Etter et langvarig agentmonopol måtte James Bond omfavne konkurrentene Ethan Hunt og Jason Bourne i en ny agentkrig i det nye millenniet. Disse tre filmseriene har imitert, stjålet fra og blitt inspirert av hverandre, men bare gjort dem bedre.

Siden 1960-tallet hadde James Bond nesten uten konkurranse hatt monopol på agentfilmen. Gjennom nærmere seksti år har karakteren blitt tolket av seks forskjellige skuespillere. På hver sin måte har de satt et variert preg på karakteren i takt med at verden har forandret seg. Vi har gått fra den mørkhårete, klassiske og kjekke agenten på 1960-tallet til sjarmøren og humoristen på 1980-tallet. Vi har sett Bond endre seg fra en mørk og slank playboy til en muskuløs, blond og mer alvorlig utgave. Samtidig har skurkene blitt mer jordnære, og Bond-pikene har utviklet intelligens og dybde. Spesialeffektene har utviklet seg og budsjettet har blitt stadig høyere.

Et lite tiår etter at Ian Flemings roman «Casino Royale» i 1953 presentere karakteren James Bond, skulle partnerskapet mellom produsent Harry Saltzman og Albert R. Brocolli endre filmhistorien. Agent 007 ble lansert i et tiår preget av den kalde krigen og en rivalisering mellom stormakter. Det var en delt verden etter oppføringen av Berlin-muren og en verden som var i ferd med å oppleve en tredje verdenskrig med Cuba-krisen. Uroen var et perfekt bakteppe for å introdusere en ny filmhelt med Dr. No (1962).

Umiddelbar suksess

I den første filmen Dr. No bekjemper Bond forbryterorganisasjonen SPECTRE som har som mål å sabotere det amerikanske romprogrammet. Kritikerne elsket filmen og publikum var fascinert av den elegante agenten som levde et farefylt liv på eksotiske steder og som hadde en utsøkt smak for kvinner, klær og biler. Dr. No ble en umiddelbar suksess i hjemlandet Storbritannia, en hit i USA året etter. Raskt tok Bond verden med storm. På et budsjett på 1 million dollar skulle den spille inn over 20 millioner dollar. På samme måte som The Beatles endret populærmusikken skulle James Bond endre actionfilmen.

Den ukjente Sean Connery var en uslepen diamant som hadde blitt formet som en velkledd gentleman. Connerys fysikk var tiltrekkende, han var tøff og hardtslående og hans vittige humor skulle bli et av karakteren Bonds fremste varemerker. Forbrytersyndikatet SPECTRE skulle bli en rød tråd frem til dagens filmer. I fjerdefilmen Thunderball (1965) stjeler samme organisasjon to atombomber mens i påfølgende You Only Live Twice (1967) forsøker SPECTRE å fremprovosere en ny verdenskrig mellom stormaktene. Til tross for stigende kinobesøk og popularitet hadde Connery etter fem filmer mistet interessen.

Sean Connery i Dr. No (1962).

Først skritt mot alvor

Arvtageren i On Her Majesty’s Secret Service (1969) ble den ukjente australieren George Lazenby som hadde riktig utseende, men som hadde minimalt med skuespillererfaring. Roger Moore var en bekjent av produsentene og hadde allerede blitt vurdert samtidig som Connery. I sin førstefilm Live and Let Die (1973) satte han sitt preg på serien med en mildere og mer underholdende tolkning gjennom. Det skulle vare i syv filmer før Timothy Dalton lanseres som en mer alvorlig og sårbar Bond i The Living Daylights (1987). Humoren og mye av tullet forsvant og det var en mer menneskelig karakter som folk kunne identifisere seg med.

Etter interne problemer forsvant Dalton og en fornyet interesse oppstå med Pierce Brosnan og Goldeneye (1995). Til tross for at Sovjetunionen var oppløst, den kalde krigen var over og Berlin-muren hadde falt, var russerne fortsatt fiender og atomvåpen var stadig på avveie. Mens det kvinnelige publikum elsket den nye Bonds ytre ble det mannlige publikum tilfredsstilt med rekordstore mengder spesialeffekter og eksplosjoner. Goldeneye ble årets fjerde største økonomiske suksess og Brosnan fornyet interessen for Bond gjennom ytterligere tre filmer.

