Han er en av de få jeg kjenner som greier å være ekstremt folkelig og samtidig lage høyverdig kunst. Den koden etterstreber jeg, selv om jeg ikke alltid lykkes. Jeg har et ønske om å være i det sjiktet. Å jobbe med Jo Strømgren var en øyeåpner for min del – å få hvem som helst til å le – enten de var skolebarn eller riksantikvaren.
Komiker
– Du er først og fremst kjent som komiker, men har mange seriøse roller – ikke minst på teater med både Ibsen, Fosse og Shakespeare.
– Jeg liker dette vekselbruket, men ”at the end of the day” er det viktigste at man har hatt det gøy. For meg spiller det ingen rolle om det er Shakespeare eller om jeg tar på meg en parykk og springer opp Karl Johan med rar dialekt.
John Brungot jobber ikke bare som skuespiller. Han skiver også ofte tekstene selv.
– På Teaterhøgskolen lærte vi jo i all hovedsak å tolke andres tekster. Det å skrive tekster og skape sin egen hverdag er noe som har kommer mer og mer etter hvert; institusjonsteatrene har blitt mer polariserte. Det gjelder mediebildet i helhet, man kan ta opp og publisere en podkast uten å ha en stor utgiver i ryggen. For min del har det vært veldig befriende å skrive på egenhånd – det å lage både teaterstykke og små sketsjer.
Inn i karakteren
John Brungot begynner å få lang erfaring med være stemme på animasjonssuksesser. Nå kommer han for tredje gang i
Flåklypa og var også med i suksessen
Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin.
– Hvordan jobber du med å finne karakterene?
– Det er litt forskjellig. I
Flåklypa var det Rasmus som ba meg komme opp med fire forskjellige stemmer som kunne passe karakteren Melvind Snerken. Så fant han den han likte og vi skrudde til karakteren etter hvert. Så har jeg en annen karakter også som er med. Den gamle gretne mannen er en bikarakter utviklet til
Jul i Flåklypa, og som er blitt brukt mer og mer i hver film. Han er tverr og litt sint, men ihuga entusiast på egen Flåklypas vegne. Jeg jobbet så mye stemmen til den karakteren at jeg slet med stemmebåndet etterpå.
– Noen ganger kommer karakterene av seg selv mens andre ganger tar det lang tid og mye prøving. Med
Knutsen & Ludvigsen handlet det om å komme så nær opp til Øystein Dolmens Knutsen som mulig uten at man skulle føle at det var Øystein Dolmen, men en egen karakter. Nå skal vi sette i gang med
Knutsen & Ludvigsen 2. Det er alltid spennene med slike prosjekter. For det første må man ta noen kjappe beslutninger – og så ser man resultatet av det to år etterpå.