Kunst på film er vanskelig, ofte er disse historiske og biografiske filmen tørre og kjedelige, med altfor korrekte referanser uten liv og eller følelser. Da er det befriende å se den nye filmen om Nikolai Astrup, Flammen over Jølster som Bergens-regissøren Pål Øie har satt i scene.
Astrup var av god dansk presteslekt men trosset sin strenge far og dro på malerskole i Kristiania, hos Harriet Backer, senere hos Christian Krohg i Paris. Faren gav ham svært lite understøttelse, så Astrup levde fra hånd til munn i sin streben etter det perfekte og talentfulle.
Innlevende portrett
Vi får et morsomt og innlevende portrett av denne fascinerende bohem-maleren, godt spilt av Thure Lindhardt, som vi har møtt tidligere i både Broen og Flammen og Citronen. Men det er filmens fortellerform som fascinerer mest. Øie har valgt to fortellere, Astrup selv og hans velgjører, venn og biograf Anton Fond, godt gestaltet av Dennis Storhøi. Fond var en annen berømt skikkelse i Jølster, en omstridt og populær lærer, kommunist og ateist. Det er et spennende stykke dramaturgi vi kan bivåne når Fond og Astrup senior møtes. Gud vet ikke helt hvilken fot han skal stå på da. Astrup senior vegrer seg også for å vie sønnen til den vakre Engel (Henriette Marø) men bøyer av overfor trusselen om at sønnen skal giftes i Bergen. Antagelig var det av frykt for ytterligere å falle i status, en dansk prest i Jølster var jo ikke akkurat upper class, det kunne vel sammenlignes med Nuuk (Godthåb) på Grønland.
Betagende
Filmen er full av vakre bilder. Astrups egne skisser og malerier kommer virkelig til sin rett og de naturskjønne landskapsbildene og ikke minst filmens egne komposisjoner er betagende og fargerike. Fotografen og klipperen Sjur Aarthun har her levert fagarbeid i verdensklasse.
Men får vi en godt inntrykk av denne vår ukjente, men dog likevel berømte maler? Både ja og nei. Vi lærer mye om Astrups fascinasjon overfor jorden, menneskene, sykdommene og naturens magier. Hans ildfulle landskapsbilder var på en måte i ett med naturen. Pionér var han også, i sin frødyrking og økologiske livsstil. Men litt mer om samtidens reaksjoner i hovedstedene kunne man kanskje ha ønsket seg og litt mindre abligøyer på landsbygda, selv om de isolert sett er ganske så fornøyelige.
Astrup skulle vært like berømt som Edvard Munch, men verden synes å ha glemt ham – frem til nå, skrev The Guardian etter den store og godt besøkte utstillingen i London i 2016. Og det er det ikke vanskelig å være enig i. Vi slutter oss gjerne også til kunst- og filmkritiker Oda Bhar som i filmens programblad skriver: Et hjertevarmt kunstnerportrett og en reise gjennom landskapet bak Nikolai Astrups mest kjente bilder. Så løp på kino og ta gjerne en tur til KODE i Bergen og Astrup-tunet i Jølster etterpå, for å studere bildene hans på nært hold.