Dominansen brytes

Konseptet «Impossible Mission Force» ble etablert med TV-serien Mission: Impossible (1966). Den gikk i syv sesonger og var den mest populære av 1960-tallets spionserier. Den ble nok en gang forsøkt relansert i 1988, men gjensynet var kortvarig. Den kalde krigen var over, men en ny agentkrig var i anmarsj og i 1996 skulle agentfilmens James Bond-dominans brytes. I Mission: Impossible (1996) kjemper agenter og muldvarper en innbitt kamp om å skaffe opplysninger om konkurrerende agenter. Noe går galt og oppdraget er blåst. Agenten Ethan Hunt blir anklaget for å ha drept sin egen etterretningsgruppe og er på flukt.

Filmen var en utsøkt og nervepirrende spenningsfilm regissert av Brian De Palma. I tillegg til Tom Cruise, hadde den et solid skuespillerensemble bestående av Jon Voight, Jean Reno og Ving Rhames. Det som var en relativt beskjeden begynnelse, skulle vokse seg til å bli en massiv og vågal franchise. Men dette var ikke gitt ved første gjennomsyn. Da De Palmas venn George Lucas så Mission: Impossible i en tidlig fase uttalte han at «det er ikke noe anslag her. Du må ha et anslag! Du må ha scenen hvor de alle sitter rundt bordet og hvor alle får sine instrukser om hva som skal skje.»

Hard konkurranse

Ifølge podcasten Light the Fuse klarte Lucas å overbevise De Palma om å endre starten, og regissøren fikk med seg skuespillerne og filmet den på nytt. Nå hadde filmen fått sitt riktige anslag og resten av filmen var laget i en forfriskende paranoid og frenetisk stil. Sett opp mot GoldenEye eller Tomorrow Never Dies (1997) hadde De Palma gitt det som den gang var en forslitt agentfilm hard konkurranse. Og ikke minst skulle filmen sørge for Tom Cruises store gjennombrudd som actionhelt og starten på det som siden skulle bli hans store filmfranchise.

Mission: Impossible-filmene skulle etter hvert kjennetegnes for sine mange spesialiteter. Allerede i første scene i den første filmen etableres maskespillet. En karakter gir seg ut for å være en annen, for deretter å rive av seg en maske. Slik klarte filmene å lage en gimmick og et sluttpoeng hvor man kunne endre på hvem som lurte hvem. I franchisens fjerde film harselerer man med maskebruken i de tre første filmene, og de tyr i stedet til en enkel forkledning. Et annet kjennetegn er hvordan oppdraget formidles. Et selvdestruerende bånd kan være briller, engangskamera eller en ironisk russisk telefonautomat som ikke destrueres. Det tilsynelatende umulige oppdraget, kuppet, eller innbruddet er filmens spektakulære salgsargument og innebærer halsbrekkende stunt.

Tom Cruise i Mission: Impossible (1996).

Det spektakulære superstuntet på Prekestolen var det store trekkplasteret for nordmenn i forrige film Mission: Impossible Fallout (2018). Tom Cruise gjør alle disse vågale stuntene selv, og mye av markedsføringen ligger nettopp i hva han selv utsetter seg for. I den første filmen klamrer han seg fast på TGV-toget i Frankrike og blir jaget av et helikopter i høy hastighet. I andrefilmen klatrer han i en umulig fjellformasjon, i tredjefilmen gjøres et vågalt sprang mellom to bygninger i Shanghai. Dette overgås i fjerde film med klatring på utsiden av verdens høyeste bygning i Dubai, 600 meter over bakken, før han henger på utsiden av et fly i Mission: Impossible – Rogue Nation (2015). Til den kommende syvende film får vi nok en gang hans farligste til nå i form av et motorsykkelstunt fra fjellet Helsetkopen i Stranda kommune.

