Filmen er basert på Väinö Linnas roman med samme navn – en bok som regnes blant de store krigsromaner i litteraturhistorien. Aku Louhimies´ filmatisering er den tredje i rekken av romaner som har blitt nasjonalskatter, og står som et bilde på krigens galskap.

I fjor var det hundre år siden Finland ble egen stat. Hva var vel mer naturlig enn en ny filmatisering av Väinö Linnas roman fra 1954. Boken har blitt stående som et slags nasjonalepos – et vitnesbyrd om frihetsvilje og den sagnomsuste finske sisu – men helt uten helter. Ukjent soldat er et intens og brutalt drama hvor vi følger et finsk mitraljøsekompani gjennom Finlands siste krig med Sovjetunionen; fortsettelseskrigen 1941 – 44. Finland hadde tapt store landområder, blant annet Karelen med Vyborg, som var Finlands største by under Vinterkrigen (1939-40). Da tyskerne angrep Sovjetunionen i 1941 så Finland det som en mulighet til å gjenvinne tapte områder.

Film for en ny generasjon

Boken er filmatisert to ganger tidligere – i 1955 av Edvin Laine og i 1985 i regi av Rauno Mollberg. Edvin Laines filmatisering fra 1955 er tidenes mest sette finske film med 2,6 millioner billetter. Det er med andre ord et dristig prosjekt Aku Louhimies kastet seg ut når han filmatiserte romanen for tredje gang; på tross for at han hadde det største budsjettet i finsk filmhistorie – 60 millioner kroner. Resultatet har blitt mer enn én million solgte billetter i hjemlandet – og den går ennå på kino.

– Er du overrasket over suksessen i Finland?

– Ja, fordi mange i den yngre generasjonen har hverken sett de tidligere filmatiseringene eller lest boka. Jeg visste at filmen ville få et stort publikum, men ikke på dette nivået.

– Hva er den største forskjell på din filmatisering og de to tidligere?

– Det er selvsagt vanskelig for meg å bedømme, men tiden av avstanden til andre verdenskrig gjenspeiles helt klart i de tre filmatiseringene. Boka kom ni år etter krigen og Edvin Laines filmatisering kom rett etterpå. Derfor hadde alle involverte både foran og bak kamera opplevd krigen, og mange hadde kjempet i den. Da Rauno Mollberg kom med sin versjon i 1985 var han på mange måter en sønn av krigsveteranene i den forrige filmen. Han så på hele krigen som en stor feil og ville først og fremst få frem det pasifistiske budskapet. Romanen har helt klart et pasifistisk budskap. Jeg representerer en ny generasjon. Jeg er barnebarn av de som deltok, og har større avstand. Dessuten er det en helt annen politisk situasjon i dag enn den som var under den kalde krigen. Vi kan si ting rett ut på en helt annen måte enn man kunne for tretti år siden i Finland. Også synet på krigen har endret seg i løpet av de mer en sytti årene som har gått. Min generasjon ser ikke på helter på samme måte, ingenting er bare svart og hvitt – det er mer snakk om en gråskala. For meg har det handlet om å få frem redselen – det skremmende ved krigen. Alle er redde når de blir beskutt, men folk reagerer forskjellig. Jeg har forsøkt å dra publikum ned i skyttergravene – la dem oppleve soldatenes redsel.

Evig tema

– I Norge er Harald Zwarts Den 12. mann den største suksessen og ellers har vi filmer som Dunkirk og Darkest Hours – hva kommer den store interessen nå for andre verdenskrig av?

– Det handler mye om at de som opplevde krigen er gamle og veteranene er over nitti og dør ut. Samtidig er andre verdenskrig et universelt tema. Det handler om menneskelige og politiske kriser. Du kan gjennom disse historiene fortelle veldig mye om den menneskelig natur. Jeg tror filmer om andre verdenskrig vil være sentrale i mange år fremover. Spesielt de om andre verdenskrig. Det var en krig som rammet hele Europa og store deler av verden utenom – til forskjell fra for eksempel Vietnam-krigen.

– Hvordan angrep du «Ukjent soldat»?

– Romanen har en rekke hovedpersoner. For meg var det viktig å plukke ut de jeg ville følge i filmen. Boka er jo skrevet av en som var med ved fronten og lå i skyttergravene. Både boka og min film handler ikke om krigen sett gjennom politikeres øyne, men gjennom fotsoldatenes, vanlige folk som blir kalt inn i militæret og sendt til fronten – de som egentlig ikke helt vet hvorfor de sendes dit. Det tror jeg er en av årsakene til den store suksessen i Finland. Filmen går ikke inn i det politiske eller den historiske bakgrunnen. Jeg har heller ikke tegnet den klassiske onde fienden. Vi ser ikke fienden i filmen – vi bare opplever dem, sier Aku Louhimies som egentlig også skulle regissert det kommende norsk/britiske andre verdenskrigdramaet The Bird Catcher som han nå er produsent for.

Filmen med blant annet Anders Baasmo Christiansen, Jonas Hoff Oftebro får britisk premiere i mai.