Jason Bourne

Konkurransen mellom James Bond og Ethan Hunt skulle tilspisse seg ytterligere i overgangen til det nye millenniet da den kompromissløse nykommeren Jason Bourne kom på banen. Tre filmer fra det som skulle bli konkurrerende franchiser kom på rekke og rad; Mission: Impossible II (2000), The Bourne Identity (Hvem var Jason Bourne, 2002) og Die Another Day (2002). Disse tre filmene skulle krige om publikum og etter hvert skulle de imitere og stjele fra hverandre. Det skulle bare gjøre filmene bedre.

Som et slags motsvar på den stadig eskalerende bruken av spesialeffekter i James Bond-filmene skulle den første filmatiseringen av Robert Ludlums spionserie finne sin form forankret i det mer jordnære. Det var en forfriskende og mer spennende type film hvor spektakulære dataeffekter var borte til fordel for ekte stunt. Regissør Doug Liman ga oss en enklere film, men den hadde et mer innovativt formspråk enn den forslitte og formelbaserte rekken av samtidens Bond-filmer.

Forrykende framdrift

Jason Bourne plukkes opp av en fiskebåt. Han har flere skuddsår og har ingen hukommelse om hvem han er eller hva som har skjedd. Med sine spesielle evner forsøker han å komme til bunns i sin rolle i det mystiske Treadstone-programmet. Matt Damons karakter bydde på mystikk, intrige, spenning og en forrykende framdrift. Bourne var en veltrent og autentisk drapsmaskin på en førsteklasses action-reise gjennom Europa. Det var en nøktern tilnærming til actionfilmen med realisme fremfor eksess, spenning fremfor effekter og i et langt raskere tempo enn publikum var vant til.

Til tross for sin nyskapenhet var dog ikke The Bourne Identity like kommersielt suksessfull som oppfølgerne til etablerte Mission: Impossible II og Tomorrow Never Dies. I ettertid er det lett å se klare tegn på hvordan The Bourne Identity og kanskje i enda større grad Paul Greengrass-regisserte The Bourne Supremacy (Gåten Jason Bourne, 2004) med sitt håndholdte og frenetiske kamera kan ha fungert som inspirasjon til relanseringen av en mer moderne James Bond, både fysisk og tempomessig. James Bond og Ethan Hunt-produsentene følte konkurranse fra en ny og sterk konkurrent og så behovet for en evolusjon hos sine karakterer.

Matt Damon i The Bourne Identity (2002).

Bond tilbake til røttene

Til tross for at Pierce Brosnans fjerde og siste Bond-film Die Another Day (2002) ble seriens største internasjonale økonomiske suksess, var de nyervervede rettighetene til den første Bond-romanen «Casino Royale» en mulighet til å ta karakteren tilbake til sine litterære røtter. Franchisen hadde gradvis blitt ført i en feil formelbasert retning, og produsentene ønsket nå å relansere James Bond i tråd med Flemings tilnærming til karakteren.

En større fysisk og hurtigere Bond krevde en ny skuespiller og forandringen kom med en muskuløs, alvorstung og moderne versjon av Steve McQueen med lyst hår og blå øyne. Floskler og forslitt humor ble erstattet med velskrevet dialog og absurde stunt ble mer jordnær og realistisk. Daniel Craig brøt med det etablerte idealet og hans skikkelse var en mer menneskelig og moderne Bond med et kaldt og emosjonelt skadet hjerte. Craig var en mer intens Bond for en ny tidsalder.

Alvor, stunt og kropp

De tre filmseriene skulle preges av både likheter og finne sine egne særegenheter. Bourne var synonymt med den alvorlige og hardtslående. Bond skulle i hovedsak bli en alvorlig karakter, men med noen tørrvittigheter på lur. Ethan Hunt fikk derimot gradvis flere morsomme biroller som gjorde filmene lettere og mer mottagelig for massene. Der den ene franchisens film hadde et spektakulært stunt, var det garantert at neste film i de andre franchisene måtte overgå dette med noe enda mer halsbrekkende.

Kroppslig utvikling ble også sentralt. Den muskuløse Daniel Craig hadde en fysikk i Casino Royale (2006) som overgikk det vi tidligere hadde sett hos de to andre tidligere. Tom Cruise er den eldste av disse tre skuespillerne og hadde derfor mest å bevise. Nå måtte også han vise fram bar, muskuløs overkropp i femtefilmen Mission: Impossible – Rogue Nation (2015). Ytterligere perfeksjonerte muskler var dermed tilsvaret fra Damon i åpningsscenen til sin fjerdefilm Jason Bourne (2016).

Kropp i fokus med Daniel Craig i Skyfall (2012).

Regissørene

Mission: Impossible-seriens regissører har alle satt sine ulike særpreg på filmene. Brian De Palmas førstefilm var frenetisk og paranoid og gjenspeilte skygger av den kalde krigen. John Woo prøvde å innføre Hong Kong-filmens heseblesende skytescener i sakte kino, men de passet ikke helt inn i franchisen. Derimot kan man i stor grad kan man takke J. J. Abrams for å ha fornyet og tatt Misssion: Impossible i en ny retning. Først som regissør på tredjefilmen, deretter som fast produsent. Abrams presenterte en sårbar Hunt med et uvanlig privatliv samtidig som filmene fikk bedre flyt, bedre koreograferte actionscener og en mer strømlinjeformet film. Brad Bird gikk for det spektakulære med hasardiøse stunt mens senere filmer, regissert av Christopher McQuarrie, fortsetter denne trenden.

Nivået var allerede lagt i Doug Limans førstefilm The Bourne Identity (2002). De påfølgende filmene ble regissert av Paul Greengrass. I andrefilmen The Bourne Supremacy fortsetter den alvorlige Jason Bourne jakten på hvem han er, kommer Greengrass sin regisstil med håndholdt, frenetisk kamera til syne spesielt gjennom filmens åpningsscene og en biljakt i Moskva, Han løfter serien til å bli den mest hardtslående og den med høyest tempo, samtidig som stunt og spesialeffekter er mer jordnært enn Mission: Impossible-serien. Greengrass fortsetter regien gjennom The Bourne Ultimatum og Jason Bourne i samme kvalitative stil mens sidehistorien The Bourne Legacy (2012) med Jeremy Renner ble regissert av Tony Gilroy.

Allerede i åpningssekvensen av Casino Royale blir Daniel Craigs karakter presentert som en hard, brutal og nådeløs ung agent. På en metaforisk måte blir starten av James Bonds karriere også starten på Daniel Craigs store filmatiske gjennombrudd. Regien var ved Martin Campbell, men han ble erstattet av Marc Forster til Quantum of Solace (2008) og siden til Sam Mendes for Skyfall (2012). Den moderne mer komplekse Bond vi kjenner i dag kommer fra Mendes svært suksessfulle film, både kunstnerisk og kommersielt. Hyllesten var dog noe neddempet til hans andrefilm Spectre (2015).

Det er alltid en neste film

Rundt om i verden er James Bond den mest økonomisk suksessfulle på kino. Deretter finner vi Mission: Impossible og til slutt Jason Bourne. På samme måte er også James Bond mest populær i Norge mens de to andre har tilnærmet samme posisjon ved de siste filmene. Med slike franchiser kommer det stadig nye filmer. Ethan Hunt er for tiden den mest produktive hvor syvende film er i post production mens den åttende filmes nå. Fem år har gått siden forrige Jason Bourne-film og til tross for en god avslutning på filmserien er Matt Damon er åpen for en ny Bourne-oppfølger om riktig manus skulle dukke opp. Dog har Damon gjentatte ganger uttalt at han ikke ønsker å gjøre noen ny Bourne-film uten Paul Greengrass.

Grunnet stadige utfordringer under pandemien har det gått seks år siden vi så en James Bond-film på kino. På overlegent vis troner kinoaktuelle James Bond som eneherskende av agentfilmer. Men uten hard konkurranse fra utviklingen i filmene til Ethan Hunt og Jason Bourne kunne kommende No Time to Die ha vært mer lik karakteren slik den fremsto før den innbitte kampen på begynnelsen av det nye millenniet.

Delta i diskusjonen